torsdag, november 30, 2017

Velkommen til fiskedammen

Dei fleste som har vore i befatning med fødselsdagselskap for born har vore med på ein eller annan variant av fiskedammen.
Kort innføring: du treng: ungar, egna fiskeutstyr, egna fiskestad (gjerne ned ei trapp eller over ein halvhøg vegg), og ikkje minst så treng du rett tal påsar med nøyaktig like mengder snop oppi.
Fisking foregår gjerne i selskapet sin siste fase, slik at deltakarane kan få i seg mest mulig sukker før dei skal heim og ete kvelds og legge seg.
Steinerskulen sin julemarknadsfiskedam er ein forseggjort variant, og framstår som ein av marknadens mest populære aktivitetar.
Me satsa på totalopplevinga, og det vart lagt ned ein heil del innsats - både i førebuingsfasen, i sjølve gjennomføringa, og i ryddinga etterpå.
Væpna med ein oransj drill  (drrt-drrt!) og ein brukbar porsjon innsatsvilje joina eg 5-6 av dei andre foreldra på Fredagskvelden. Haglbygene tømde seg med jamne mellomrom over skuleplassen, og i alle rom i alle bygningar var det hektisk aktivitet i samband med førebuingane.
Eg hadde ungane med, og etterkvart ei niese på toppen, slik at vi kunne ha nokon til å veive rundt i vegen og gå for lut og kaldt vatn, spørje med jamne mellomrom om kva tid vi skulle gå heim, og seie i frå om at dei kjeda seg.
Ein ganske ordinær, lys korridor vart forandra til ein magisk tunnel igjennom det imaginære havet. Tak og veggar vart kledd i tekstiler i maritime fargar, pynta med lenker med julelys, med glaskuler. slike grøne som vart bruka til å flyta garn før i tida, og Ingvild toppa det med å laga remser med stoff som minna om tare, og som hang ned i taket, og som på eit vis sneia atti alle som våga seg igjennom tunnellen. Er det ikkje akkurat slik havet er? Allslags løgnastare og krabbar og slike ting som kan sjå ut som noko,, men eigentlig vere noko heilt anna?
I enden av korridoren var det ei opning i veggen, der 'fiskestaden' var.
Og bak der, vart det sorter uhorvelege mengder med små leiker, påsar med klinkekuler, snurrebassar, små krukker med slim. små dokker, blyantar og notisbøker, hestesko, og så bortetter, som skulle plasseras i fiskereiskapen til ungane som kom på besøk.
I eit hjørne under tekstilane sette me ein cd-spelar som spela lydar frå havet. Bølgeskvulp, susande vind, og ein og annan båt som tuta.
Det var god stemning det meste av tida, med unntak av den halve timen eg trong for å få opp vasen på den eine lenka med juletrelys.
Vase er det verste eg veit. Utanom katta-soul. Og toto.
Me drog heim i mørkret. Ungane skrytte uhemma av kor fantastisk det var med el-bil, og at me kunne kjøra i kollektivfeltet om så var. Diverre var det ingen kollektivfelt å brifa i på vegen heim.

