En prat med Reale Roffen

Dvergbøyen har satt meg i kontakt med en bilselger som skal hjelpe til med å finne en egnet bil til oss.
Han ga ham de beste skussmål og sa at denne bilselgeren hadde han kjøpt 4 biler av.

I Donald heter bruktbilselgere Ærlige Harry, Reale Roffen eller lignende og det de selger er skrot.

Jeg ringte denne fyren i går og det var flere ting jeg stusset på - tatt i betraktning at det var første gang jeg snakket med ham - han nevnte noen biler de hadde inne og èn som kom inn i Februar.

Etter denne korte ordvekslingen sier han plutselig : KA E DET SÅ SKJER? ÅJA, DET E TO SODRØYR SÅ HAR KRÆSJA UDFØRE HER. Han ler Reale Roffen-latteren sin men jeg ler ikke med.

Han sier at de har fått inn en bil og vi avtaler å møtes i dag - men han presiserer at det må skje før klokka fire - EG SKA SKRELLA MEG! Igjen den tørre latteren.

Denne gangen griper jeg meg selv i å smile, for å 'skrella seg' er et uttrykk jeg ikke har hørt på en stund. Det er rogalandsk slang for å skulle klippe seg.

Det andre uttrykket har jeg heller ikke hørt på en stund.

Jeg undrer meg litt på om Dvergbøyen har mistet gangsynet på sine eldre dager.

Thunder road.

Oh jubel - I går fikk jeg omsider skatteoppgjøret - etter en lengre passiar mellom skatteetaten og meg selv kom bekreftelsen på at det er DE som skylder meg penger og ikke omvendt.

I rettferdighetens navn så er det vel heller Rållsings som har æren for at det tippet den veien. Hun var litt grinete da hun holdt på å sortere og summere det lasset med kvitteringer jeg hadde samlet sammen men det gikk fort over.

Den gamle Påskeharen hadde garantert gått bananas med disse pengene og brukt dem på plommetjuvrelatert virksomhet og en dyr duppeditt som han ikke hadde bruk for.

Nyharen jakter en romslig stasjonsvogn.

Hva ER egentlig verdensrekorden?

Det ligger i menneskets natur å la seg fascinere av det ekstreme og det obskure.

'Verdens eldste kvinne' på respektable 119 år døde sist uke. I Australia forsøkte man nylig å sette rekord i høyeste antall mennesker i badetøy i èn og samme parade.

I Bergen laget man Verdens største pepperkakeby på Fredag. Den er nå verdens største ex-pepperkakeby etter at en beruset Bergenser gikk bananas der inne natt til Søndag.

Parallellene til Staalesens 'Mannen som hatet Julenissen' er så mange at man nesten kan spørre seg om vi har med en copycat å gjøre.

Men jeg skulle ikke primært blogge om Bærgen. Hvorfor liker vi rekorder så godt? Eller dere, da. Eller noen. Eller ihvertfall tydeligvis ganske mange?

Størst og minst og raskest og smartest?

Det er visst ikke noe nytt fenomen. Som barn fikk jeg èn gang en Guinness rekordbok til hjul. Det var omkring 1980 eller deromkring og på omslaget var det bilde av noen norske vinteridrettsutøvere. Og den var så utrolig døll og kjedelig at det var en slags rekord i seg selv. Ihvertfall for meg som likte Hardyguttene og GyldenløwsHalvgodeGuttebøker(GHB).

Andre julepresenter som bidro til mer smerte enn moro var ski og skøyter. Føkk den nordiske vinteren. Jeg minnes vagt noen rekordbakglatte glassfiberski av merket Skilom.
Og rekorden i antall knall und fall på Radøys islagte vann tilfaller undertegnede. Fortsetter vi å lunke på kloden vil den bli stående i evig tid og til Dovre faller. Nåko for nåko som man sier.
Enda en positiv bivirkning av de rekordvarme vintrene vi har er at mine skjønne små barn slipper å forholde seg til vintersportslige aktiviteter. Med unntak av den obligatoriske ettermiddagen på akebrett i Mars. Før slapset regner bort og vi er tilbake til det normale.

All that jazz

Naboen øver med jazzbandet sitt.
Det er sløyt og deilig. En drømmende trompet og for èn gangs skyld later trommisen til å ha forstått at trommesoloer er noe ræl.

Naboen er pensjonert lærer.
Det gir meg en viss tro på fremtiden. At en pensjonist spiller jazz med venner for spillingens skyld.

Når jeg lukker øynene kan jeg se en røykfylt klubb med dempet belysning i rødt skjær. Drinker på bordene. Jeg blir litt gangster i hodet. Men jeg liker bedre de litt seige sangene enn de som er boppa.

Endre og Ingrid sover i en klukkende bekk av jazz. Det er fine greier.

Pffff...

I dag er jeg trøtt og zur.
Det er aldri et godt utgangspunkt for å blogge. Det er ikke umulig at man burde la være da. Burde man gå for det kvalitative for å holde oppe en viss standard? Vente til man faktisk har noe på hjertet?
Eller skal man bare skrive noe for å holde oppe et visst trøkk? Klippe ut noe fra inter nett og publisere som egen produsert?

I dag går jeg for kvantitet. Sjekk dette fantastiske skiltet.

Wheels

Det ruller en trehjulssyklende terrorist omkring i Brynes støvete gater.

Sist helg skal han ha huket tak i en dame på vei hjem og spurt om hun ville ha sex.

Flere har følt seg truet av mannen.

Jeg merker at jeg sliter litt med å ta denne saken på alvor. Jeg lurer på om han gjør kunster med sykkelen for å imponere også. Steiler og skrenser og sånn.

Det e kje allti så fyse å skjøna seg på.

Jeg leser at det blir merogmer uhipt med dialekt og at det nærmest er blitt lov å gjøre narr av de som har en.

Med 'de' mener jeg selvsagt 'vi'.

Som eksemplifisering brukes den sympatiske finansmannen Bjell Inge Føkke`s harselering over tidligere finansminister Rullvia Hustad`s totendialekt.

Selv er jeg veldig glad i dialekter - med unntak av bergensdialekten - som jeg synes er enerverende og gnager på indreøret som en streng. På Mandag satt jeg på bussen og der var det en liten chubby bergenser som sa JÆÆÆÆVLI NAAAIS flere ganger. Og jeg sverger på at det var like før jeg klabbet ham.

Topografien i vårt langstrakte - kombinert med heftig innavl - har bidratt til å lage et vell av dialekter som er både morsomme og til tider komplett umulige å forstå. Særlig gjelder dette trøndelag og dalstroka innafor.

Vi som var lannaser før og senere har blitt byaser har et særlig ansvar for å føre morosame ord og uttrykk vidare.

Dette er den viktigste delen av kulturarven. Føkk bunader og rosemaling og treskjæring! Leve dialekten!