bly

Jeg kan visst ikke leve uten å få anerkjennelse
Eller å skrive
Jeg kan visst ikke tenke heller, uten å skrive
Jeg burde visst skrive mer
Til jul ønsker jeg meg en ryggrad
- eller et hjerte av gull

Det er alt jeg kan si

Barndommens somre.
De er meislet inn i oss. Som en lengsel eller tapt kjærlighet.
Som en forunderlig verden under lysegrønt løvtak.
En sykkeltur på en grusvei uten mål eller mening.
En hoggorm i grøfta. Sol mot gjennomsiktig hud.
En Asterix-is i kiosken.
Hager og hekker og gressplener.
Det er nesten ikke mennesker der, når jeg minnes bardommens somre.
Lukta av asfalt etter et regnskyll.
Barndommens somre er nesten en tilstand eller en følelse.
Som en mild vind igjennom rom hvor alle dører er åpne.
En tilværelse helt uten krav eller bekymringer.


Jeg vet ikke hvordan barn av i dag opplever sommeren.
Jeg håper det er fint der.
Det er alt jeg kan si.

; Jeg forstår ikke helt hva man bruker semikolon til

Det er en del tema som går igjen her hos meg.
Døden.
Livet.
Rølpet.
Byasar.
Lannasar.


Det er over tusen poster. 10 år.


Det at tingene eier oss er et annet som jeg med ujevne mellomrom vender tilbake til.
Kan ting ha sjel?
Nei.
Eller ja.
Jeg leste et stykke om en Nederlender som hadde funnet ei ekstremt gammel skinnskrape på Hardangervidda for ti år siden. Han visste riktignok ikke at det hadde vært ei skinnskrape, men så at det var noe spesielt med den. Tok den med seg hjem, stua den på et  loft, og antagelig glemte han hele greia, før han fant den (sikkert mellom alskens annen rabe), og bestemte seg for å finne ut hva det var for noe.
Han ble deretter bøtelagt for brudd på kulturminneloven.
Ei slik skinnskrape tror jeg har sjel. Eller mer presist: Jeg tror bildene vi får i hodet når vi holder i den, og kunnskapen om hva den ble brukt til tilsammen gjør den til mer enn en gjenstand.


Fars klokke og ringer. Jeg ser dem på hendene hans når jeg lukke øynene, men også i en gjennomsiktig plastpose. En slik som kan lukkes i den ene enden.
Mormors gyngestol.
Farmors melkemugge.
Bensinpumpa til Ola på Kaien.


Det er kanskje mest sentimentalitet. Melkemugga er for øvrig en såkalt bruksgjenstand, og det er en fin tanke at jeg også kan bruke den. Tømme vann oppi ungenes glass, eller saft.
Jeg har aldri vært særlig opptatt av å eie ting. Jeg er ikke en samler. Kunne nesten likegodt hatt et bilde av dem.
Den gamle Massey Ferguson - traktoren på Kåda er både en bruksting og ; jeg vet ikke om jeg kan si det så sterkt - et ikon?
Jeg elsker den gamle rabahaugen. Rosa i lakken, skeiv og rusta. Gått seks tusen timer.
Men i Slaskamarkå er det ingen plass til den.


Jo nyere tingen er, jo mindre sjel.
Jo mer masseprodusert, jo mindre sjel.
Jo mer plastikk, jo mindre sjel.
Tenker jeg.

Tvinn Peiks

Etter tre uker ferie er det fint å komme hjem.
Over fjernsynet vårt i Slaskamarkå henger et skap, og inni det skapet står restene av DVD-samlingene våre. Mye har blitt kasta eller gitt bort i kjølvannet av Rållså sine rydde/systematiserings/utvelgelsesraid. Man kan gjerne si at det som er igjen er indrefileten av hjemmeunderholdning.
Det er Sopranos, The Wire, Wild at Heart, Lost Highway, Fargo, Riget,  Weeds, Lord of the Rings, Pulp Fiction,  (Love actually), (About a boy). De to siste titlene har forøvrig ikke så mye med indrefilet å gjøre, etter min smak, men det er ikke jeg som rydder eller systematiserer. Eller velger.
Det er en del annet også oppi skapet. Noe Bergman, og en hel del Jane Austen-orientert ¨'kjolefilm'. David Lynch, Harry Potter. Og så bortetter.
På Søndag åpna vi skapet og tok ut Twin Peaks. La første plata oppi spilleren og ramla hodestups inn i et univers som har klang helt tilbake til 1990, da denne serien rulla over norske fjernsynsskjermer for første gang.
Allerede introen, musikken med plankegitaren som setter den deilige, dystre stemningen, og bildene som hører til. Dvelende over den søvninge småbyen, over slipemaskinen som kvesser tennene på saga på sagbruket.
Det er krem. Like bra i 2016 som i 1990.


I 1990 hadde jeg fôra dongerijakke med påsydde Guns'N Roses-merker, hockeyhår og jobba på en gård i Årdal.  Jeg hadde kjæreste på Jørpeland, jeg hadde arva mors gamle Volvo etter at et trøndersk bekjentskap hadde totalvraka min lysebrune Toyota Carina 17. Mai.


Jeg hadde 'nye' kompiser - Suli, Magnus, Tvitten og Slangeleder.
Og på Fredagene og Lørdagene flimra denne fantastiske serien over skjermen. Alle snakka om Cherry Pie og Damned good coffee, og synet av Bob når han viser seg første gangen - sitter på huk foran sofaen - foran dritskumle Sarah Palmer får fortsatt hårene til å reise seg i nakken på meg.


Så hva er egentlig poenget me denne posten?
Er det bare noe jeg skriver for å ha noe å skrive om?
Er det for å si at Twin Peaks fortsatt er rasende bra?
Er det for å innrømme at vi fortsatt har dvd-er i stua?


Fuglene vet.
The owls are not what they seem.

Jeg er vandreren

Noen få dager etter at mor hadde gått bort var jeg på et samvær hos Arnstein.
Han hadde sagt at det ikke var invitert så mange, og da tenkte jeg 5-6, men så ble det sikkert nærmere 20, og det var jeg ikke forberedt på, og så spurte alle hvordan jeg hadde det, og så ble det liksom til å snakke om sykdom og død halve kvelden, med folk jeg kjente mer eller mindre godt.
Jeg angra ikke på at jeg hadde gått ut. Det var koselig, det var bare annerledes enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd.


Da jeg vandra hjemover - rundt halv to på natta - kjente jeg et stikk i brystet. Var det feil at jeg gikk på fest nå? Burde jeg ha sørga mer enn jeg har gjort?
Jeg kryssa over Storhaug. litt berusa, men ikke kanakkas. Røyka rullings. I de fleste husene var lyset slukket.
Jeg var helt knust da far døde. Lenge etterpå. Men det var helt forskjellig. Han var plutselig borte. Mor hadde visna vekk over flere år.
I noen hus var det TV-skjermer som kasta blålig lys mot rutene. Jeg pakka skjerfet tettere om halsen. Da hadde vært hennes. Det lukta fortsatt av parfymen hennes.


I ett hus i Hjelmelandsgata var det fest. det var musikk som strakk seg ut i natta, og stemmer som pressa seg over eller igjennom. Latter.


Jeg er vandreren.
Jeg går under gatelysene. Over Strømsbrua. det er jeg og drosjene. En og annen festdeltaker som har falt fra eller skal på nachspiel.


Jeg kryssa Lagårdaveien. Småsprang over mens jeg kikka meg til høyer og venstre, fortsatte opp den bratte bakken fra statoilen, forbi Grøsfjeld bilutleie og Nylund Elektrodiesel. Kasta fra meg sneipen i ei grøft. Gikk videre. Sykehusområdet på venstre hånd. Søkket i brystet når jeg tenkte på alle rommene og de som bodde der, med mer eller mindre gode prognoser til å bli friske.
Bygget som en gang huset teknikken lå svakt opplyst til høyre.


Det er fint å gå om natta. Da jeg nærma meg undergangen ved Essoen i Bekkefaret, la jeg merke til en underlig skikkelse som gikk litt ubesluttsomt i sikksakk. Under et gatelys så jeg ansiktet hans - det var Ollve - klokka var halv tre, og jeg traff tilfeldigvis på Ollve - et møte i natta.
Han la ikke merke til meg, eller i hvert fall så han ikke at det var meg, så jeg måtte gå helt bort til han for å gi meg til kjenne.
Han var i perlehumør. Etter en god klem tok han hånda opp av lomma og bød meg på smågodt. Og så snakka han og smilte, sanoe om krøllene mine og hvor absurd det var å møte meg DER, midt på natta.
Vil du ha smågodt? Det e frå essoen.
Og så fikk jeg verdens beste bamseklem før vi gikk hver til vårt.

Ryddenazi

Som siste ledd i prosessen etter salget av farsgarden har bror min og eg rydda ut av ‘gamla løå’.

Det ein gong så staselege bygget med skifer på taket, som var hovedbygg fram til 1961, som har vore fjøs og låve, stall, grishus og sauaavdeling ber preg av alder og manglande vedlikehald, det regner igjennom taket og malinga flassar på veggane.

Det er låvedelen me har rydda ut av, staden der tre generasjonar bønder har stua inn utstyr som har gått ut på dato, rabe som ein berre har villa ha ut or vegen og ein heil del papir og  gamle  skulebøker i nedstøva øskjer. 

E det R-A-B-E – RABE? Spør Onkel Kjell. Me har sortert papirene nokonlunde. Kjørt vekk det som tilhøyrer tante Marit, delt ut mjølkespann med produksjonsnummer 1519 (dei eldste står det 519 på).

Eg er freista til å svare ja. Me lastar opp gamle makketne fjøler og køyrer vekk lass etter lass. Lør opp fleire konteinerar .

I følge Buddhismen er det slik at dersom du eig meir enn fem ting, så er det tinga som eig deg.  Eg veit ikkje om Buddhismen har nokon definisjon på rabe. Det er siste rest som står for tur, me har ikkje freista gje vekk noko på facebook, eller kontakta bygdemuseet, eller annonsert på finn.no. Broderen har parkert lastebil med krane utanfor, og me halar og dreg i gamle hestereiskap så flisene skvett frå det som ein gong har vore kjørebane på løa. Men som no er tvilsamt underlag, eller potesielle  feller for jobbemenn som har kroppsvekt kring det tresifra. Eg sender broderen først. Det knakar, men det ber.

Plogar, horver, ein halmhakkar, ein transportkasse til traktor, den har eg minner etter, at eg sto bakpå der, og at det var sommar, at regnet tromma mot presenninga, at det  lukta sterkt av sau og myr, at eg sto og haldt rundt ein spelsau. Floger kring øyrene. Sommar-oppleving som kan slå ein sjuåring i svime i sin velde.  Slåmaskin, to hestetraller. Den eine vil broderen ha med seg til sørlandet, for å ha blommar i.

70 meter grøfterøyr i plast, samanrulla og rusta piggtråd. Morkne hesjestaurar dekka av støv frå dei siste 50 åra. Me vil berre verte ferdige, og når eg sagar over draga til ein eller annan hesteredskap – for å få betre plass på lastebilen - kjenner eg lukta av furu, og sentimental-Østen får for første gang makt over ryddenazien, men berre i eit glimt.

Hiv driten, seier nazien, og slik vert det.

Me jobbar mot klokka. Køyrer til båsplassen, som heiter gjennvinningsstasjon no. Må gassa på for å greie eitt lass til før dei stengjer klokka 12. Rykta vil ha det til at dei har ein bom som dei senkar ned klokka kvart på.

‘Då hiv eg det berre over gjerdet med kranen’, seier veslebror kjekt, men det slepp han. Så vidt.

Me vert ferdige, og då eg stenger døra, så er det ei symboltung handling. Det er døra til bondelivet til familien Dvergbøy som vert stengt. Til heile slekta.

3 og ein halv generasjon. No er det slutt. Eg festar kjettingen og går opp bakken, og undrar meg på om eg nokon gong kjem over det.
Ordnung muss Sein, seier Rydde-Adolf.