Då dagen var der, og eg sto oppført på førstevakta, så lødde eg ungane inn i bilen igjen, kjørte innom minibanken på Mariero og utstyrte kvart born med ein femhundrelapp. Økonomisk skulle det visa seg å vera ei katastrofe, men sosialantropologisk eksperiment hadde det ein ganske høg verdi. Seinare.
Eg gjekk på vakt, og ungane gjekk på sjølvstyr. To på åtte og ei på 10.
Eg møtte opp med crewet til fiskedammen. To stilte seg i rommet med gåvene, ein var fiskaren som tok betalt 20 kroner for kvart kast. Cash eller vips, og ein var ei slags maneda i som assisterte på fiskestaden i enden av korridoren. Dei kom inn to og tre om gongen, og for nokon av dei minste var det nok litt skummelt med han randøybuen som var utkledd som ei maneda, og som på sitt aller koseligaste ropte. HEI! VELKOMMEN TE FISKEDAMMEN! VIL DU FISKA?  KOR GAMMALE E DU? OG KA HETTE DU?
Alt dette var først og fremst for å få dei til å få litt feelgood, men antogfremst for at dei som skulle putta greier oppi fiskehåven, eller stonga, eller kva ein skal kalle det - skulle ha litt peiling på kva dei skulle velga til kvar enkelt.
Det var ein enestående arena å møta små og større menneskje på. Nokon var blyge, nokon var eplekjekke, nokre var tøffe i trynet, dei aller fleste var veldig åpne, og mange hadde ganske rare namn, og enkelte vil kanskje seia at det er stein i glashus, og nokre snakka ikkje norsk, og nokre vart kjempeglade for sine fiskar, og eit par vart rasande og slengte dei tilbake tit dei kom ifrå, og då måtte eg ropa inn at det var nokre som ville fiska ein gong til, for dei meinte at dei hadde fått ufisk, og når det kom nye greier oppi, så nøkka det så grassat i stanga, at du mest skulle tru at denne fisken var vill og galen, eller irritert eller noko.
Etter drøyt to timar vart eg løyst av, og med dette kom eg på ein smått genial plan for femtiårsdagen min - fiskedam for vaksne - det kjem eg attende til seinare, og dei tre økonomisk uavhengige ungane og.

onsdag, november 29, 2017

Attende til høvleruvleravlebenkjen

Igjen har det vore avvikla julemarked på steinerskulen i Stavanger.
Det fordrar litt meir frå foreldra dersom ein har ungar på denne skulen, meir i form av eigeninnsats og engasjement.
Foreldregruppa til den klassen som våre ungar går i er ein veldig fin gjeng, der mange har bakgrunn frå  Steinerskulerørsla, anten i form av å ha vore elevar sjølve, eller hatt foreldre som  har vore lærarar. Resten (som underteikna) har kanskje ikkje hatt noko som helst med systemet å gjera - før me skulle ta valet - og det er ikkje noko som me har angra på, sånn sett.
Men dette er ikkje meint til å vera eit forsvarsskrift for systemet, eller ei grunngjeving av dei valga som me har teke.
Det er mange foreldre som legg ned mange timar i dugnad for skulen, og det er inspirerande å ta del i noko som er så løysingsorientert i botn, at det er noko grunnleggjande positivt der, som ein ryfylking kanhende ikkje er så kjent med frå før, og som i alle høve ikkje speglar tida eller samfunnet rundt oss.
I år har me laga tresverd for salg til julemarknaden, andre har laga mat eller kaker til delikatesseavdelinga, og så har me hatt ansvar for fiskedammen.
Eg kjem attende med rapport frå fiskedammen, men først tresverda. Eg har vel aldri gått høgt ut på banen og fleksa skills innan bygg og handtverk. Det kjem mykje nok frå mi relativt låge tru på eigne ferdigheter, og avogtil er det eit problem. det kan og ha noko med den gongen i sløyden i åttande klasse då ein medelev lura meg til å spørja sløydleraren om eg kunne låna augnamålet hans.
I år skulle vi altså produsera sverd, og eg var ikkje overvettes sterk i trua. Det kunne ikkje verte så mykje verre enn for to år sidan, då me skulle fletta bordskånerar i tau, og eg sat i tre timar, med skamma brennande i kinna, utan å skjøna ein føkkings ting. Eit par av dei mest fingernemme damene fletta liksom ein med kvar hand, og då vart eg han dumme vesle guten igjen, som hjelpelaust ser seg rundt, og ønskjer seg til ein annan stad. Men det er klart at han dumme vesle guten passar betre i skalet til ein gut på åtte-ni, enn på ein 45 år gamal mann. Vi er dei vi er.
Rållså måtte gå på dei neste lagekveldane. Rett og slett.
Eg stilte som ein av dei første, ein formiddag i Oktober, og sløydsalen lukta spon og ubehandla tre, og det var fin stemning der inne, åtte-ti høvlebenkar langs veggane, verktøy i skåp, og eg fekk rettleiing av han som heiter Aleksander, som har vore primus motor for lagedagane dette året, og som har gjort ein kjempejobb.
Eg fekk to ferdigskorne plankar med oppstreka merke i blyant, tok ein høvel frå skåpet, spente fast emnet og satte i gong. Sist eg hadde befatning med ein høvel må ha vore kring 1984, så dette arbeidet sat ikkje akkurat i fingrane, og dette å få ting beint og jamnt og - ja - til slutt verte noko som kan minne om eit tresverd som kan selgast på ein julemarknad var ikkje noko eg såg på som ein sjølvsagt ting.
Det seig på med folk, og heldigvis var dei fleste meir effektive enn  meg. Og så juksa me litt og brukte ein elektrisk fres som bråka som eit helvete, slik at ein lærte å setja pris på stilla når han ikkje sveiv.
Det vart fleire slike lagekveldar og dagar, og det vart sverd som vart pussa og lima, og utskorne og mala, og handtaka vart surra med tau - drygt 30 sverd i talet - og det var ein fin ting å vera med på, med jamnt over god stemning,
Og fine sverd vart det òg! Og sleit ein med augnamålet, så var det alltid nokon ein kunne spørje om ein kunne låna deira.

