tirsdag, august 23, 2016

Sovehjerter part 2: Morning has broken

Rållså og jeg synes selv at vi har gode leggerutiner, en slags rytme (dette gjelder selvsagt bare børnene, ikke oss selv).
Vi legger ungene rundt åtte på kvelden.
Èn i hver loftseng på hvert sitt rom. Den ene leser - den andre putler - vrir seg - gjesper - putler mer - snur seg. Søvnige øyne igjennom, over, på siden av hodegjerdet, for å sjekke at den voksne (det er foreksempel meg) faktisk fremdeles sitter ved kjøkkenbordet.
Stemmen fra den andre senga klokka kvart over åtte: Må eg slutta nå, pappa?
- Ja. Passe det for deg?
- Ja. Lukk dørå.
- Godnatt
Den andre blir liggende å vri seg enda en halvtimes tid.
- Pappa?
- Ja?
- Kan du synga?
Og så synger jeg. Voggesong til Siri, Når trollmor har lagt sine elleve små troll. Kvellen va kalle. East of the sun.
Så sover begge.
Sju år, med hodene fulle av drømmer.


Vi lar ei løype av lys stå på  fra barnerommene og fram til vårt soverom. På badet, lampa over kjøkkenbordet og den ene leselampen i stua.
Den ene er redd for mørket, og våkner rutinemessig klokka halv fem. På en så jevn basis at vi har ei ekstra dyne oppi senga vår. Ei som venter bare på han.
Føttene hans mot flisene på kjøkkenet klask-klask-klask-klask. Han løper. Og noen ganger er denne lyden nok til å vekke meg.
Men jeg er alltid i ørska, og ute av stand til å ta noen rasjonell vurdering, eller komme opp med gode augmenter om hvorvidt han faktisk burde ha ligget i sin egen seng.
Slike argumenter finnes. Det er jeg sikker på
Jeg liker at han kommer. Måten han borer seg inn i puta på før han faller til ro.
Det jeg derimot ikke liker så godt er at oddsene for at JEG får sove igjen er utrolig dårlige. Det kan være knærne som  dunker mot korsryggen min, men like gjerne spiralen av tankespinn som driver meg nedover mot et slags limbo.
Jeg styrer mot sofaen. Slik at mine greier ikke smitter over på de andre i halvmørket.
Jeg burde egentlig ta skoene på meg og gå ut. Ja, klær også. Saxamarkå trenger ikke nakne menn på 46 drivende som zombier mellom blokkene. Selv om de har sko på.
Jeg blir liggende i en tilstand som ikke er søvn. Bare en slags ubrukelig venting. En venting på at klokka skal bli seks.
Der kommer datteren min. Med søvn i øynene og håret til alle kanter. Og en hukommelse og formidlingsvilje og et volum som er enormt. Hun husker detaljer på en måte som jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre.
Ofte ser jeg munnen hennes bevege seg synkront med lyden fra lydbøker eller filmer hun har sett flere ganger.
Hennes voldsomme meddelsomhet er ikke alltid en god match med mitt underuthvilte vakum.
Halv sju er det greit at folk holder fint kjeft. Ihvertfall til sju blank. Men jeg har ikke hjerte til å fortelle henne det. Tupsi er godt selskap, selv om vi ikke er synka.


Igjen blir det for langt til å ta med alt, synes jeg. Slutten kommer i morgen.

mandag, august 22, 2016

Sovehjerter part 1 : A for Adolf

Det sies at søvnrytme er nøkkelen til fysisk og åndelig velvære, eller ihvertfall en sterkt medvirkende faktor til hvorvidt man kan fungere sånn noenlunde og ha et humør som ikke er direkte skadelig for omgivelsene.

Pauser I striden skal benyttes til: A) Pusse våpen, B) HVILE!
Det er et av de mange visdomsordene som far pleide å strø om seg med, og dette har nok sin bakgrunn i hans tid i det millitære, fra den tiden han var militærpoliti på Steinkjersannan i en galakse uendelig langt borte.
Minnet eksisterer kun i kraft av å være risset inn i meg, med en spiss gjenstand. En passer eller noe.
Eller en platestift som slår seg på automatisk i gitte situasjoner
Far var ellers ikke av typen som hvilte i tide eller utide. Han gjorde det etter middag, på benkjen - strekk ut - med brillene på nesen og aftenbladets hovedutgave som et teppe over ansiktet. En halvtimes mellomlanding før mor kom med kaffekoppen og han måtte ut til det forefallende gårsarbeidet.

Han var A. I begrepet 'A' legger jeg morgenmenneske.
Jeg er også A.
Og Rållså.
Og ungene.
Her burde grunnlaget for harmoniske morgener være lagt, både i hverdagen og i helger og ferier. Men det er ikke alltid sånn, for det å være A er ikke en absolutt. Søvnmønster er ikke likt fra dag til dag eller natt til natt. Det svinger hele livet.
Der er ihvertfall min erfaring.
De 7 årene jeg har hatt barn, har sovinga vært prega av tidlige morgener.
Noen ganger perverst tidlige.
0500 am, foreksempel: er det dag eller natt?
Jeg heller mot det siste.
Jeg har mer på hjertet om dette, og fortsetter i morgen.
Jeg ønsker alle en god natts søvn.

fredag, august 19, 2016

Hudkrem

I løpet av min kontordag, som pleier å være på Onsdagene, kom temaet 'hudpleie' opp i området rundt kaffemaskinen.
Det er gjerne der en utveksler kunnskap og erfaringer, og diskuterer hverdagslivets små og store utfordringer.
Jeg tror det var 'toll' som var temaet i utgangspunktet, og en av damene på økonomi fortalte at hun bestilte hudkrem i bittesmå krukker fra Korea - kun en i slengen - og på den måten slapp hun å betale skyhøye tollsatser på produktene.
Vi som har røtter i landbruket (særlig de av oss som er menn) har bare begrenset kunnskap om - og (la oss bare innse det) interesse for hudkrem.
Min kjennskap var snevret inn til to produkter - Spenol og Pattesalve - begge deler i hovedsak anvendt på kyr - for å unngå og lege solbrenthet på juret.
Begge framifrå produkter til sitt bruk
Det var uunngåelig - da jeg fikk spørsmålet: Du bruge ikkje møje på hudkrem du då, Østen? - at jeg ga et sammendrag av denne her forunderlige hendelsen - et besøk i et parallelt univers for snart et år siden:
Jeg har vært på hudpleie i dag. Det var Rållså som hadde bestilt time, i anledning vår nær forestående gifting. Det er ikke noen overdrivelse å si at huden - til TROSS for at den er kroppens største sanserorgan - ikke har vært prioritert i nevneverdig grad fra min side. Jeg stilte likevel opp, jeg vet ikke om det noen gang kan bli for seint for denslags.
Hudpleieren leder meg inn på et avlukke med en tannlegestol i midten, bølgeskvulp og gitarklimpring på stereoanlegget, hun heiser meg ned slik at jeg blir liggende vannrett, vi har en fin tone. Først skal hun rense huden min, sier hun, og så smøret hun på noe klissete, før hun snurrer et varmt, fuktet håndkle.rundt ansiktet mitt.
Og det skal være der i 10 minutter, og så ligger jeg i havgapet og tenker på talen min, og på mor, og det er ikke ubehagelig å ligge sånn.
Og når hun kommer inn igjen hvisker hun 'E du våken?' Og så lager hun to øyenbryn av mitt ene, og det er ritsj og ratsj og så er det nesehårene som skal tynnes, og så skal jeg peeles, og til slutt skal hun legge på en maske, som skal gjøre meg ti år yngre. Igjen ti minutter med tankene mine og havet. Når hun kommet inn igjen ROPER hun nesten: 'Du har FORFERDELIG tørr hud, FORFERDELIG!' For ansiktet mitt har visst suget til seg hele masken, som en ørken i møte med regntiden. 'FORFERDELIG?' Gjentar jeg? 'Ånei! Skyt meg nå!'
Hun ler ikke av det, men gir meg en neve fuktigjetskrem-prøver og instruks om å vanne tett og ofte. Jeg lover og lyger, og går ut i høsten med den forferdelig tørre, men nypeelede huden min. Etter å ha betalt 950 kroner.
Rållså sa jeg så ut som en fersken etterpå.
Så svaret måtte bli: Nei - eg har ikkje brukt så møje på hudkrem i år men i fjor brukte eg tusen spenn.
God Helg!

mandag, august 15, 2016

me vinne hvis me vil

Første gang jeg så Fk Viking live må ha vært rundt 1980. Det var på vårparten (måtte sjekke på Google).
Det lukta nyklipt gras og pølser og kaffe og rullings, og det var en slags magi der, og da Viking scora det første målet, eksploderte store stå i en jublende masse.
Da Rosenborg utlignet i andre omgang sank stemninga på tribunen, men det var ikke kuldegrader eller ukvemsord mot egne spillere eller noe sånt. Det var fortsatt verdighet og blø for drakta og me tar di neste gang.
Jeg er jo halvt trønder, så jeg var ikke blant dem som deppa nevneverdig over resultatet.

Fotball er sånn som liksom skal være forankra i det lokale. Alle småklubbene, Brodd, Sif, Jarl, Vardeneset, Vidar og så videre, på løkka som de sier på Østlandet, der drømmer blir til, det følelsen av magi og tragisk elendighet følger hverandre. Året rundt, i all slags vær. Fotballsko og leggbeskyttere, drakter og mer eller mindre vellykkede taktiske disposisjoner og superfotballstjernemateriell.
Selv hadde jeg to sesonger for IL Hjelm sitt småguttelag. En total spilletid på 15 minutter på Flåtene er det jeg har å vise til.
Den lave spilletiden skyldtes nok først og fremst dårlige tekniske ferdigheter og minimal fotballforståelse hos meg, men i ettertid har jeg tenkt mye på at oppmann og trener ikke akkurat gjorde noen fantastisk jobb i å ta alle med og integrere dem i spillergruppa heller.
Det opplevdes utrolig sårt for meg. 
Følelsen av å bli veid og funnet for lett kan være vanskelig å bære for en guttunge på 12-13 år. (Nå holdt jeg sannelig på å skrive 'å takle') Og tårene var ikke alltid så langt unna.
Men det er ikke alle som skal bli fotballspillere heller. Og takk for det.
Jeg tror nok at de fleste som er trenere på ulike nivå i barne- og ungdomsfotballen i dag er flinkere på den biten. Jeg håper det.

Men det var Viking dette skulle handle om. Jeg har fulgt Viking med varierende interesse siden jeg var guttunge. Jeg var nabo til Stavanger stadion i 1987, men gikk ikke på en eneste kamp.
Det var vel Beelzebub som lokka meg med en gang på midten av 90-tallet, en gang vi var på fylla. Og da ble det en del kamper igjen, og jeg merka meg at noe hadde skjedd med stemninga på stadion.

Det var noe surt som hadde sneket seg inn. Noe sarkastisk. Morten Berre var jo en anstendig fotballspiller (med en hippie-aktig sveis), men han fikk det ikke alltid helt til, og da ble det høylydt kommentert fra sidelinja SJÅ PÅ KÅNEHÅRET! AN GREDDE Å FÅ ME SEG BALLEN! NÆH! AN MYSTA AN!
Det høstet latter fra dem som sto rundt, men var neppe særlig motiverende for dem på banen. Jeg lo selv.
Jeg var på begge cupfinalene i 2000 og 2001. Det var artig. Benny og greier.
Da Viking flytta til Jåttåvågen i 2004 kjøpte jeg sesongkort for første gang. Alle - et samlet fotballNorge klappet i hendene og sa at nå var alt lagt til rette for at Viking og Stavanger skulle bli en foregangsarena, og en foregangsklubb. Ha-le-lu-jah!

Fotball skal være følelser, det skal være gutsing, det skal være lokal tiknytning, historie, det skal være kjekt å se på, det kan være finesse, samhold. Jubel. Men mest av alt skal det skape illusjonen om noe godt. Ha et sosialt engasjement, kjærlighet mellom spillere og publikum og trener.
Min påstand er at siddisen har - i takt med oljevelstand og økonomisk opptur - blitt en ganske ufyselig fyr. Kravstor, bresen, negativ, selvgod. La oss kalle ham gladmatsiddisen (det var her du leste det først). Nei, det gjelder ikke alle.
Viking fotballklubb er gladmatsiddisens speilbilde. Det var VIP-bokser og trådløs wifi og storskjermer og - la oss innrømme det først som sist - stive billettpriser.
På de to sesongene jeg hadde sesongkort på Viking stadion var det èn kamp som hadde alle de tingene en ønsker av en god fotballkamp. En virkelig god en. Det var nedrykkskampen mot Brann i 2006.
Alt annet enn seier var for dårlig. Viking måtte vinne stort. Det at den sterkt mentalt (men visstnok ikke praktiserende) religiøse spissen Peter Iljeh gikk hardt ut før kampen og sa at GUD vil ikke at Viking skal rykke ned. Og så scora han 4 mål, og til slutt ble det fem null og Viking klarte å berge plassen, og resten er historie.
Det er den kampen som er unntaket. På 10 år.
Jeg har ikke tall på hvor mange spillere og trenere som har kommet og gått på den tiden, men den store sportslige suksessen har uteblitt. Og for så vidt den lille også.
Med det resultat at gladmatsiddisen har tatt fullstendig over. Men han er ikke så glad, akkurat.
Han er blitt hockeyfan. For Oilers vinner nesten det som er.
Tilbake er en klubb i store økonomiske vansker, en klubb som er nødt til å selge sine beste spillere for å holde skuta flytende.
Men de sier at de skal satse på lokale talenter. Produsere gode spillere. Og Kjell Jonevret som er trener har en kjempevanskelig jobb. Han ser laget sitt smuldre opp foran øynene på seg.
Og vi også. Sympatisørene.
Sammen med Høyre-byen Stavanger, latterlige bygg på 15 etasjer i betong og børsta stål, og oljepris på under 50 dollar fatet. Og ER Stavanger det nye Detroit?
Vil det en dag vokse trær i dobbeltsporet?
Vil næringsbyggene bli øvingslokaler for fremtidens superrockestjerner? Til en latterlig billig husleie?
Vil Viking fotballklubb dyrke lokale talenter? Vil de legge gratis kollektivtransport inn i kampbilletten? Vil de få et sosialt engasjement som man kan tro på?
Man kan jo håpe.
Men til gladmatsiddisen: slutt å pip på dine egne spillere. De er faen ikke Ronaldo. Og takk for det.


onsdag, august 10, 2016

Trollegg

Eg las i Aftenposten si nettutgåve at Felleskjøpet er gått tome for den lyseraude rundballeplasten - den der delar av salgssummen går til inntekt for forskning på brystkreft.
Det er på alle måtar gledeleg.
Først og fremst på grunn av sjølve saka, men òg fordi lyseraudt viser godt igjen, og ellers vanlegvis ikkje vert forbunde med det maskuline bondeyrket.
Rundballen har forøvrig vorte nytta til politiske markeringar før - mot utbyggjing av matjord - mot turistflaumen i Geiranger -  mot bondefiendtlege statsrådar - og kan hende aller mest i EU-kampen på byrjinga av 90-talet.
Eg las ein stad at turistguidane som guidar smellfeite amerikanerar, tyskerar og kineserar frå cruisebåtane i indre Stavanger havn kallar rundballane for trollegg.
Ein kan berre spekulera i om dette er for skjemt, eller skuldast manglande kunnskap om landbruket.
Men turistane likar visst teorien.


Bønder er ellers ikkje kjende for politisk aktivisme, dersom ein ser vekk frå protestane i samband med ekstra dårlege jordbruksoppgjer.
Bønder er ikkje ei homogen gruppe. Det er nok hovudårsaka.
Langs aksen av bondestanden finn ein bade Sv-erar, Krf-erar, Senterpartistar og Høgrefolk - ja, til og med ein og annan FRP-ar (!).
Politisk tilknytning synest ofte å henge saman med kor mykje eigedom ein har - kor 'stor' ein er.
Dei som køyrer hevd på 1.Mai er nok ofte dei som har mykje frå før. Mykje hevd i alle høve.
Eg veit ikkje om det er vanleg lenger. Eg vonar ikkje det.


Det eg derimot har ei von om er å få sjå meir av slike ting som den lyseraude rundballeplasten.
Eller små frekke slagord på kvit plast:  som desse:


Fantomet er hard mot dei harde.
Tork av deg fliret
Ta deg ei pera
Ett tut = ein knib
Me sel ikkje egg
Grav deg him




For eg ser eit potensiale i at rundballeplastpoesi kan verte tagging sin litt stridige fetter frå landet.
Ein annan gong skal eg fortelje om eggetraller som kontaktannonser på 80-talet.

fredag, august 05, 2016

Alle duene

Dyrevelferd opptar meg.
I hvert fall til en viss grad. Ikke i en slik grad at jeg går i fakkeltog når et dyr faller fra, eller deltar i minnemarkeringer, men siden jeg var en liten tass har jeg hatt hjerte for dyrene. De påkaller et beskyttelses-gen i meg.
Dyr er ikke kyniske og kalkulerte i samme grad som mennesker.
Jeg vil at de skal ha det bra.


Som bondesønn måtte jeg foreta en del avlivninger av dyr. Det var aldri noe jeg gjorde med lett hjerte. I dag kunne jeg nok ikke.
I går kunne jeg i hvert fall ikke.


Jeg ble satt til en skikkelig grisejobb, å spyle ned et tak mellom noen bygninger på jobben.
Jeg hadde rigga meg til med vannslange, og i en krok, bak en hønsenetting satt det to duer.
De var relativt blanke i fjærene, så jeg antok at det var kids. De satt bak dette nettet, og moren deres hadde bomma grovt på valg av hekkeplass. Krekene klarte ikke å fly ut - det var for høyt opp - så der satt de, til knes i sin egen drit, og hva de spiste visste ikke jeg. Det var nok trygt der, men temmelig stusselig.
Jeg snakka med en kollega, og han sa: Koffår tar du di ikkje bare? Det å 'ta di' betydde å vri hodet rundt på dem. Duer er skadedyr og smittekilde og alt det der. Luftens rotter.
-Nei. sa jeg. Jeg orka ikke tanken.
Han lo. Koffår spyle du di ikkje bare? Det hadde eg gjort.
-Nei.
Det ble til at jeg laga en duefanger, bestående av lokket til ei skittentøyskurv og ei bøtte (som hadde stått full med vann og malingskoster).
Jeg klippa meg igjennom hønsenettet, fikk den ene dua oppi bøtta, bar den ned og slapp kreket ut på utsiden av porten. FK-due no more (Fly bort til Skretting og drit der).
Og så gikk jeg og henta den andre. Samme prosedyre. Flaksing og baling. Da jeg slapp den ut av bøtta, så jeg at den hadde trødd i en seig klump med malings-rester, så den halta litt bortover, og på to sekunder - før jeg fikk tenkt meg om - kom det ei måke fra ingen steder og SMALT nebbet sitt i hodet på den. Den ANTE ikke hva som traff den. Og jeg ble aldeles forskrekka. Jeg har riktignok hørt at måker tar duer, men dette var sinnsykt brutalt.
Jeg tenkte at naturen er jammen ikke mye human. Men måken så fornøyd ut.
Det var mitt Sverre M. Fjeldstad- øyeblikk.


Alle duene
Alle duene
Hvor er du?
Her er jeg
Synger du?
Det gjør....nei

fredag, juli 29, 2016

bly

Jeg kan visst ikke leve uten å få anerkjennelse
Eller å skrive
Jeg kan visst ikke tenke heller, uten å skrive
Jeg burde visst skrive mer
Til jul ønsker jeg meg en ryggrad
- eller et hjerte av gull