fordi hu elske meg så høgt
Jeg var på helsestasjonen med Endre i dag. Jeg vet ikke helt hva de kaller det 'seksårskontroll' eller 'førskoleundersøkelse', og hva de kaller det kan forresten være det samme.
Jeg hadde ei av de nettene igjen, sovna halv elleve. Våkna elleve. Gikk og la meg. Sovna halv tolv. Våkna to. Sovna halv tre. Våkna halv seks.
Og jeg var helt i ørska da jeg sto opp, og ikke særlig omgjengelig. Med en fot i søvnen og en (motvillig) fot i våken tilstand.
Jeg kjefta på Ingrid fordi lyden på ipaden var alt for høy. Og jeg fikk dårlig samvittighet med det samme, og tårene hennes trilla ned de myke kinnene hennes, og traff mine halvskjeggete, som en liten bekk. Unnskyld Ingrid. Unnskyld for at jeg kjefta på deg.
Det hører med til historien at Rållså kjefta på meg og slo med baderomsdøra fordi jeg var sur og hadde kjefta på Ingrid.
Jeg tok på meg den åndssvake sykkelhjelmen og skoene og trilla sykkelen ut på sykkelstien. Svingte foten over i en ikke alt for imponerende manøver.
Så var jeg på jobb i en drøy time, før Endre og jeg skulle på helsestasjonen.
Vi var der hver uke da ungene var babyer. Det hadde ikke forandra seg mye på de årene. Jeg minnes vagt at de lå der og sprella og gulpa, og at jeg tok dem ut av vogna, skrella av dem fire lag med klær, bytta bleier, og så målte vi dem og vög dem, og så skreiv vi det i et kort. Og det var alltid et styr med spising og soving, og èn gang var jeg på sånn barselsgruppe her, sammen med en haug med relativt unge damer med en unge hver. Og så meg. En mann på 40 - med to. En fisk på land. Jeg tror det blei med den ene gangen for min del. Men jeg kan ta feil. Det er ikke så mye jeg husker fra den tiden
Vi var ti minutter seine i dag, for det kan være litt omstendelig når hjelmen kommer på snei, eller lua under hjelmen kommer ned i øynene og noen voksne maser på deg fordi klokka har blitt mer enn halv ni og det enda er et par hundre meter igjen.
Men han sykler helt selv nå, mens han plystrer. Det er fint.
Jeg digger de folka som jobber på helsestasjonen. De oppsummerer alt som er bra med landet vårt. Det koster ingen penger. Det er ikke noe privat pretensiøst drit. Det er for alle som har unger, og det er ikke noen pekefinger eller kjefting. Bare smil og brosjyrer og varsom rettledning.
Det er ikke noe i veien med Endre, heldigvis. Men det visste jeg vel egentlig på forhånd. Han svarte klart og fint på spørsmålene han fikk, og så tegna han et tre, en bil med en liten gutt inni, og et menneske som viste seg å være Mamma, med tusen hjerter rundt fordi hu elske meg så høgt, som han sa. Og det er ikke akkurat noen overdrivelse.
Og så hinka han på en fot. Og så hinka han på den andre. Og så kappsprang vi bort til knaggene, og så gikk vi på Rema og kjøpte rundstykker og sjokolademelk. Vi gikk en runde mens han spiste. Bort til trollet utenfor Sjildn. Jeg fortalte han om min fortid som juletreselger mens vi kikka ut over Hillevåg torg, og så var vi klar til å sykle til barnehagen, og den boblende latteren hans, den som kommer fra langt nede i magen, den retta opp dagen min. Den som hadde begynt så skakt.
Jeg hadde ei av de nettene igjen, sovna halv elleve. Våkna elleve. Gikk og la meg. Sovna halv tolv. Våkna to. Sovna halv tre. Våkna halv seks.
Og jeg var helt i ørska da jeg sto opp, og ikke særlig omgjengelig. Med en fot i søvnen og en (motvillig) fot i våken tilstand.
Jeg kjefta på Ingrid fordi lyden på ipaden var alt for høy. Og jeg fikk dårlig samvittighet med det samme, og tårene hennes trilla ned de myke kinnene hennes, og traff mine halvskjeggete, som en liten bekk. Unnskyld Ingrid. Unnskyld for at jeg kjefta på deg.
Det hører med til historien at Rållså kjefta på meg og slo med baderomsdøra fordi jeg var sur og hadde kjefta på Ingrid.
Jeg tok på meg den åndssvake sykkelhjelmen og skoene og trilla sykkelen ut på sykkelstien. Svingte foten over i en ikke alt for imponerende manøver.
Så var jeg på jobb i en drøy time, før Endre og jeg skulle på helsestasjonen.
Vi var der hver uke da ungene var babyer. Det hadde ikke forandra seg mye på de årene. Jeg minnes vagt at de lå der og sprella og gulpa, og at jeg tok dem ut av vogna, skrella av dem fire lag med klær, bytta bleier, og så målte vi dem og vög dem, og så skreiv vi det i et kort. Og det var alltid et styr med spising og soving, og èn gang var jeg på sånn barselsgruppe her, sammen med en haug med relativt unge damer med en unge hver. Og så meg. En mann på 40 - med to. En fisk på land. Jeg tror det blei med den ene gangen for min del. Men jeg kan ta feil. Det er ikke så mye jeg husker fra den tiden
Vi var ti minutter seine i dag, for det kan være litt omstendelig når hjelmen kommer på snei, eller lua under hjelmen kommer ned i øynene og noen voksne maser på deg fordi klokka har blitt mer enn halv ni og det enda er et par hundre meter igjen.
Men han sykler helt selv nå, mens han plystrer. Det er fint.
Jeg digger de folka som jobber på helsestasjonen. De oppsummerer alt som er bra med landet vårt. Det koster ingen penger. Det er ikke noe privat pretensiøst drit. Det er for alle som har unger, og det er ikke noen pekefinger eller kjefting. Bare smil og brosjyrer og varsom rettledning.
Det er ikke noe i veien med Endre, heldigvis. Men det visste jeg vel egentlig på forhånd. Han svarte klart og fint på spørsmålene han fikk, og så tegna han et tre, en bil med en liten gutt inni, og et menneske som viste seg å være Mamma, med tusen hjerter rundt fordi hu elske meg så høgt, som han sa. Og det er ikke akkurat noen overdrivelse.
Og så hinka han på en fot. Og så hinka han på den andre. Og så kappsprang vi bort til knaggene, og så gikk vi på Rema og kjøpte rundstykker og sjokolademelk. Vi gikk en runde mens han spiste. Bort til trollet utenfor Sjildn. Jeg fortalte han om min fortid som juletreselger mens vi kikka ut over Hillevåg torg, og så var vi klar til å sykle til barnehagen, og den boblende latteren hans, den som kommer fra langt nede i magen, den retta opp dagen min. Den som hadde begynt så skakt.
Kommentarer