mandag, november 27, 2017

Hale på grisen

Det var vel nede på Sportscafeen - for et par uker siden - at Olaf og jeg kom opp med en selskapslek til TV2's julebord; hvem mangler i sportsredaksjonen? Og hvem er grisen? Eller grisene? I følge Alexander Schau er det mer enn en, og de skjelver nok i buksene der borte i Bergen eller hvor de nå holder til.
Jeg blir overraska over omfanget av maktmisbruk og kvinnefiendtlige handlinger som har kommet fram i kjølvannet av # Metoo - kampanjen på internett. Kjølvannet har blitt en flodbølge, og det bør komme konkrete handlinger på bordet for å få vekk svineriet.
Det er ikke greit å sikle i utringningen til servitrisene, det er ikke greit å tafse på damer på byen, eller å gnukke seg inntil dem på bussen. Det er ikke lov til å presse dem til verken det ene eller andre, og alle former for vold er forbudt i dette landet, og alle andre land også.
Hva er det som feiler folk? Alle patetiske forsøk på å relativisere overgrep og maktmisbruk, eller komme med uttalelser som: Dette gjelder jo menn også, det er deres feil, som går ut aleine, hun var kledd så utfordrende - hun ba om å bli voldtatt. Hun fortjente juling, for hun provoserte ham.
Det er bare piss. det er som i bibelen, hvor det hevdes at Eva har skylden for at Adam spiste eplet som ledet til syndefallet. Ta ansvar for deres egne handlinger for natas. Og skjerp dere så inni granskauen.
Så er det ikke min jobb å sette hale på grisene i TV2, men jeg vil aldri være passiv tilskuer til uakseptabel oppførsel. Og det er et løfte.
Bare så det er sagt.

fredag, november 24, 2017

Svart Fredag


Dei fleste må forhalda seg til høgtider på eitt eller anna vis. Det er ingen som takkar nei til fri på dei raude dagane, sjølv om dei kan hende ikkje veit kvifor dei vert feira. Eller har planar om å ta del i dei.
Markeringane kjem tett, og særleg på våren ligg dei raude dagane som perler på ei snor.
Arbeidarane sin dag 1. mai – Pinsti, himlaspretten og nasjonaldagen.
Det er bra greier, det er me alle einige om.
Eg kjenner ikkje mange som helst vil jobba i jula og i påska heller. Så noko kan me takka kristendommen for, me som er skeptiske til innhaldet og utføringa òg.
Det finst òg markeringar som ikkje kvalifiserer til å vera raude, som mange likevel markerer: fødselsdagar, bryllaupsdagar, morsdagar, farsdagar, St. Patricks dag, Valentinsdagen, karneval, kvinnedagen, FN-dagen, Black Friday, St. Hans og Halloween.
Eg las ein stad at det var gjort forsking på kva for ei høgtid norske ungar likte best. Det viste seg at jula og syttande mai måtte sjå seg knust av Halloween.
Ingenting slår kombinasjonen "kle seg ut som noko skummelt og få gratis snop".
Så mykje for dei norske verdiane og tradisjonane. Listhaug og Borten Moe og Helleland har grunn til å vera bekymra.
Eg saboterte i mange år både morsdagar og farsdagar; eg såg dei som dårleg skjulte unnskyldningar for å få fart på forbruket. Mor ville veldig gjerne markerast, så som oftast ringte eg heim likevel, men eg gjorde ikkje noko meir ut av det.
St. Patricks day har eg ikkje så mykje imot. Eg har rett nok aldri feira han, men irsk musikk og øl har eg sansen for, så under dei rette føresetnadene, er det ikkje utenkjeleg at eg kunne ha late meg riva med.
Valentinsdagen er den nest verste. Ikkje fordi eg ikkje tykkjer at me skal feira kjærleiken, men fordi han blir framstilt søt og rosa og kvalmande som sukkerspinn. Aller verst er nok denne dagen for dei som er ufriviljug åleine. Ingenting kan vera meir stusseleg.
Black Friday: Av alle dårlege idear, er dette den verste. Mann av huse for å få kjøpa noko billeg, køar og slåsting. Menneska framstår aldri meir motbydelege enn i slike situasjonar; situasjonar der dei jaktar noko billeg i flokk.
Opphavet til dei tradisjonane som i varierande grad har vorte sugd opp i det norske samfunnet dei siste åra, er om mogleg endå meir diffust for meg enn opphavet til dei me har frå før.
Når dette er sagt: Det er ein tradisjon frå USA som eg faktisk kunne ha tenkt meg å feira, men som merkeleg nok ikkje har komme hit.
Eg siktar til hausttakkefesten Thanksgiving, som er ei av dei verkeleg store høgtidene i Sambandsstatane. Me har hatt ein variant av han her heime òg, Mikkelsmess, men denne vart visstnok avskaffa av danskekongen i 1770.
Ideen bak Thanksgiving er god. Det er ei feiring av grøda og familien og venskapen; ei takksemd for det ein har.
Kalkun, mais, graskar og søtpotet er ikkje slikt me vanlegvis et her. Men det burde ikkje vera vanskeleg å finna matrettar som svarer til desse, som lammesteik, tytebærsyltety, poteter og rosenkål. Og så kunne me eta dette saman med vener og familie, mens mørkret fyller stadig meir av ettermiddagen.
Heller det, enn å slåst med ein fyr frå Madla over eit fjernsyn som er sett ned med 30 prosent, og som ein ikkje ein gong treng, men som passar så jæskla godt på den hytteveggen.

lørdag, november 11, 2017

Trav og di.

Torsdagen jeg skrev om sist, den er for lengst blitt erstatta av flere dager, av rutiner og lanternefester og nye byggemøter og lagedager og andre møter og bilturer og problemstillinger rundt jallalading av elektronisk bil. Og ironien i at da skattepengene endelig kom, så dekker de nesten på krona det beløpet det koster for en ordentlig ladestasjon, den er beisk og sur som magesyre.
Men man bør ikke klage. Man krummer nakken mot vinden og regnet og fortsetter ned leia.
Vi lever godt, har mat, jobber, tak over hodet, pass med den fjollete løva med øksa. Ungene på privatskole. Vi har mer enn hva vi trenger, i motsetning til mange andre.


Men denne Torsdagen, jeg dro litt tidlig hjem fra jobb, siden jeg hadde begynt så ukristelig tidlig på morgenen. Det var tut og kjør hjemme. Høye stemmer og kaos da jeg kom inn i gangen, sko og sekker, matbokser og vannflasker, ytterjakker utover gulvet, jeg lukka døra. Stengte høsten ute.


Vi dro mot Randaberg igjen, Ingrid og jeg. Jeg måtte lide meg igjennom etter skoletid på Radio Super, med sine fjollete programledere og formaterte popmusikk på norsk. Og Ingrid leser misnøyen min, men uten at det plager henne nevneverdig, for avtalen er at hun bestemmer radio på veien bort, og jeg på veien tilbake.
Hun har fått ridestøvler og hansker. Hun liker det - å ha utstyret i orden - og vi er tidlige som vanlig. og vi liker å være tidlige. Vi parkerer bilen, og Ingrid må høre ferdig en sang av Markus og Martinus, men jeg slipper, så jeg tenner en Camel og venter utenfor bilen, og det er faktisk et forunderlig fint lys her på Randaberg denne Torsdagsettermiddagen som holder på å bli kveld, og ikke regner og blåser det heller. Ingrid kommer ut av bilen, plundrer med å låse den, og imot oss kommer en liten, hvit hund med en liten ball mellom tennene. Han kommer bort til meg og er ufattelig glad, og han vil at jeg skal kaste ballen, men han vil slett ikke slippe den, og det kommer en lav knurring fra strupen hans når jeg forsøker å lure ballen ut av den låste kjeften. Jeg snakker til han, men selv om jeg løfter han opp etter ballen, så henger han fast og vil  ikke slippe. Ingrid er fascinert av dette, for det er ikke så vanlig at hun ser meg i interaksjon med dyr. Til slutt får jeg avleda den lille kjøteren, og røska ballen ut av kjeften hans, og nå er han så ivrig at han nesten eksploderer, blikket hans er fiksert på det jeg har tatt fra han, som er blankt av sikkel, og jeg gjør ingen finte, og når jeg kaster, så har han allerede tjuvstarta, og fanger og overmanner byttet sitt etter et par dabb i bakken. Han kommer mot oss igjen, i triumf, og også denne gangen nekter han å gi slipp. Han blir nesten skuffa når jeg ikke prøver hardere. Vi går inn i stallen, og må vente i ti minutter før Bruno og gjengen er tilbake, Ingrid finner salen og en ridehjelm og når hester og folk kommer inn, så er vi klar.
Jeg skal ikke kjede dere i hjel med detaljer. Vi lærer ting. Eller særlig Ingrid lærer ting, men jeg også. Nå rir hun selv, uten at jeg holder i spilltauet, hun tar instruksjon på et vis som ikke slutter å imponere meg, og denne smått magiske Torsdagsettermiddagen skal vi ri en runde i den kjølige høstlufta, og vi er først, så vi slipper å se inn i ei hesterumpe, og det lukter deilig av høst, og i vest går sola ned, og etterlater en spektakulær rødfarge på himmelen.
Bruno er i brukbart humør også.
Ikke noen tjuvtriks, og nesten frivillig traving i ridehallen etterpå. Det er i sannhet en fin kveld, vi skynder oss langsomt ned til bilen, jeg finner P13 som har radioresepsjonen over DAB-båndet eller hva faen det heter. Jeg ler høyt flere ganger, og må dempe lyden hver gang det kommer noe som er for drøyt. Det går ikke å forklare det drøye til en åtteåring, at det er det at det er så drøyt som gjør det så morsomt.
Vi svinger mot Storhaug, der Rållså er på svømming med Endre, jeg setter telefonen på ringing og skifter sko og jakke, og der tar Rållså telefonen, og jeg avleverer datter og nøkler og traver - minst like fint som Bruno - og sikkert dobbelt så fort - nedover mot jernbanen, for å komme meg til biblioteket i Sadness, der eventen starter om omtrent en time.
Konduktørføkken straffer meg med et gebyr på 40 spenn fordi jeg ikke har appen, og ikke har kjøpt billett på forhånd. Når jeg skal betale, så røsker han kortterminalen ut av hånda på meg, som om han tror at jeg hadde tenkt å ta den på lomma og stikke av med den.
Noen ganger er det vanskelig å tro det beste om folk, men kanskje han bare hadde en dårlig dag.


tbc







fredag, november 03, 2017

Tusen ting som skjer


Lesesirkelen Bok & Kneg var på Sandnes i går kveld for å høre forfatteren Demian Vitanza snakke om sin siste bok: romanen Dette livet eller det neste.
Turnèen er arrangert av Folkeakademiet Rogaland , og har vandret rundt på ulike biblioteker i regionen den siste uka.
Jeg kommer tilbake til dette fine og superaktuelle arrangementet, men først vil jeg oppsummere dagen min, som starta tidlig og var hektisk, oppjaget, variert, artig.
Dagen begynte grusomt tidlig. Klokka 0500. Opp av senga. Famle etter klærne i mørket, kle seg og bare såvidt greie å lure på seg sokkene, fordi ryggen ikke er helt i lodd. Inn på badet. Kaldt vann i ansiktet. Kjapp tannpuss. Ut i gangen. Finne nøkler, sekk, adgangskort, sigaretter, jobbejakke, buff, sykkelhjelm. Ut døra, låse opp sykkel, skru på lys framme og bak. Trille ut på veien, ned Jonas Lies gate, i litt for stor fart, men det er nesten ingen andre enn meg som er oppe klokka kvart over fem. Bortsett fra Brustadbakeren, kanskje. Det lukter boller og brød, jeg suser videre, under undergangen, forbi bygningen som huser en varmepumpeleverandør, et skilt som med røde old school digitale bokstaver som viser tid og temperatur:. 0515 - 9 grader Celsius. Jeg suser ned den brattte sykkelstien som går igjennom Slaskamarka, det lukter høst, råtnende løv. Lufta er deilig frisk mot ansiktet, jeg passerer Ullandhaug skole og forbanner sykkelen som ikke girer helt rent, kjenner kjettingen som liksom ikke vil bestemme seg for hvilket tannhjul den vil vandre på. Når jeg passerer prixen i bekkefaret pleier jeg å se hvordan Byggmester Bob ligger an med takskiftinga, for han har nemlig også ei lystavle - ei som informerer om hvor mange tak han (eller de) har skifta i 2017. 151. Da holder de skjema, tenker jeg, for i 2016 skifta de 170, men nå er vinteren like om hjørnet.
Jeg fortsetter, ned Fritjof Nansens gate, forbid Essoen, krysser Hillevågsveien og renner ned bakken, under jernbarnebrua ved nedlagte Hillevåg stasjon. Det tar ti minutt å sykle og et kvarter å skrive seg ned på jobb.
Jeg triller inn sykkelen og piper meg inn på industriområdet ved hjelp av adgangskortet. Når jeg kommer ned på kaien, så er det ingen der, intet kornskip, og planen min - Plan A - om å fyre opp lossetårnet, ta en kaffekopp, og sette seg ned og lese resten av Vitanza's bok - tre timer i deilig, monoton kompressordur er skutt i filler.
Jeg blir ikke ferdig før kveldens arrangement, pokker ta.
Det blir tankarbeid istedet, i stolheis. Denne typen arbeid er den eneste årsaken til at jeg fortsatt har noe som minner om muskler. Konseptet er: En heiseanretning - stolheis - blir anbrakt over en råvaretank, en kroppsarbeider blir plassert i stolen. Med seg har han: Oksygenmåler, walkie-talkie, fjernkontroll til heis, egnet verktøy - foreksempel greip, hakke eller skrape. Han eller hun har på seg åndedrettsvern, støvler, støvdress, fallsikring. Go!
Så heiser vedkommende seg ned til bunnen av tanken 20 - 30 meter, og gyver med varierende iver løs på de (ofte forsteinede og illeluktende) restene som har satt seg i tanken. Lag for lag - til tanken er ferdig rengjort. Det er tungt arbeid, og ikke uten risiko.
Jeg er oppi der en time. Det går seint, jeg er ikke tjue år lenger, eller tretti. Jeg er ikke engang 40 år lenger. Jeg har hundrevis, antakelig tusenvis av timer nedi sånne tanker. Fordelen med hardt kroppsarbeid er at man føler at man gjør noe, og sjansen for å få sove når det blir natt er relativt stor.
Men det er ikke natt ennå. Jeg karrer meg møysommelig opp åpninga i toppen av tanken. Magnhild huker av kroken jeg har i nakken. Jeg er varm. Lemper av meg radio, fjernkontroll og oksygenmåler. Blåser støv av selen med en trykkluftpistol. Magnhild har vært stolheis-vakt mens jeg var i tanken. Vi tar personheisen ned. Jeg finner den store notatboka mi og går i byggemøte.
Det første punktet er alltid HMS, og denne Torsdagen er det en del å snakke om.
Rundt to timer seinere er vi ferdige. Det er lunsj. Kantina vår er superbra og ikke dyr.
I lunsjen er det Mattis. I 20 år har vi spilt Mattis i lunsjen. Og klokka 12 er det tid for den ukentlige vernerunden i fabrikken. Sånn er det nå under ombygginga.
Tusen ting som skjer.

