mandag, september 26, 2016

As long as you don't mention the politics

I jobben min - den jeg har hatt  i mer eller mindre 20 år - har hovedoppgaven min vært å losse bulkskip som kommer med råvarer fra store deler av verden.
Mannskapene på disse bulkskipene består i stor grad av Filippinere og Øst-Europeere. Det er ikke noen stor hemmelighet at grådige redere har byttet ut norske sjøfolk med billigere arbeidskraft for større profitt.
Disse menneskene har vi kontakt med og sporadisk samarbeid får en si. jeg springer etter dem med refleksvester hvids jeg ser dem gå uten, jeg hjelper dem med å bunker ferskvann, jeg gir dem beskjed om å forhale skipet dersom det er nødvendig.
For et par uker siden blei jeg kontakta av en fyr fra et slikt fartøy. Han kom inn på spiserommet på kaien med to rørstubber i hendene.


I am looking for hairs - like this!  Sier han, og drar seg i håret..
Det er på broken English, men slik jeg tolker det har han vært i byen for å kjøpe hamp - ikke en sånn hamp som noen røyker - men en sånn hamp som man broker på gjengene på vannrør for å unngå lekkasje i skjøtene.
Jeg tolker videre ut fra det han sier, at de kun solgte kvantum på 30 kilo - og det kosta femhundre kroner - og han TRENGTE IKKE 30 kilo- og hadde ikke femhundre kroner.
Han trengte bare litt, og om jeg kunne hjelpe.
Etter en del om (og men) fikk jeg tak på Ivan, som kunne hjelpe, og så sattte fyren seg ned for å vente til de kom nedom med det-  og han skulle til å fyre opp en sigarett - før jeg stoppa han - og jeg satt der sammen med han, og kjente på den litt beklemte stemninga. Jeg hater pinlige og beklemte pauser.
Så jeg forsøkte å få litt luft inn.


Where are you from?
Poland.
Is the whole crew from Poland?
No - 4 guys come from Russia.
Is it all right?
Yes - as long as you don't mention the politics. The Russian guys, they..


Og jeg tror jeg skjønner, uten at det var noe jeg hadde tenkt så kjempemye på før jeg møtte han her.
Men etterpå har jeg tenkt mye på det - hvor forunderlig dypt nasjonal identitet går, og hvor personlig det er, jeg kom til å tenke på en episode av Sopranos - hvor alle disse shady gangsterne av italiensk opprinnelse banker opp noen mennesker av indiansk opprinnelse - fordi disse mener at Christopher Columbus var en massemorder. De denger dem med jernrør - i ekte og selvrettferdig harme.


In our house, Christopher Columbus is a fucking hero, sier Tony Soprano i en harmdirrende irettesettelse av sine barn.
Det er personlig.
Irer hater engelskmenn for hundreår med undertrykkelse og tortur og deportasjoner.
Tyskere har ikke gjort opp for at de starta to verdenskriger på 30 år.
Og Polakker er skeptiske til Russere etter 60 år med underkuing.
Jeg fabulerer bare litt for meg selv her - hva skal til for å oppnå forsoning?
Er det nok å si unnskyld?
Hvor lenge skal man føle skyld, og hvor lenge har man rett til å være foruretta?
Jeg har noen tanker, og kommer tilbake i morgen. Med resten.

tirsdag, september 20, 2016

Jeg har lyst til å brenne noe

Der finnes store og voldsomme ting. Hendelser som preger oss. Som er med oss hele livet.
Valg vi gjør eller ikke gjør. Et virvar av tråder i et nett, vevd sammen.
En liten, tynn tråd kan virke ubetydelig, men drar man i den vil man fort se at den henger sammen med andre.
I hverdagen er vi prega av de små valgene, men hvis hodet har ei vanvittig linse, og man zoomer helt inn, så kan de virke store nok. Dreier man linsa motsatt vei, helt til høyre, ser man kanskje en blågrønn ball som er jordkloden. Detaljene i livene våre blir usynlige. Vi blir usynlige. Zoomer man litt inn igjen ser man kontinenter, byer. Norge som ei smal skorpe ut mot havet. Hus og biler. Mennesker som små maur på vei til eller fra. Og Syria som et rykende krater.
Et bilde på menneskehetens eller verdenssamfunnets manglende evne til innlevelse. Systemet er føkka. Kanskje det alltid har vært det. Vi kan fly til månen. Vi kan bombe mennesker vi ikke kjenner med fjernstyrte droner. 
Men hjelpe dem kan vi ikke.
Hvordan blei det sånn?
De fleste av oss lever livene våre med en nokså sterk zoom på. Vi setter gjerdet tett opp til husveggen og vokter grinda mot ytre trusler. Reelle og imaginære.
Vi duller med ungene våre, spiser maten vår, pusser opp, og kjøper de tingene vi har bruk for. Eller lyst på.
Vi drikker øl og reiser på ferie med vennene våre.
Følger barna våre på skolen og ønsker intenst og inderlig at de skal bli bedre utgaver av oss selv.
At de skal ha det bra med seg selv og samtidig ta vare på andre.
I det nære lever vi. De fleste av oss.
Mer eller mindre lykkelige.
De fleste av oss i en overflod som ikke er en selvfølge andre steder.
Ta vare på stammen din, sier Fugelli.
Det er et godt motto.
Innenfor grinda er vi ikke uberørt av det som skjer på utsiden. 
Vi kan ikke si at vi ikke vet. Vi kan late som ,eller nekte å forholde oss til det. Men vi har tilgang på informasjon som er urovekkende.
Rikelig.
Igjen vil jeg tilbake til nettet. Til trådene som er fletta sammen, filtra inn i hverandre.
Det er ikke sånn at det vi foretar oss med stammen ikke har noe med det på utsiden å gjøre.
Det er ikke sånn at vi som lever på denne skorpa mot Nordsjøen ikke har noe ansvar for dem fra krateret.
Og det ansvaret består i mer enn å legge Libya i ruiner.
Det å fokusere på forskjeller. Og nekte andre mennesker de rettighetene som vi selv tar for gitt. Det finnes et ord for det.
Og det ordet er fascisme.
Det å sende fortvilede mennesker ut av landet med et sukkersøtt smil og skryte over at vi er strengest i Europa. På skingrende sunnmørsdialekt.
Er det sånn vi vil ha det?
Er navlen blitt så stor at det er umulig å se noe annet? Det er et ord for det også.
Og det ordet er ikke hoppeslott.
I hjertet er jeg kommunist. I en rettferdig verden burde man dele likt på alle.
Det kommer ikke til å skje.
Det var noen som sa at ettertiden kommer til å dømme oss hardt fordi vi ikke gjorde noe.
Det tror jeg også. Vi satt som passive tilskuere bak grinda mens grådigheten og fascismen kjørte kloden i grøfta.
Vi lot det skje.
Jeg kjenner at jeg får lyst til å brenne noe.

fredag, september 16, 2016

Et guttehjem

Første gangen jeg fikk et rom som var mitt eget må ha vært i 1978, da nyhuset på kåda sto ferdig
Det var ett av i alt 4 soverom i andre etasje.
Jeg husker at jeg fikk velge tapet, husker lukta av plast fra store permer, jeg bladde meg igjennom striper og brunfarger og strietapet og småblomstret tapet, og til slutt valgte jeg en litt ruglete en med bilder av mørkebrune seilskip som førte krig mot hverandre på et opprørt, blågrønt hav.
Stort tøffere ble det ikke i 1978.
Bergljot valgte seg et med nette, rosa blomster.
Det å ha et eget rom, der jeg selv kunne henge plakater på veggene og Donald-klistremerker på senga og døra var en fin ting.
En plass der den døra kunne lukkes, og kassettspilleren skrus opp, og jeg kunne putle på med mitt uten innsyn fra plagsomme søsken eller foreldre.
Det at det var låser med nøkler til på dørene utløste en lek mellom Bergljot og meg: Vi låste hverandre inne på og ute fra rommene, og det var vel jeg som begynte leken med å klatre ut vinduet fra mitt rom og over i naborommet. Selv syntes jeg ideen var genial. Bruset i magen i øyeblikket jeg hang med èn arm og èn fot inn i hvert vindu var helt fantastisk.
Det bør nevnes at denne leken fikk en brå slutt da farfar ble vitne til at jeg hang og dinglet med ratata ut mot gårdstunet, 4-5 meter over bakken.
I følge far kikka han opp bakken mot huset - og frøs til da han fikk øye på meg - før han lynraskt tok av seg brillene og pusset dem og satte dem på nesen igjen, for å forsikre seg om at han virkelig så det han så.
Så kom brølet. det forplanta seg og laget ekko mellom bygningene.
Et ganske klart gult kort.


Det var relativt stor slitasje på mitt rom. Jeg hadde en liten armbrøst av plast som jeg skjøt legoklosser med, mot indianerfigurer stilt opp i den brunbeisede vinduskarmen.
I en periode haddde jeg dessuten en dartskive inne på rommet, og pilene som bomma på målet smalt inn i gipsveggene og etterlot seg dype merker.
Senga, som var fra 60-tallet sto plassert under skråtaket, og mot motsatt vegg sto det en skrivepult - som også var fra 60-tallet. Det var liksom der man skulle gjøre lekser og strekke seg mot eplene som hang høyt oppe på greinene i kunnskapens tre.
Det må likevel innrømmes at jeg oftere lå i senga og leste Hardyguttene eller Sølvpilen og drømte meg vekk.
Om sommeren skinte sola på huset, og varmet opp bordkledningen og H-pannene på taket, og rullegardina på rommet mitt var som en ovn, og alt var varmt og tungt, og det var nesten umulig å få sove.
Som gutt var jeg disponert for angst, men ikke for atomvåpen eller den kalde krigen, eller miljøet eller noe sånt.
Jeg lå i mørket og så skyggene ta form av groteske figurer og skumle, kappekledde menn med store, vortete neser og gule tenner.
Det var mor som var min trygghetsperson, men far var det fysiske skjoldet mot ytre trusler. Når han ikke var hjemme var jeg reddere enn ellers.
Lydene ute i kvelden. Mørket. Kattugla som tuta under kådafjellet : KLE LIK! KLE LIK!
Hunden som gjødde mot noe eller noen. Billykter som sveipa inn over veggen på soverommet. Ukjente skritt over singelen utenfor vinduet.
Men aller skumlest var kanskje stillheten I seg selv.
Jeg hadde knallpistolen under puta. Jeg greip om den mens hjertet hamra  brystet.
Jeg klarte aldri å spare på knallen uansett, så i en krise hadde jeg hatt lite å fare med.




Som mange andre guttunger, på mange andre gutterom, så utvikla jeg en altoppslukende interesse for lettkledde damer.
Det å få tak i lektyre som viste nakne kvinnekropper var ikke enkelt. Men suget i magen var så stort at man strakk seg langt. Og noen ganger lenger enn langt.
Det var forbundet med skam, innhylla i taushet, det som foregikk under dyna i halvmørket.
Man snakka ikke om sånt. Drifter og pubertet og seksualitet og sånn.
Jeg gjemte de få bladene jeg fikk tak på. Under madrassen, i den låsbare skuffa i pulten - innerst i klesskapet - alltid livende redd for at mor eller noen av søstrene mine skulle finne dem og konfrontere meg med at jeg var i ferd med å bli en mannsgris, min unge alder til tross.


Da jeg kom opp i tenåra ble jeg tildelt rom i den andre enden av huset. Det var litt større enn de andre tre, og på døra hang det en diger plakat av Rambo i Sylvester Stallones skikkelse.
I hendene hadde han en rakettkaster.
SO HOW WILL YOU LIVE, RAMBO?
DAY BY DAY.
Men gutterommet var en fin plass å være på, og noen ganger lengter jeg tilbake.
Men de fleste ganger ikke.

onsdag, september 14, 2016

Tilbake til gutterommet


Jeg har vært på sauesamling med lillebror, og det ble faktisk til 3 sider Bondevenn med bilder og greier. Kommer nå på Fredag.
Der har jeg fått tilfredstilt det meste jeg har av skrivelyst, og det har tatt litt tid, og det med overskudd. Det med overskudd er et tema som vender tilbake. Eller underskudd. Det kommer an på øyet som ser.
Jeg skreiv et par poster om soving og mangel på soving, og små og store personer som vandrer hvileløst omkring om nettene, fra rom til rom. Fra seng til sofa til seng.
Jeg kan i den anledning melde om at problemet er løst.
Ungene og Rållså tar dobbeltsenga, mens undertegnede har flytta inn i loftsenga på Endre sitt rom.
Jeg ønska meg alltid køyseng som liten, men i en alder av 46 år har mye av glansen falma. Ja, 46-åringen selv har også falma, selvsagt, men denne loftsenga, den er ganske smal og befinner seg rundt 1,70 over bakken.
Jeg entrer via en leider. Det knaker i konstruksjonen. Madrassen er ikke tjukkere enn den må være, men det er lampe over hodegjerdet, slik at jeg kan lese.
Jeg ligger mellom et utvalg kosedyr i plysj.
Under hodeputa ligger Endre sin lommebok. Den er relativt velfylt. Hovedsaklig av mynt, men likevel.
Over senga har Rållså malt 4 strøk med magnetmaling for å kunne magnetfeste tegninger og denslags, og bytte dem ut. Uten å matte bruke kitt eller stikke tegnestifter i veggen.
Tanken var god, men det funker ikke kjempegodt. Det er for lite futt. Likevel har Endre skrevet navnet sitt med små bokstavmagneter. Det er da noe.
Jeg sov helt til klokka 6 i morges - uten å bli vekka - det er et j#vla mirakel.


Da Endre kikka oppi før jeg gikk på job, utbrøt han begeistret: Pappa! Du har sove på ein legomann!
Og det tolker jeg som det endelige beviset på at jeg ikke er prinsessen på erten.
Nåvel. Skrik ut hvis det er tema dere vil drøfte.
Jeg savner responsen jeg hadde for en del år tilbake.

mandag, august 29, 2016

I hytt og gevær

Det norskeste av det norske er hytta. Temaet er ekstra aktuelt for meg akkurat nå, da fars hytte i Slettedalen er solgt. Det var diskusjoner, husker jeg, da vi bygde den om hva den skulle hete. Far
ville kalle den for Bjørkan etter stedet der mormors hus står, på Malm i Trøndelag.
Men mor og jeg ville kalle den 'Brumlebu l etter far selv. Mor pleide kalle ham
Brumlemann.
Det finnes enormt mange hytter i dette landet. Nesten alle jeg snakker med skal
eller har vært på hytta. I helga eller ferien.
Det er der de vil være når de ikke er hjemme.
Historien til hytting er antakelig like
gammel som nordmenns eksistens. Det er tilogmed noe om det i nasjonalsangen. Selv var jeg mer hytten før. Det kommer jeg tilbake til.
Antagelig var de opprinnelige hyttene ment som brohoder mot naturen.
Sankehytter og jakthytter på fjellet.
Spartanske greier. Vedovn. Køyer mot veggene
Spise og hvile. Kanskje en radio i vinduskarmen. En til å høre værmeldingen på.
Med årene Ihar standarden i hytteparken endra seg i takt med livsstilen forøvrig. Det har kommet varmekabler i byslaget, badstu; boblebad og fjernstyrt oppvarming.
Mange vil ha det så komfortabelt som mulig. Men det virker som om noen liker det der nybyggeraktige, altså selve prosessen med å gjøre det mer komfortabelt. Planleggingen. Byggingen. Tilfredsheten med å se prosjektene ferdigstilt.
Far var sånn. Det måtte skje noe.
Det er visstnok skrevet mange kvadratkilometer med sosiologi-oppgaver som drøfter nordmenn og hytter ( dette har jeg fra Rållså). Dette er selvsagt ikke en sånn.
Jeg var egentlig mer hytten før. På hyttetur med kompisene stiftet jeg mine første og mest omfattende bekjentskap med flatfylla.
Fordelen med å være langt fra folk, og særlig fra autoritets-personer som
foreldre og foresatte var åpenbar. Det var en frihet i det å kunne ture på uten frykt for ytre konsekvenser eller straff.
Det ble dessuten sett på med velvilje at man reiste på fjellet.
Mobilkamera var gudskjelov ikke oppfunnet på 80- tallet, så det er bare den enkeltes erindringer som kan fortelle om hvor ille det kunne være, og de svekkes som kjent med årene. Det var en påske husker jeg, som var særlig heisen. Og så satte vi bare tomgodset på hemsen. Til enorm
irritasjon for far, men da han panta fikk han en hel kasse pils for innsatsen. Og da var det liksom greit likevel.
Kjæresteturer med (ihvertfall teoretiske) muligheter for hemningsløs hekking i lyngen var også en variant.
Eller er.
Men det er noe med å tibringe tid på et sted der mobiltelefonen ikke har dekning
Noe kvalitativt og grunnleggende fritt. For man er avskåret fra alt øset man forholder seg til i det daglige.
Men å eie en hytte er ikke noe fristende for min del.
Det er det der med å være ansvarlig for noe. Noe med samvittigheten som liksom gnager deg I stykker når det er noe du skulle eller burde ha gjort.
Men til helga skal jeg på sauesamling med lillebror.
Det ser jeg fram til.

torsdag, august 25, 2016

Gutta (Gamle songar om igjen)

Det er mogleg, når ein kikkar i spegelen, at ein hugsar ting på ein subjektiv måte. Minnet er i alle høve farga av den personlege opplevinga av hendingar som har skjedd.




Eg vart ikkje fast sommaravløysar på Kåda før eg var tolv. Då eg var ti og elleve, var det enno plass til å vera born, til å gå og sviva og laga pil og boge, og verte heilt indianar i hovudet. Det ligg mykje fridom og uskuld og lengt i minna frå somrane i barndommen. Og i å synga av full hals til Radio av Stavangerensamblet.


Då eg var ti år, fekk eg feriekompisar. Det var stort, for det var langt mellom leikekameratene på Randøy. Kompisane heitte Kristian og Rune, og foreldra deira leigde eit lite raudmala sommarhus på nabogarden; eit sommarhus av det spartanske slaget, med innlagt kaldt vatn og udedridar. ( Ikkje som det me leigde i Danmark i sommar, med badstu og innandørs symjebasseng. )





Nokre av dei finaste sommarminna eg har, er frå somrane med desse brørne frå Storhaug. Eg bruka ete frukost hjå dei, og faren snakka alltid om 'oss gutta'. Og eg var òg ein av gutta, og det lukta kaffi og rista brød med jordbærsyltetøy, og ute skein sola. Eg trur ikkje at Dan, som faren heitte, forsto kor stort det var for meg å vera ein av gutta.





Og etter at me hadde ete, skulle me ut og fiska i ein femten fots trebåt, med 7,5 hestars Mercury. Og sjøen var kjøleg og herleg, og oppi båten sat me - gutta - som reiste til Skartveit for å handla daglegvarer og bensin, og etterpå reiste me ut til ei hemmeleg seiegrunne for å fiska.Tre snører ut i sjøen. Blanke slukar og fargerike gummimakkar, som gleid lydlaust ned i vatnet. Dersom me var på rett plass, så skulle me sjå eit drivhus på den eine sida, og halve utedassen til Groven på den andre.





Eg fekk mest aldri fisk - bortsett frå éin gong då eg fekk fem makrellar på ein gong. Det var så tungt å dra at eg måtte ha hjelp, og opp frå det stille mørket kom dei, og dei nykte som besett. Då dei kom oppi båten, var det mayhem og blod og sprellande makrellar og snøret i ein uløyseleg vase, og hjarta mitt som hamra som ei diger tromme i brystet.






Å dra heim igjen frå sjøen med fem fiskar i ein hank av streng - heim til mor - som eigentlig bare var måteleg begeistra for makrell - det var òg fint. Gutta hadde fått fisk. Resten av sommaren var me indianarar med pil og boge og kniv, og væpna med inntørka sauelort, angreip me naboungane (som var betydeleg yngre enn oss), med skrik og hyl og rask tilbaketrekning, for å unngå vreiden til foreldra deira.





Og når Kristian og Rune og Dan reiste heim til byen, og sommarhuset sto tomt igjen, var sommaren over. Og eg har vel aldri kjent meg meir aleine enn akkurat då. Eg gjekk og lengta og gledde meg til neste sommar, til den gule bobla skulle koma og parkera utanfor sommarhuset og gutta skulle eta frukost og dra ut og fiska igjen.




Då eg vart tolv eller tretten, var det slutt. Eg vart meir og meir lannas, og dei vart meir og meir byasar: Dei fekk ein Siddis trippel 3, som gjekk styggfort, og eg vart gåande å slå tistel og stå i siloen heile sommaren.









tirsdag, august 23, 2016

Sovehjerter part 2: Morning has broken

Rållså og jeg synes selv at vi har gode leggerutiner, en slags rytme (dette gjelder selvsagt bare børnene, ikke oss selv).
Vi legger ungene rundt åtte på kvelden.
Èn i hver loftseng på hvert sitt rom. Den ene leser - den andre putler - vrir seg - gjesper - putler mer - snur seg. Søvnige øyne igjennom, over, på siden av hodegjerdet, for å sjekke at den voksne (det er foreksempel meg) faktisk fremdeles sitter ved kjøkkenbordet.
Stemmen fra den andre senga klokka kvart over åtte: Må eg slutta nå, pappa?
- Ja. Passe det for deg?
- Ja. Lukk dørå.
- Godnatt
Den andre blir liggende å vri seg enda en halvtimes tid.
- Pappa?
- Ja?
- Kan du synga?
Og så synger jeg. Voggesong til Siri, Når trollmor har lagt sine elleve små troll. Kvellen va kalle. East of the sun.
Så sover begge.
Sju år, med hodene fulle av drømmer.


Vi lar ei løype av lys stå på  fra barnerommene og fram til vårt soverom. På badet, lampa over kjøkkenbordet og den ene leselampen i stua.
Den ene er redd for mørket, og våkner rutinemessig klokka halv fem. På en så jevn basis at vi har ei ekstra dyne oppi senga vår. Ei som venter bare på han.
Føttene hans mot flisene på kjøkkenet klask-klask-klask-klask. Han løper. Og noen ganger er denne lyden nok til å vekke meg.
Men jeg er alltid i ørska, og ute av stand til å ta noen rasjonell vurdering, eller komme opp med gode augmenter om hvorvidt han faktisk burde ha ligget i sin egen seng.
Slike argumenter finnes. Det er jeg sikker på
Jeg liker at han kommer. Måten han borer seg inn i puta på før han faller til ro.
Det jeg derimot ikke liker så godt er at oddsene for at JEG får sove igjen er utrolig dårlige. Det kan være knærne som  dunker mot korsryggen min, men like gjerne spiralen av tankespinn som driver meg nedover mot et slags limbo.
Jeg styrer mot sofaen. Slik at mine greier ikke smitter over på de andre i halvmørket.
Jeg burde egentlig ta skoene på meg og gå ut. Ja, klær også. Saxamarkå trenger ikke nakne menn på 46 drivende som zombier mellom blokkene. Selv om de har sko på.
Jeg blir liggende i en tilstand som ikke er søvn. Bare en slags ubrukelig venting. En venting på at klokka skal bli seks.
Der kommer datteren min. Med søvn i øynene og håret til alle kanter. Og en hukommelse og formidlingsvilje og et volum som er enormt. Hun husker detaljer på en måte som jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre.
Ofte ser jeg munnen hennes bevege seg synkront med lyden fra lydbøker eller filmer hun har sett flere ganger.
Hennes voldsomme meddelsomhet er ikke alltid en god match med mitt underuthvilte vakum.
Halv sju er det greit at folk holder fint kjeft. Ihvertfall til sju blank. Men jeg har ikke hjerte til å fortelle henne det. Tupsi er godt selskap, selv om vi ikke er synka.


Igjen blir det for langt til å ta med alt, synes jeg. Slutten kommer i morgen.