mandag, mai 25, 2015

Ukululeko

Noen ganger er det lett å blogge.
Særlig siden jeg ikke legger noen øvre eller nedre begrensning for hva jeg kan skrive om. En stein i skoen kan være like aktuelt som storpolitikk. En absurd situasjon på bussen kan være vel så bra som de store strømningene, snakkisene på nettet. Alt har potensiale, alt kan gå igjennom kverna og komme ut skakt og upresist i den andre enden.


Jeg har vel nevnt noen ganger at jeg har vært nødt til å rydde i historikken, ettersom det er tær som har blitt tråkka på, eller mennesker har følt seg hengt ut til tørk på det store intranettet. Noen ganger har det vært noe i det, andre ganger har det vært komplett uforståelig, for det meste blir anonymisert, så de eneste jeg egentlig har utlevert er meg selv og mine aller nærmeste.


Men likevel, altså: Det er krenkepotensiale i hvert sleivspark og hvert ord, og blablabla ytringsfrihet og blablabla trolling og blablabla sparke oppover, blablabla personvern og, ja: blablabla.


Så hvor mye hensyn skal man egentlig ta?
Jeg er jo en sånn som ikke utstår tanken på at noen misliker meg, så noen ganger (temmelig ofte) når jeg har spissformulert meg - og utbasunert noe jeg mente - har jeg bedt om unnskyldning etterpå. Til og med trukket det tilbake, selv om jeg har ment hvert ord. Jeg er hul ved. Eller halv. Jeg har en kjøttetende bakterie inni samvittigheten som spiser meg opp innvendig. Jeg kan være ei skikkelig pingle.
Med årene har jeg blitt mindre bombastisk, og mindre lemfeldig i min omgang med alkohol. Det er foreksempel mange år siden jeg prøvde å drikke ei heil tequila på styrten, eller sov ut rusen i grøftekantene i midtre Ryfylke.


Saken er at jeg er en temmelig hensynsfull fyr. Kanskje for mye, tilogmed.


Dette til tross for at forbildene mine er Jens Bjørneboe, Jim Morrison og Kristopher Schau. Johnny Rotten, Aslak Sira Myhre og Gamle Dvergbøyen.


Så jeg skal fortsette med å styre så varsomt jeg kan. Og de som har ømme tær: Til dere anbefaler jeg hørselvern, og vernesko eller rett og slett: Gå og heng på en annen blogg enn min.


Så er dette en unnskyldning? Kanskje litt. Og litt ikke.



3 kommentarer:

frk. Figenschou sa...

kjør på

Anonym sa...

Bra med forbilder men ingen er perfekt, heller ikkje Gamle dverbøyen. Styr unna farskompleks.

Mvh Lars 47 mod

paaskeharen sa...

Det er sant at mye av det jeg har skrevet har vært prega av forholdet jeg hadde til far, som ikke alltid var like rosenrødt, for å si det mildt. Akkurat denne posten handler vel mest om at jeg er litt for fintfølende, og at jeg ber litt mye om unnskyldning - enten jeg mener det eller ikke - men det er ikke akkurat ideelt å aldri be om unnskyldning heller. Takk for kommentaren, Lars.