torsdag, juli 21, 2016

; Jeg forstår ikke helt hva man bruker semikolon til

Det er en del tema som går igjen her hos meg.
Døden.
Livet.
Rølpet.
Byasar.
Lannasar.


Det er over tusen poster. 10 år.


Det at tingene eier oss er et annet som jeg med ujevne mellomrom vender tilbake til.
Kan ting ha sjel?
Nei.
Eller ja.
Jeg leste et stykke om en Nederlender som hadde funnet ei ekstremt gammel skinnskrape på Hardangervidda for ti år siden. Han visste riktignok ikke at det hadde vært ei skinnskrape, men så at det var noe spesielt med den. Tok den med seg hjem, stua den på et  loft, og antagelig glemte han hele greia, før han fant den (sikkert mellom alskens annen rabe), og bestemte seg for å finne ut hva det var for noe.
Han ble deretter bøtelagt for brudd på kulturminneloven.
Ei slik skinnskrape tror jeg har sjel. Eller mer presist: Jeg tror bildene vi får i hodet når vi holder i den, og kunnskapen om hva den ble brukt til tilsammen gjør den til mer enn en gjenstand.


Fars klokke og ringer. Jeg ser dem på hendene hans når jeg lukke øynene, men også i en gjennomsiktig plastpose. En slik som kan lukkes i den ene enden.
Mormors gyngestol.
Farmors melkemugge.
Bensinpumpa til Ola på Kaien.


Det er kanskje mest sentimentalitet. Melkemugga er for øvrig en såkalt bruksgjenstand, og det er en fin tanke at jeg også kan bruke den. Tømme vann oppi ungenes glass, eller saft.
Jeg har aldri vært særlig opptatt av å eie ting. Jeg er ikke en samler. Kunne nesten likegodt hatt et bilde av dem.
Den gamle Massey Ferguson - traktoren på Kåda er både en bruksting og ; jeg vet ikke om jeg kan si det så sterkt - et ikon?
Jeg elsker den gamle rabahaugen. Rosa i lakken, skeiv og rusta. Gått seks tusen timer.
Men i Slaskamarkå er det ingen plass til den.


Jo nyere tingen er, jo mindre sjel.
Jo mer masseprodusert, jo mindre sjel.
Jo mer plastikk, jo mindre sjel.
Tenker jeg.

Ingen kommentarer: