mandag, juli 24, 2017

Ytringsfrihet i smakløshetens tid

Nå var det lenge siden.
En sommer fattig på ord og fattig på ånd.
Datamaskinen min har hatt alkoholforgiftning, men nå har den kviknet til igjen. De mange blokkene og kladdebøkene som jeg pleier å krote i ligger i flytteesker i kjelleren, eller en annen plass.
Den eneste boka jeg har lest i sommer er Frode Øverli's Pondus nr. 15 - Femten tenner i en pose, men den har jeg til gjengjeld lest tre ganger.
Jeg gjør som Jackson 5 : skylder det på boogien:


Don't blame it on the sunshine
Don't blame it on the moonlight
Don't blame it on good times
Blame it on the boogie


Og etterpå gjør jeg som Donald - Jeg benåder meg selv.


Klokka er to dager etter 22. Juli, og ifølge rappportene bobler det (høyst sannsynlig) degenererte facebooksamfunnet Mannegruppen Ottar over av 'vitser' som håner ofrene og de pårørende etter massakren på Utøya for seks år siden.
Men hvem er alle disse mennene som synes at slikt er morsomt? Eller greit?
Og hvorfor er det fortsatt mennesker i dette landet som deler tankegodset? Jævla dritfolk.


Jeg ser ikke at det skulle gagne noen å vedta noen lov mot sånne ytringer. Det må være en viss takhøyde for hva man kan si og skrive, og hvem skulle forresten sitte og bestemme hva som er straffbart å si, og hva som ikke er det?
Vi kan ikke forby dumskap og dårlig smak.
Men vi kan si fra: HEI, DU MANNEGRUPPEDUST - DET DER ER FAEN IKKE GREIT!


Blame it on the boogie.


Og så kan man ønske at det var vedkommendes tenner som havnet i en pose. Det er heller ikke straffbart.

onsdag, juni 14, 2017

Byasar og Lannasar, versjon 2.0

Rogalendingen har ikkje noko godt rykte på seg sørover; i alle høve ikkje folk frå Stavanger. Med lommane fulle av oljepengar vert dei skulda for at dei lèt Sørlandet flyta over med arroganse, dårleg smak, brautande stil, dyre bilar og tilhøyrande hasardiøs køyring. Pissemaur og Rogalandsbilistar er kallenamn som vert brukte. Det vert òg påstått at fyllearresten på danskebåten vert kalla Rogalandssuiten, utan at eg har fått dette bekrefta av meir enn ein Colorline-tilsett. I Ryfylke – der eg kjem frå – kallar vi dei byfolk, eller "byasar". Dei har gjerne kjøpt seg hytter av det meir prangande slaget; Audiane og BMW’ane deira er eigentleg for breie for vegane der inne, og dei som køyrer dei, har ofte ikkje den nødvendige fingerspitzgefühl som ein treng for å ferdast på dei smale vegane. Allslags sensorar og ryggekamera kan aldri erstatte ferdigheiter som ein berre kan tileigne seg ved hjelp av erfaring eller medfødd talent. 



Den første Haren eg skreiv for 11 år sidan, handla om skilnader på "byasar" og "lannasar", og tida er overmogen for ein versjon 2.0, eit kurs i skikk og bruk for byasar som vil tilbringa feriar og helger på verdas finaste stad. Det bur folk der frå før. Eg er klar over at Bondevennen sine lesarar primært er akkurat det: vennene til bonden, men dersom de kjenner byasar som treng ei innføring, kan de gjerne sende dei til meg. For kursing. Og konflikthandsaming:



1. Der vegen er smal (til dømes på Randøybrunå), går det ikkje an med to bilar på ein gong. Det betyr at ein lyt rygga. Som hovudregel er det den som har kome kortast over brua når han oppdagar den andre, eller er nærast ein møteplass. Ikkje still deg opp og forvent at reglane er annleis for deg. Ikkje vreng med auga eller rist på hovudet; ikkje bruk fløyta. Sett bilen i revers og rygg til næraste passeringspunkt.

2. Dersom du gjer dette – ryggar for nokon – så bør du forventa eit tydeleg nikk, eller ei helsing med handa til ruta. Dette er eit teikn på anerkjenning, respekt for at du kjenner reglane, og evnar å følgja dei.

3. Dersom nokon bakkar for deg – sjå for hekkan til å syna dei den same respekten.

4. Dersom det er sauer, kyr eller andre dyr i vegen: Held god avstand, køyr seint, og vent til du kjem til ein stad der dei kan springa til sides. For ekstra poeng: Kontakt bonden på næraste gard.

5. Aldri gå inn i fjøs eller andre livdyrrom utan å spørja om lov fyrst. 

6. Ikkje klyv på gjerda.

7. Lukk grinda etter deg.

8. Ikkje hiv flasker eller søppel rundt deg, berre fordi du kan. 

9. Hugs at det heiter ikkje Åkkse: Me seier stut, og nei, dei er ikkje farlege, men held gjerne litt avstand, og det gjeld andre typar dyr òg.

10. Når du går på butikken: Ta gjerne på deg eit t-skjorte, for sjølv om du er på landet, så er det ikkje så forferdeleg lekkert med sveitt hud som knegar seg inntil isdisken.



Det fins fleire – skrivne og uskrivne - reglar for korleis du ter deg på landet , men puggar du desse 10, så har du brukbare forutsetningar for å opphalda deg i Ryfylke til sommaren. 



Ps: Grav deg him betyr pell deg heim. Dersom eg fekk denne beskjeden, så ville eg ha vurdert å kjøpe ei hytte på Sørlandet. Eller halde meg i byen.


 

søndag, juni 04, 2017

Påskeharen tester foreldrerollen


Ett av de virkelig store valgene vi mennesker gjør i livet er om vi vil ha barn eller ikke. Det er kanskje  behov for å presisere her; Ikke alle kan gjøre dette valget. Noen gjør valget i en tilstand av amorøs akrobatikk og opphisselse, det bare blidde sånn. De valgte kanskje å droppe prevensjon, og vips! Så hadde de valgt problemstillinger som er mye mer betydningsfulle.
- Hva gjorde dere i går?
- Vi pulte laget et menneske.
Det er ironisk at i det øyeblikket  (ihvertfall mannen) er aller minst tilregnelig: Ved aktens finale - DA er det valget blir tatt.
Ganske mange har ikke noen å lage barn med, eller de har noen som ikke har det riktige forplantningsutstyret.
Noen velger kanskje å få, men så kan de ikke allikevel, så det finnes et utall av variasjoner og nyanser her. Det er det jeg prøver å si.
Dette er kanskje den ultimate testen: Foreldrerollen - bra?
Eller dårlig?
Er det noe jeg vil anbefale andre?
Du finner sjelden folk som sier at de angrer på at de fikk ungene sine. Selv blant dem som helt åpenbart  sliter med å ta vare på dem.
Dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke i sitt stille sinn har tenkt tanken.
Før jeg fikk unger selv, så var jeg ikke særlig interessert i dem. Jeg syntes de var i veien, at de grein hele tida, eller tissa på seg, og så syntes jeg litt synd på dem, for en dag skulle de begynne på ungdomsskolen, og for meg var det de verste 3 årene i mitt liv.
Folk som hadde unger syntes jeg var enda verre enn ungene selv, jeg syntes de var noen lallende idioter, nevrotiske og ofte uten evne til objektivitet og normale refleksjoner.
Tilsynelatende oppegående mennesker ble forvandlet til noe ekkelt og klissete som lukta gulp og sure bleier.
Men det kanskje aller verste syndromet man ser blant foreldre er den lett nedlatende tonen de bruker mot folk som har valgt annerledes enn dem selv.
De som hadde heila vede. Jeg nærer en dyp og inderlig skepsis mot folk som har alle svarene.
Ville jeg bli en sånn?
Jeg  ytret en gang  de ikoniske ordene - akkurat ordrett sånn som dette her: Eg ska aldri ha ungar, og hvis eg ska ha, så ska eg IALLEFALL ikkje ha meir enn EIN.
Nå er mine (2) barn snart åtte år gamle.
Vi går til Wikipedias definisjon igjen:

Barn blir vanligvis fra et biologisk perspektiv definert til et menneske som befinner seg i fasen mellom fødsel og pubertet.

Definisjonen var mye lenger, men jeg har såpass mye på hjertet at jeg kutta den til et minimum.
Da jeg fikk vite at jeg skulle bli pappa, blei jeg livredd, en tilstand som varte i ukevis etter at de ble født. Kanskje i år. Vissheten om at disse to små hjelpeløse klumpene skulle være mitt ansvar RESTEN AV LIVET, gjorde meg handlingslamma.Ei klokke om hjertet.  En feil eller to fra meg ( som alltid har sett på meg selv som et dysfunksjonellt menneske, jeg som fram til beslutningen om å prøve å få barn levde under parolen Frihet uten ansvar). En feil eller to, og vips: lukt i rennesteinen.
Det finnes dem som tror de får til alt, og dem som tror de ikke får til noenting, og jeg er nærmere det siste enn det første.
Det er vel noen instinkter som blir aktivert når man har valgt barn. Beskyttelsesinstinktet. Og kjærligheten. Denne strengen som går helt inn i hjerterøttene, Som liksom er evig.
Selve veien - tilværelsen i foreldrerollen er både humpete og kronglete. Søvn kan være en mangelvare. Tålmodighet likeså. Og så lærer man å verdsette alenetid.
Man lærer kanskje en ting og to om seg selv. Om både tilstrekkelighet og begrensninger. Og for min del var det greit at det kom noe inn i livet som var større og viktigere enn meg selv. Men det har hendt: Særlig i småbarnsfasen, at jeg savna meg selv, fordi jeg liksom ikke eksisterte lenger.
Men jeg ser jo nå, at det var akkurat det. En fase, og at man gradvis finner seg selv igjen. I en mer ansvarlig utgave, kanskje.
Jeg håper ikke at jeg har blitt en sånn som gnåler høl i hodene på folk rundt meg om ungene mine. Men det kan jeg selvfølgelig ikke vite.
Jeg har fortsatt flere spørsmål enn svar. Elsker jeg barna mine? Ja, det gjør jeg. Er de bra unger? Ja, det er de. Like bra som alle andre unger. Bekymrer jeg meg mye? Ja, og det går nok ikke over.
Er det verdt alt stresset? Ja, for meg er det verdt det.
Er dette noe jeg vil anbefale andre?
Ja, det er det. Men helst må det være en plattform i bunnen. En som tåler litt sjø, og noen stormkast i ny og ne.
For meg er unger bra greier.
Terningkast 3.
(Bildet er henta frå google).






torsdag, juni 01, 2017

Påskeharen tester skoen: kan dette være noe, da?


Dagen er kommet, kjære forbrukere - vi ruller forbrukertest.
Panelet er satt sammen av Påsk. E. Haren,
Det finnes overhode ingen begrensninger på hva som kan testes. Terningen går fra 1 til 3, der 1 er drid, 2 er halvbra, og 3 er knall.
I dag tenkte jeg å teste skoen. Bra eller dårlig?
Sko finnes i et utall varianter: Sommersko, tresko, platåsko, skisko, sko med hæler, småsko og storsko og lakksko. Og tusen til.
Jeg starter testen med Wikipedias definisjon på en sko:
Sko er et lavt fottøy med såle av et fast materiale og et lettere overstykke som omslutter det meste av foten.
Det finnes mange som har sterke meninger om sko, noen elsker dem, noen har sågar fetisjer som omhandler sko. Slikke på dem eller onanere oppi dem, eller hva det nå innebærer.
Mine testsko blir verneskoene mine, men jeg føler at jeg på grunnlag av dette paret kan sette en karakter for alle sko som finnes. Er de noe tess? Klarer vi oss uten? Hva sier panelet?
Tekniske spesifikasjoner:
Vernesko, type Bata. Størrelse: 45.
Antall: 2
Pris: ja
Spikersåle? Ja
Ståltå? Ja.
Jeg spurte Endre om hva som var bra med sko, og han svarte at da slipper vi å bli våte og kalde på beina, og det syns jeg er gode poenger.
Vernesko har den ekstra fordelen at folk kan trå deg på tærne uten at du merker en dritt.
I motsetning til vannsenga, så må man anta at sko er kommet for å bli. Alternativet er barføtt eller sokkelesten.
Verneskoa mine er i følge min bedre halvdel 'stygge', en oppfatning jeg ikke deler,  men i en sånn uttalelse ligger en indikasjon på at disse skoene ikke er egna til å få oppmuntrende blikk og ja, gjøre positivt inntrykk på mennesker som er opptatt av det estetiske med sko. De er med andre ord uegna til sjekking.
Nå er mine vernesko omtrent et år gamle, så de lukter ikke så veldig godt (Men gjør egentlig noen sko det?).
Det har blitt laga mange sanger om sko, blant annet legendariske 'sko av Bare Egil Band. La oss se hva han skriver om skoen:

Skoene mine er så pene
Jeg har dem nederst på benet
Helt nede ved roten
På det det de voksne kaller foten
De er som de skal være
og det glinser veldig vakkert i overlæret
På beina har man sko
Ja jeg har faktisk to

Sko x 8

Sko kan man bruke til mye
Helt fra de er nye
Man kan løpe, gå og snike
Ingen sko er like
Noen sko er lange
Andre sko er altfor trange
Derfor er det veldig viktig kan du tro
Å kjøpe seg riktige sko

Sko x 8

Noen folk er barbeinte og
Det er de som ikke har noen sko på
Og det kan jo selvfølgelig være helt greit for noen
Men jeg for min del kan ikke unnvære skoen
Og så finnes en gruppe til forresten
Alle de som bare raver rundt i bare sokkelesten
Og de har det jo selvfølgelig ganske greit
Men de mangler no
De har jo ikke..

SKO

Sko x 43

Egil digger sko og jeg digger Egil.
3 av 3 mulige på terningen - sko : Bra greier!

onsdag, mai 31, 2017

Påskeharen lover ting han antagelig ikke klarer å holde

Det er et nytt prosjekt på trappene.
Bloggen her er død. Akkurat som Cd-platen, papiravisen og vannsenga.
Den er ikke hipp nok for de hippe.
Den er ikke kul nok for de kule.
Den er utdatert, uengasjerende og uprovokativ.
Den har så å si ikke bilder og hangler i grammatikken.
Den har ingen målgruppe.
Den har 17 følgere.
Jeg prøvde å finne ut hvor mange Caroline Berg fotballfrue Eriksen har, men så kom jeg over en megaawsome video: 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'. Pur folkeopplysning fra den kanten.
Jeg tipper på hundre tusen følgere.
Ingenting kan måle seg med 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'.
Selv ikke mitt mest intime innlegg: 'En kopp med sæd' fra 2009.
Denne bloggens eksistens har forsåvidt aldri vært tuftet på det aktuelle, eller det briljante.
Det må være lov å si at den eksisterer på tross av, og ikke på grunn av.
'Ka handle an om' og 'Ka e url'en', spør folk. Og da blir jeg liksom svar skyldig, jeg havner på defensiven.
Jeg har mistet 70 prosent av leserne som jeg hadde i 2014, og hadde det vært noen andre enn meg som var redaktør, så hadde jeg nok fått sparken i 2015, da alt begynte å peke nedover.  'Url'en'? Hva er det? Er det nettadressen? Jeg sier føkk url'en, det er et ord som jeg ikke vil forholde meg til. Jeg nekter.
Fra nå av skal jeg bli mer forbrukervennlig: Jeg skal anmelde alt. ALT! Fra øyenbryn til fluene som surrer i ruta di om sommeren.  Jeg skal bli din guide i det meningsløse, og din lysende varde i mørket.
Påskeharen - på din side. Alltid. Eller ihvertfall en stund.
Nå kommer jeg og tar deg.



tirsdag, mai 30, 2017

Plater er ikke som andre ting


Men det visste jeg egentlig fra før.

Vi er i en prosess hjemme hos oss, hvor vi forbereder flytting. Eller det er mest Rållså som forbereder, siden hun er orgeminister, men jeg er med litt, jeg også.
Vi har så himla mange ting. Alt for mange. Jeg lukker øynene og føler at det vokser, over skuldrene, jeg har lego I ørene, et hav av ting som vi ikke trenger, men som jeg må ha betalt for, en eller annen gang har noen syntes at det var en kjempeide å kjøpe akkurat disse tingene. At de var nødvendige.
Verden vil bedras. Og vi med den.
Men det finnes unntak. I et skap i kjelleren har cd-platene våre stått. Mine og Rållså sine. De har stått der i 4 år. Fram til Søndag.
Jeg åpna skapet. Det var som et mausoleum over livene våre. Jeg bar dem opp i stua. To smikkfulle ikeaposer og en gjennomsiktig kasse i plast.
Vi har ganske god musikksmak, Rållså og jeg (særlig jeg), men det har ikke alltid vært sånn. Disse platene har fulgt oss, på flyttelass, på fester, på bilturer, på turneer og hytteturer.  Jeg har blitt forelska til lyden av noen av disse platene, blitt forlatt til andre. Hatt kjærlighetssorgen. Noen har vært presanger fra tidligere kjærester. De fleste av dem går i 'kvittesegmed-kassen'. Jeg beholder alt av Tom Waits, av Led Zeppelin, de tre eksemplarene av Zoom 97, som var den andre plata jeg sang på. Det meste av innspillinger hvor vi har bidratt selv beholder vi. Jeg mobber Rållså for Sigvart - platene, og rister på hodet over Charlie Pride- skiva som jeg en gang har kjøpt.
Av en eller annen grunn er det tyngre med platene enn med bøkene. Hva er foreksempel oddsen for at jeg søker opp Jeff Healey på Spotify? Eller Arc Angels? Den er der ikke. Nå har det sikkert gått 25 år siden jeg satte dem på sist også, på cd-spilleren som lager tsssj - lyd når jeg skipper avgårde til det sporet jeg liker best.
Det kommer mer om dette. Dette blir jeg kanskje aldri ferdig med.

tirsdag, mai 23, 2017

Joining part 2

Mine første arbeidsoppgaver for Felleskjøpet var å rengjøre kabler som var strukket mellom etasjene, og fylle på et tokomponents vidundermiddel. Dette stoffet skulle herde og tette alle gliper, og hindre at en eventuell brann skulle spre seg mellom etasjene. Elektrikeren hadde holdt på med dette i over et år alt, og var skikkelig lei, og vi hadde faste røykepauser i røykerommet på Blanderi 1, som en gang hadde vært en dusj, men det var dytta inn 3-4 stoler, og der satt vi og røykte Prince og snakka skit, og jobben vår handla vel ikke akkurat om å realisere seg selv, selv om den var viktig nok, men jeg hadde radio i hørselvernet mitt, og det er godt mulig at denne – og kultprogrammet Herreavdelingen på P3 – samt min medfødte Ryfylkske stridighet var de viktigste årsakene til at jeg beit tennene sammen og holdt ut de første månedene nederst i hierarkiet på Kvalaberg. Lønna på 81 kroner timen var også i snaueste laget. Den ble utbetalt hver 14. dag, noe som betydde at jeg i praksis var blakk annenhver uke, men han jeg bodde med fikk leiligheten dekka av forsvaret, så det gikk jo. Og hornet med ost og skinke i kantina kosta ti kroner.
Bønder og Felleskjøpet hører sammen. Uten bønder - intet Felleskjøp - og uten Felleskjøpet, nja - det hadde nok vært bønder – men hadde de hatt traktorer og kraftfôr og redskaper og butikker fylt med alskens snadder som de kanskje ikke visste at de hadde bruk for engang? Og hva skulle de ha hatt på seg i fjoset? Finnes det et mer symboltungt plagg enn den grønne FK-dressen? Nåja, kanskje hijaben, men vi skal ikke gå ned den veien – ikke i dag.

Jeg ble overført til siloavdelingen en dag på sensommeren i 1996, og der har jeg blant annet lossa bulkbåter på jevnlig basis og jobba med rengjøring av tanker, og stort sett har det vært veldig fint der nede på kaien, i hvert fall etter at vi slutta med å ta inn sildemel. Når man har bakgrunn fra landbruket så er man ikke ukjent med sterk lukt. Grisahevd og kalvasjid og revalukt, alt det der er sånt som hører til. En nabo på Randøy hadde til og med et anlegg som han brant hønsasjid i. Ofte på våren. Da la det seg en seig, gulaktig, illeluktende røyk over store deler av Sandanger, og da lukta det visstnok penger og nabokonene sa ukristelige ting og skyndte seg å ta inn klesvasken. Jeg er ikke sart på lukt. Det er det jeg prøver å si. Og sildemel var i verste enden. Sildemel ble i en lang periode brukt som proteinkilde i kraftfôr, helt til det ble forbudt en gang på begynnelsen av 2000-tallet. Det var en gledens dag for naboer og siloarbeidere. En gang jeg skulle på konsert på Folken i Stavanger, sto jeg i kø sammen med noen kompiser utenfor, og så kjente jeg noe som sto og pressa seg opp mot beina mine, og så kikka jeg ned, og så var det en katt som slikka skoene mine, og kompisene mine lo og pekte, og jeg måtte gi den et spark i ratata for å redde situasjonen, og det var sildemelet som var årsaken til situasjonen.

Det har gått 21 år, jeg er 46 og trekvart, jeg jobber fortsatt i FKRA og har mesteparten av jobben min på kaien, med utsikt over Gandsfjorden, og fra lossetårnet kan jeg se mot Ryfylke mens gyllen bygg fosser inn losserørene. Tauferjene som krysser over fjorden, og det vakre hvite bygget som er Tau mølle. På klare dager ser jeg senderen på toppen av Lauvåsen, Jørpeland i disen rett fram. Da tenker jeg at jeg har verdens beste jobb, og 21 år er ikke bare et tegn på fantasiløshet, det tyder på trivsel også. Og vi er mange som trives i FKRA. 21 år er faktisk ikke mye i det hele tatt. Det er mange som har fartstid på både 25, 30 og 40 år, og to har vært her i over 50 (!). Etter min mening kvalifiserer det til byste i resepsjonen. For slik er det nå engang i FKRA: Har du først joina, så blir du gjerne værende en stund.