tbc

onsdag, november 01, 2017

Knask eller knep

Klokka er rundt halv fire, det er 31.Oktober. Dagen med stor D. Halloween.
Jeg har henta ungene på SFO, de har hatt zombietikken, og diskuterer høylydt, men er skjønt enige om at andreklassingene jukser i zombietikken når de 'sier timeout akkurat rett før me ska tikka di'.
Jeg er Halloweensjef hjemme, siden Rållså jobber, vi går innom Europris og kjøper to oransje bøtter som de skal fylle med snop i løpet av kvelden. Vi er litt i farten, ungene beiner avgårde på sparkesyklene sine, og småkrangler om hvem som skal holde meg i hånda i motbakkene.
Vi kommer hjem, og jeg lager hjernemassespaghetti, og de raser igjennom pianoleksene sine, lager pynt, spiser hjernemassespaghetti med blod (ketchup). Vi pynter terrassen med Halloweenballonger - annenhver selvlysende - Ingrid maler meg grønn i halve fjeset, og så kommer vennina fra Bekkefaret, de kler seg i de gamle sceneskjortene mine og sminker hverandre i fjeset. Stemningen er oppjaget, opprømt. Rett før klokka halv seks tenner vi gresskarlykta på trappa, jeg utstyrer ungene med refleks, og slipper dem ut i nabolaget. Jeg følger dem på avstand, og over hele Tjensvoll yrer det etter hvert av små spøkelser og blodige hekser og zombier.
Knask eller knep! Knask eller knep! Knask eller promp!
Det varierer fra små hekser og trollmenn på 6-7 år som går alene eller to og to, med foreldrene lurende bak Hekken - til store flokker med tenåringer - 10-15 stykker, og når de er så mange så minner de meg om foreldrene deres på gladmatfestivalen, eller i syden, eller russen på sitt mest usjarmerende. Det er ikke deres feil, eller det er det jo, men det er noe med konseptet mange mennesker i gruppe, den eskalerende oppstemtheten som oppleves som frastøtende eller skremmende eller, egentlig får du lyst til å be dem dra til helvete (noen av dem er kledd som om de er på vei allerede).
Ungene kommer tilbake - veldig fornøyde - med fulle bøtter, og setter seg ned på loftet, og sammenligner fangsten, og hele tiden ringer det på døra, og det nærmer seg slutten på knaskereservene, så jeg må rasjonere, men så har ungene fått tre poser lakrisbåter som de ikke vil ha selv, og all kjeksen i skapet går i bøttene, og til slutt har vi bare lakrisbåter igjen, men så sender jeg ungene ut med en tallerken dampet brokkoli som er tilovers fra middagen, og det er faktisk noen som takker ja til det, og så skreller jeg og skjærer opp noen gulrøtter, og det er det også noen som vil ha! Og veninna fra Bekkefaret sier at hun håper at alle ungene i hele verden kommer, slik at hun kan snakke med dem, og da må jeg le og spørre om det aldri blir nok, og omsider så minker det på måkeflokkene, og Endre er kvalm og har vondt i magen, og har sjokolade i munnvikene etter å ha stappa i seg mesteparten av snopet sitt, og når Rållså kommer, så er det ikke vanskelig å få overtalt ungene til å gå i seng, og jeg rydder sånn noenlunde, og hører omen av Mio min Mio der inne fra barneværelset, og når Rållså kommer ut, hører jeg Endre rope forsiktig på meg: Pappa? Fotbukt? Og når jeg går inn, og lager en brett i enden på dyna, og løfter føttene hans oppi.
Og ingen av dem orker å bøye seg over kanten for å gi meg en klem, og der sovner Rållså i en krøll også.
Og freden senker seg over Tjensvoll, og det har vært intenst, men gøy. og ungene er fornøyde, og man må vokte seg for å fremstå som en gammel surpomp, men ha empati med dem som ikke klarer det.
Og heldigvis er det snart jul.