onsdag, april 18, 2018

Hjelp, vi er i underholdningsbransjen

Som byas med røtter i det dypeste Ryfylke, er jeg laget etter en mal som passer selveksponeringens tidsalder dårlig.
Ja, jeg vet at det høres ut som en selvmotsigelse - tatt i betraktning at jeg skriver blogg - en blogg som er personlig. Kanskje for personlig
Uttrykk som å tørre å by på seg selv, å trives i rampelyset, å mingle -  alle disse ligger egentlig fjernt fra hva jeg har blitt lært opp til.
Det er klart at jeg skulle hatt et shot av noe slag. Høy på seg selv. Ett skudd i ratata.  På bunnen er jeg en blyg fyr fra landet.
Bandet mitt skal gi ut plate. Vi var ferdige med innspillingen sist Tirsdag. Det blir bra. 12 gode sanger. Men jeg får meg ikke til å gå rundt og promotere det. Jeg er ikke en type som bruker ordet 'stolt' særlig ofte, og selger kunne jeg aldri aldri ha blitt, og jeg vet ikke hvorfor, men kanskje det er fordi alt er personlig for meg. Hver eneste låt. Jeg er ikke særlig komfortabel med å spille det for folk.
Sette på musikk med min egen stemme i front for å se eller høre hva andre synes om det.
Kan syns du? Hm? hm? HM? Sang eg fint? Va eg tøffe?
Jeg tror jeg forstår Bowie (uten noen sammenlikning for øvrig). At han - i hvert fall tidlig i karrieren - laget seg aliaser som Ziggy Stardust, Alladin Sane og The thin white duke - for å ha en maske, for å formidle igjennom en rolleperson. På den måten synliggjør man skillet mellom artisten og jeget, og når jeg tenker meg om, så har det vel alltid vært sånn med teater også. Og opera.
Og sirkus også. Uten sammenligning for øvrig. Masker og kostymer er en del av underholdningsbransjen, Og jeg som ikke er noe glad i å kle meg ut engang.
Plutselig var Elvisdressen til 15000 på Birkemo mer aktuell.
På den annen side, så er det selve musikken, eller boka, eller manuskriptet som må være kjernen i formidlingen. Hva man vil si og hvordan. Og alt det andre er bare pynt og dikkedarier.
Perifere deler av et større hele.
Noen ganger merker jeg at folk distanserer seg fordi de føler at de si noe. Te å ver sånn ein musikk va det bra. Da er det bedre at folk ikke sier noe. Eller at de sier de synes det var drit, for jeg selger ikke. Liker du det ikke, så er det 100% greit for meg. Hele livet mitt er bygd opp rundt liker og ikke liker. Liker ikke folk det, så er det greit. men jeg selger ikke. Kanskje de har sett noe, eller hørt noe. Kanskje vi har nådd noen. Det er det vi vil. 
Det er bare noen få som har meninger som jeg lytter til. Dere vet hvem dere er.
Jeg vil alltid gjøre mitt beste på scenen. I formidlingen, men etterpå stiller jeg meg ikke til å hore nede ved merchstanden. Jeg vil lete etter en plass i hjørnet. Inne ved veggen. Jeg vil ikke være superfornøyd.
Spørsmålet - ett av de store - er om man er for gammel til å begynne å selge seg når man er 48, og heller bør fortsette ned veien som underkjent og misforstått geni.
Jeg lurer på hvor skinnvesten min ble av, forresten.

mandag, april 16, 2018

Jeg velger meg dispril

En svarttrost vekka meg klokka halv fem på Lørdag, varsla om tosifra med plussgrader, og minte om at det er dem som kommer seg opp tidlig om morran, som Lundteigen sier, som hindrer dette landet fra å sprekke opp i skjøtene og kollapse fullstendig.
Jeg håper at de som var på vei hjem fra nachspiel på samme tid også tok seg tid til å stoppe og lytte litt til fuglesangen, og kjenne på brisen. Mitt ene barn kom en time seinere. Mine barn har gaming-forbud før klokka seks, og mitt ene barn er minst like munter som svarttrosten. Mine barn elsker helgemorgener, det er tett oppimot meningen med livet, det å kunne spille i timevis, uten innblanding fra voksne.
Et vårtegn som er like trofast og like tydelig som svarttrosten er russen som velter seg rundt nede i vågen og i busk og kratt mens de hører verdens dårligste musikk på altforhøyt volum. Leserinnleggene har ikke latt vente på seg. De rydder ikke opp etter seg, la oss forby hele driden. Jeg blir provosert over musikksmaken, for den er liksom et bevis for at verden er på full fart mot stupet, men alt rølpet viser at ungdom fortsatt liker å feste, og det tolker jeg som et sunnhetstegn. Hvis de fortsatt ligger med hverandre også, så får de trent på å lage en ny generasjon som kan arve denne bedritne kloden og fikse opp uføret vi har bragt den ut i.
Russen er ikke verre en gladmatsiddisen.
Ungene er drøyt åtte nå, og de har innført et begrep jeg ikke visste eksisterte - ME HAR EIN AVTALE - ME KOMME PÅ SKOLEN TIDLIGT, OG SÅ GÅR ME PÅ RUSSEJAKT!
Det er russekortene som er trofeene som de kommer dragende med, og jeg ser at de fortsatt ikke bryr seg om å skille hvilket årstall det er på kortene de tilegner seg, i hvert fall ikke så mye, og det å være russ kommer med en pris - nemlig å bli nedrent av horder av unger i 5 uker - som en halvspist pølse på torget en Lørdagsnatt når uteplassene er i ferd med å stenge - med en milliard måker som sirkler seg inn og skriker sine heseste skrik.
Det er flere ting som våkner i April - min gamle favoritt borettslagsdugnaden - som jo har vært en gjenganger her på bloggen de siste årene, eller en stund var det ikke det, for da var jeg styremedlem, men nå er jeg (nokså) fri til å skrive om hva jeg vil, og andelen sure kjerringer er lavere her enn i Slaskamarkå, men mange av oss framstår nok som karikaturer likevel, og politien som bodde nærmest har flytta, og det var noe gruff der, som jeg aldri helt fikk taket på, men jeg så han i Arsenal-drakt en gang, og det kan jo forklare en hel del, for MAKAN til elendig sesong som de er i ferd med å fullføre. Og så trakk de Atletico Madrid i semifinalen i Europaligaen - cupen som United smykket seg med å vinne i fjor (selv om de egentlig syntes at hele Europaligaen var for tapere). Atletico kommer til å ta rotta på Arsenal, og det er noe alle vet. Politien også - hvem han nå går og skuler på om dagen - de nye virker helt topp.
Livet. Er en dans på roser.
God Mandag!



tirsdag, april 10, 2018

Staten å di - en forsvarstale

Det er Ganske høy aktivitet på jobb nå, høyere enn vanlig. Det bygges ny fabrikk, og så er det vår, og da er det jo travel fra før.
Det at det er mye som skjer gjør at det er mange folk inne som forskaler og støper og snekrer og legger opp strøm og skjærer betong og river gammelt og sveiser og skrur sammen stål, og noen ganger kommer jeg i snakk med enkelte av disse menneskene - mer enn det gjennkjennende nikket som er det vanligste.
Sist uke sto Luffe og jeg og røyka i lunsjpausen, og det kommer bort et par fyrer i 20-30 åra som også skal røyke, og vi kommer litt i en passiar, litt løst og fast - hvor mange som jobber her - hvor fint vær det var i påsken, hvor travelt det er - sånne ting.
Ut av det blå smeller det fra den ene Ja, det som e faens sikkert e at staten tar ialfall det di ska ha, di ribbe deg faen meg.
Jeg forstår ikke konkret hva han mener, eller hvor det kommer fra, men jeg kan jo bare gjette.
A: Han synes det er forjævlig at bompengene skal økes så mye. (Det er riktignok kommunen som skal kreve inn dette, men jeg tror ikke at han forstår forskjellen).
B: Han synes det var innihelvetes surt at han måtte betale fartsbot da han ble tatt i kontroll mellom Ålgård og Bjerkreim for noen uker siden.
C: Han er sint på staten fordi han har mange unger med mange forskjellige damer, som han er uvenn med, han må betale bidrag (jeg har hørt folk omtale det som fi##eskatt, men det har dere ikke fra meg.(Jeg ble minst like sjokkert som det dere ble, for å si det sånn). Det er forresten hans egen feil, den helvetes kåtsekken. Hold snabelen i buksene.
D: Det er bare sånt han pleier å si utav det blå fordi det er sånn en kommer i god drøs med folk.


