fredag, juli 15, 2016

Jeg er vandreren

Noen få dager etter at mor hadde gått bort var jeg på et samvær hos Arnstein.
Han hadde sagt at det ikke var invitert så mange, og da tenkte jeg 5-6, men så ble det sikkert nærmere 20, og det var jeg ikke forberedt på, og så spurte alle hvordan jeg hadde det, og så ble det liksom til å snakke om sykdom og død halve kvelden, med folk jeg kjente mer eller mindre godt.
Jeg angra ikke på at jeg hadde gått ut. Det var koselig, det var bare annerledes enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd.


Da jeg vandra hjemover - rundt halv to på natta - kjente jeg et stikk i brystet. Var det feil at jeg gikk på fest nå? Burde jeg ha sørga mer enn jeg har gjort?
Jeg kryssa over Storhaug. litt berusa, men ikke kanakkas. Røyka rullings. I de fleste husene var lyset slukket.
Jeg var helt knust da far døde. Lenge etterpå. Men det var helt forskjellig. Han var plutselig borte. Mor hadde visna vekk over flere år.
I noen hus var det TV-skjermer som kasta blålig lys mot rutene. Jeg pakka skjerfet tettere om halsen. Da hadde vært hennes. Det lukta fortsatt av parfymen hennes.


I ett hus i Hjelmelandsgata var det fest. det var musikk som strakk seg ut i natta, og stemmer som pressa seg over eller igjennom. Latter.


Jeg er vandreren.
Jeg går under gatelysene. Over Strømsbrua. det er jeg og drosjene. En og annen festdeltaker som har falt fra eller skal på nachspiel.


Jeg kryssa Lagårdaveien. Småsprang over mens jeg kikka meg til høyer og venstre, fortsatte opp den bratte bakken fra statoilen, forbi Grøsfjeld bilutleie og Nylund Elektrodiesel. Kasta fra meg sneipen i ei grøft. Gikk videre. Sykehusområdet på venstre hånd. Søkket i brystet når jeg tenkte på alle rommene og de som bodde der, med mer eller mindre gode prognoser til å bli friske.
Bygget som en gang huset teknikken lå svakt opplyst til høyre.


Det er fint å gå om natta. Da jeg nærma meg undergangen ved Essoen i Bekkefaret, la jeg merke til en underlig skikkelse som gikk litt ubesluttsomt i sikksakk. Under et gatelys så jeg ansiktet hans - det var Ollve - klokka var halv tre, og jeg traff tilfeldigvis på Ollve - et møte i natta.
Han la ikke merke til meg, eller i hvert fall så han ikke at det var meg, så jeg måtte gå helt bort til han for å gi meg til kjenne.
Han var i perlehumør. Etter en god klem tok han hånda opp av lomma og bød meg på smågodt. Og så snakka han og smilte, sanoe om krøllene mine og hvor absurd det var å møte meg DER, midt på natta.
Vil du ha smågodt? Det e frå essoen.
Og så fikk jeg verdens beste bamseklem før vi gikk hver til vårt.

Ingen kommentarer: