fredag, mai 29, 2015

Corolla


Jeg skreiv om denne bilen, denne beige Toyota Corollaen som liksom skrudde tiden tilbake 20 år.
Som var kjøretøyet vårt da vi - Familien Dvergbøy/Mige turnerte Trøndelag i April.
...
Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midten av baksetet, og så skulle vi kjøre til firmaets kontor for å fylle ut papirene.
Det var en fantastisk bil. den hadde kjørt mer enn 250 000, og bare det å sette seg inn i et slikt kjøretøy var som å reise 20 år tilbake i tid.


Jeg posta bilde av den på facebook. Og 'han' var i dette tilfellet en stille kar, som var kontaktpersonen vår hos Lei et Vrak.
Det var han vi ringte til da vi kom til Steinkjer på Lørdagen, og bar alle greiene våre ut av bilen, og stappa dem inn i en oppbevaringsboks i venterommet på jernbanestasjonen.
Og da den trilla avgårde, bilen, med mannen oppi, da tenkte jeg at den vil jeg fanden meg leie neste gang vi reiser til Trøndelag også.


Vi kom oss fint hjem og sånn. Kronglete men fint. Litt krangling om et sete på toget. Litt styr i  sikkerhetskontrollen på flyplassen. Men brukbar stemning og fin gjeng.


Det gikk ei uke, vi var hjemme på Randøy, og mor hadde snakka med si venninne - hun som vi bodde hos på Malm - og på den måten fikk jeg vite at han som henta bilen hadde kjørt seg ihjel med den dagen etter.
Det lå en link på adressa.no, og der var bilen - det kunne ikke være noen annen - totalt smadra etter å ha svingt over i motsatt kjørefelt - inn i fronten på et vogntog.
Og jeg blei helt skjelven da jeg så det. For det kunne ikke misforstås. På den ene eller andre måten. Jeg blir fortsatt skjelven når jeg tenker på det.
Det er noe med balansen. Ungene i bilsetene i den bilen. Den milde utstrålinga til mannen, men bak der må det ha vært en dyp fortvilelse som jeg ikke merka.


Og jeg vet at det er en klisjè å si at biler har personlighet, for det har de ikke. De er transportmidler i stål og plast og glass og gummi.
Men denne kommer jeg ikke til å glemme med det første.

1 kommentar:

Anne Tove sa...

Sterkt