søndag, mai 10, 2015

Multikutter

Det har vært ei av de ukene.
Og jeg har aldri vært noen multitasker.
Og om våren går jeg hudløs omkring, med dørene åpne helt inn.
Og jeg burde ha skrevet ferdig om trøndelagsturen vår, men da blir det en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Alt det jeg skulle ha gjort eller burde ha gjort, eller det er en forventning til at jeg skal gjøre. Det er som å stå i siloen, under en sånn transportør som kaster vått raigras opp i en haug, og der står jeg med en høygaffel og fordeler det ut i sidene. Jeg må ta i, for hvis haugen blir for stor, vil transportøren dra graset med seg ned igjen på returen.
Og avlesservogna som står og velter graset oppi transportøren, den blir liksom aldri tom, og jeg puster tungt i maursyreosen, svetten renner ned i øynene, jeg har gras i støvlene og armene er stive, og nå har jeg brukt mye av tiden min, og av tiden din på å si det : Jeg har hatt det litt travelt i det siste. Men tilværelsen har ikke vært uten lyspunkter. Jeg har skrevet en tekst, et bilde jeg fikk, for det er ikke bare negative sider ved å ha dørene åpne. For bildet har blitt til en sang, og det er en sånn deilig doors-lignende sang som Timmy har laga med teksten som utgangspunkt.

On a little Snowy field at the edge of sanity
You were crossing for the woods
Like a refugee.
I had tried to let You go
I'd pretend I didn't know
But the beast, the beast awoke
I chased you through the snow

On a little snowy field
Me the hunter, you the deer
You increased the speed
And the moon was peeking out
Through a passing cloud
Your hooded cloak against the white
You ran, I followed close behind.

On a little snowy field
Me the wolf and you the prey
And the trees stood tall and dark
A shelter close - but yet so far


Det er ikke hele, bare det jeg husker. Men, altså: den blir fin og det er den første sangteksten jeg har skrevet på årevis.