fredag, mai 29, 2015

Corolla


Jeg skreiv om denne bilen, denne beige Toyota Corollaen som liksom skrudde tiden tilbake 20 år.
Som var kjøretøyet vårt da vi - Familien Dvergbøy/Mige turnerte Trøndelag i April.
...
Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midten av baksetet, og så skulle vi kjøre til firmaets kontor for å fylle ut papirene.
Det var en fantastisk bil. den hadde kjørt mer enn 250 000, og bare det å sette seg inn i et slikt kjøretøy var som å reise 20 år tilbake i tid.


Jeg posta bilde av den på facebook. Og 'han' var i dette tilfellet en stille kar, som var kontaktpersonen vår hos Lei et Vrak.
Det var han vi ringte til da vi kom til Steinkjer på Lørdagen, og bar alle greiene våre ut av bilen, og stappa dem inn i en oppbevaringsboks i venterommet på jernbanestasjonen.
Og da den trilla avgårde, bilen, med mannen oppi, da tenkte jeg at den vil jeg fanden meg leie neste gang vi reiser til Trøndelag også.


Vi kom oss fint hjem og sånn. Kronglete men fint. Litt krangling om et sete på toget. Litt styr i  sikkerhetskontrollen på flyplassen. Men brukbar stemning og fin gjeng.


Det gikk ei uke, vi var hjemme på Randøy, og mor hadde snakka med si venninne - hun som vi bodde hos på Malm - og på den måten fikk jeg vite at han som henta bilen hadde kjørt seg ihjel med den dagen etter.
Det lå en link på adressa.no, og der var bilen - det kunne ikke være noen annen - totalt smadra etter å ha svingt over i motsatt kjørefelt - inn i fronten på et vogntog.
Og jeg blei helt skjelven da jeg så det. For det kunne ikke misforstås. På den ene eller andre måten. Jeg blir fortsatt skjelven når jeg tenker på det.
Det er noe med balansen. Ungene i bilsetene i den bilen. Den milde utstrålinga til mannen, men bak der må det ha vært en dyp fortvilelse som jeg ikke merka.


Og jeg vet at det er en klisjè å si at biler har personlighet, for det har de ikke. De er transportmidler i stål og plast og glass og gummi.
Men denne kommer jeg ikke til å glemme med det første.

mandag, mai 25, 2015

Ukululeko

Noen ganger er det lett å blogge.
Særlig siden jeg ikke legger noen øvre eller nedre begrensning for hva jeg kan skrive om. En stein i skoen kan være like aktuelt som storpolitikk. En absurd situasjon på bussen kan være vel så bra som de store strømningene, snakkisene på nettet. Alt har potensiale, alt kan gå igjennom kverna og komme ut skakt og upresist i den andre enden.


Jeg har vel nevnt noen ganger at jeg har vært nødt til å rydde i historikken, ettersom det er tær som har blitt tråkka på, eller mennesker har følt seg hengt ut til tørk på det store intranettet. Noen ganger har det vært noe i det, andre ganger har det vært komplett uforståelig, for det meste blir anonymisert, så de eneste jeg egentlig har utlevert er meg selv og mine aller nærmeste.


Men likevel, altså: Det er krenkepotensiale i hvert sleivspark og hvert ord, og blablabla ytringsfrihet og blablabla trolling og blablabla sparke oppover, blablabla personvern og, ja: blablabla.


Så hvor mye hensyn skal man egentlig ta?
Jeg er jo en sånn som ikke utstår tanken på at noen misliker meg, så noen ganger (temmelig ofte) når jeg har spissformulert meg - og utbasunert noe jeg mente - har jeg bedt om unnskyldning etterpå. Til og med trukket det tilbake, selv om jeg har ment hvert ord. Jeg er hul ved. Eller halv. Jeg har en kjøttetende bakterie inni samvittigheten som spiser meg opp innvendig. Jeg kan være ei skikkelig pingle.
Med årene har jeg blitt mindre bombastisk, og mindre lemfeldig i min omgang med alkohol. Det er foreksempel mange år siden jeg prøvde å drikke ei heil tequila på styrten, eller sov ut rusen i grøftekantene i midtre Ryfylke.


Saken er at jeg er en temmelig hensynsfull fyr. Kanskje for mye, tilogmed.


Dette til tross for at forbildene mine er Jens Bjørneboe, Jim Morrison og Kristopher Schau. Johnny Rotten, Aslak Sira Myhre og Gamle Dvergbøyen.


Så jeg skal fortsette med å styre så varsomt jeg kan. Og de som har ømme tær: Til dere anbefaler jeg hørselvern, og vernesko eller rett og slett: Gå og heng på en annen blogg enn min.


Så er dette en unnskyldning? Kanskje litt. Og litt ikke.



tirsdag, mai 12, 2015

fordi hu elske meg så høgt

Jeg var på helsestasjonen med Endre i dag. Jeg vet ikke helt hva de kaller det 'seksårskontroll' eller 'førskoleundersøkelse', og hva de kaller det kan forresten være det samme.
Jeg hadde ei av de nettene igjen, sovna halv elleve. Våkna elleve. Gikk og la meg. Sovna halv tolv. Våkna to. Sovna halv tre. Våkna halv seks.
Og jeg var helt i ørska da jeg sto opp, og ikke særlig omgjengelig. Med en fot i søvnen og en (motvillig) fot i våken tilstand.
Jeg kjefta på Ingrid fordi lyden på ipaden var alt for høy. Og jeg fikk dårlig samvittighet med det samme, og tårene hennes trilla ned de myke kinnene hennes, og traff mine halvskjeggete, som en liten bekk. Unnskyld Ingrid. Unnskyld for at jeg kjefta på deg.
Det hører med til historien at Rållså kjefta på meg og slo med baderomsdøra fordi jeg var sur og hadde kjefta på Ingrid.
Jeg tok på meg den åndssvake sykkelhjelmen og skoene og trilla sykkelen ut på sykkelstien. Svingte foten over i en ikke alt for imponerende manøver.


Så var jeg på jobb i en drøy time, før Endre og jeg skulle på helsestasjonen.


Vi var der hver uke da ungene var babyer. Det hadde ikke forandra seg mye på de årene. Jeg minnes vagt at de lå der og sprella og gulpa, og at jeg tok dem ut av vogna, skrella av dem fire lag med klær, bytta bleier, og så målte vi dem og vög dem, og så skreiv vi det i et kort. Og det var alltid et styr med spising og soving, og èn gang var jeg på sånn barselsgruppe her, sammen med en haug med relativt unge damer med en unge hver. Og så meg. En mann på 40 - med to. En fisk på land. Jeg tror det blei med den ene gangen for min del. Men jeg kan ta feil. Det er ikke så mye jeg husker fra den tiden


Vi var ti minutter seine i dag, for det kan være litt omstendelig når hjelmen kommer på snei, eller lua under hjelmen kommer ned i øynene og noen voksne maser på deg fordi klokka har blitt mer enn halv ni og det enda er et par hundre meter igjen.
Men han sykler helt selv nå, mens han plystrer. Det er fint.


Jeg digger de folka som jobber på helsestasjonen. De oppsummerer alt som er bra med landet vårt. Det koster ingen penger. Det er ikke noe privat pretensiøst drit. Det er for alle som har unger, og det er ikke noen pekefinger eller kjefting. Bare smil og brosjyrer og varsom rettledning.


Det er ikke noe i veien med Endre, heldigvis. Men det visste jeg vel egentlig på forhånd. Han svarte klart og fint på spørsmålene han fikk, og så tegna han et tre, en bil med en liten gutt inni, og et menneske som viste seg å være Mamma, med tusen hjerter rundt fordi hu elske meg så høgt, som han sa. Og det er ikke akkurat noen overdrivelse.
Og så hinka han på en fot. Og så hinka han på den andre. Og så kappsprang vi bort til knaggene, og så gikk vi på Rema og kjøpte rundstykker og sjokolademelk. Vi gikk en runde mens han spiste. Bort til trollet utenfor Sjildn. Jeg fortalte han om min fortid som juletreselger mens vi kikka ut over Hillevåg torg, og så var vi klar til å sykle til barnehagen, og den boblende latteren hans, den som kommer fra langt nede i magen, den retta opp dagen min. Den som hadde begynt så skakt.

søndag, mai 10, 2015

Multikutter

Det har vært ei av de ukene.
Og jeg har aldri vært noen multitasker.
Og om våren går jeg hudløs omkring, med dørene åpne helt inn.
Og jeg burde ha skrevet ferdig om trøndelagsturen vår, men da blir det en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Alt det jeg skulle ha gjort eller burde ha gjort, eller det er en forventning til at jeg skal gjøre. Det er som å stå i siloen, under en sånn transportør som kaster vått raigras opp i en haug, og der står jeg med en høygaffel og fordeler det ut i sidene. Jeg må ta i, for hvis haugen blir for stor, vil transportøren dra graset med seg ned igjen på returen.
Og avlesservogna som står og velter graset oppi transportøren, den blir liksom aldri tom, og jeg puster tungt i maursyreosen, svetten renner ned i øynene, jeg har gras i støvlene og armene er stive, og nå har jeg brukt mye av tiden min, og av tiden din på å si det : Jeg har hatt det litt travelt i det siste. Men tilværelsen har ikke vært uten lyspunkter. Jeg har skrevet en tekst, et bilde jeg fikk, for det er ikke bare negative sider ved å ha dørene åpne. For bildet har blitt til en sang, og det er en sånn deilig doors-lignende sang som Timmy har laga med teksten som utgangspunkt.

On a little Snowy field at the edge of sanity
You were crossing for the woods
Like a refugee.
I had tried to let You go
I'd pretend I didn't know
But the beast, the beast awoke
I chased you through the snow

On a little snowy field
Me the hunter, you the deer
You increased the speed
And the moon was peeking out
Through a passing cloud
Your hooded cloak against the white
You ran, I followed close behind.

On a little snowy field
Me the wolf and you the prey
And the trees stood tall and dark
A shelter close - but yet so far


Det er ikke hele, bare det jeg husker. Men, altså: den blir fin og det er den første sangteksten jeg har skrevet på årevis.