Jeg svarer han ikke direkte der og da. Men jeg har tenkt mye på det etterpå. Hvorfor er det ingen som forsvarer fru statens i sånne sammenhenger?
Jada, herr statens er noen ganger vel hard i klypene når han krever inn penger, men alle dissse rikføkksa - tror dere virkelig at de ville betalt inn noesomhelst hvis det ikke var sånn? Eller vi fattigføkks også? Hvordan hadde det vært med frøken statens hvis alle bare skulle betale så mye skatt som det passet dem, eller som de selv syntes var riktig? Hun hadde sultet i hjel. De på sykehusene hadde ikke fått behandling, lærerne hadde ikke fått lønn, og ikke politiet heller. Og tror du politiet hadde giddet å kjøre rundt på natta og hente inn overstadige gladmatsiddiser som sto og pissa på sokkelen ti Aleksander Kielland-statuen, eller jakte på kriminelle, eller ta imot anmeldelser slik at du kan få igjen forsikringspengene dine fordi du mista mobilen din i fylla på sandvolleyen?
Det jeg sier er at folk forstår ikke hvor mye de har å takke den norske staten for.
Og du kan være uenig i hvordan de disponerer midlene. Og hvordan de driver ting, men se litt lenger enn det, da.
Staten er ikke fullkommen. Den er ikke bedre enn de folka som bor i den. Men den er visst ikke verre heller.



onsdag, april 04, 2018

Vanskelig farvann

Ord og uttrykk fra Påskeharens repertoar som det muligens ikke er lov å bruke lenger
Manna seg opp te någe
Jentekast
Slupsa
Manngard
Manntal
Formannskap
Gås
Høna
Di litla grisa
Formann
Ditt bøsje
Ugla
Flussa
Kjerring


Dessuten skal alle bukke - ikke neie.




Andre ord som e tricky:  Jødekaga, Indianer.


Jeg ser ikke på meg selv som noen stor sjåvinist, jeg prøver å være bevisst i språk så vel som handlinger, på at alle har like stor eller liten verdi, jeg forsøker å ikke såre andre. Først og fremst fordi jeg mener at alle er like mye verdt. De som er forskjellige fra meg selv også.
Jeg liker at folk er ulike, og hvis andre synes at ord og oppførsel fra min side ikke er i takt med disse intensjonene, så er det på sin plass at de sier fra, for det er kanskje utilsikta når munnen renner over med uttalelser som likevel på et vis rammer noen, eller speiler holdninger som jeg verken kan eller vil stå inne for.
Jeg har mennesker i min nære krets som antyder at jeg tidvis trår over kanten.


Mye av dette kan skyldes kultur - hvor det nærmest har vært opplest og vedtatt at de maskuline egenskapene har vært mer verdifulle enn de feminine - det er i stor grad menn som har tatt verden dit den er i dag - uten at det nødvendigvis er så inn i helvetes flatterende for hankjønnet, for kloden er en drittplass for et stort antall av dem som bor der.


Se på religionene - på kristendommen - hvor mange kvinnelige hovedroller finnes det?


Gud (det er opplest og vedtatt at gud er en mann)
Jesus (ja, han også)
ALLE disiplene er menn.
ALLE profetene.
Judas (Mann han også)
Peter, Paulus, Abraham, Moses etc. etc. etc.
Hvem står vi så igjen med?
Maria (i kraft av hun er Jesus sin mor).
Magdalena (en prostituert som vasket føttene til Jesus)
Rut (aner ikke hvem hun var)
Ja, og så Eva (hun husker vi mest som hun som lokka Adam til å spise eplet som førte til utkastelsen av paradiset).
For noe tull.
Jeg har en mistanke om at det ikke står bedre til i Islam. For å si det sånn.


Man er selvsagt ikke nødt til å gå til religionen. Historien er skrevet av og om menn, og det er små skritt vi tar mot full likestilling.
Så får vi begynne med oss selv, og prøve å unngå at språket blir vanna ut samtidig.

















tirsdag, april 03, 2018

Mann med kvinner

Jeg skulle begynne å skrive, men så kom det ikke susende noen snappy intro, så da må jeg liksom lokke det fram.
Det har vært påske, og FOR en påske det har vært. Sol og greier. Sosiale medier har flomma over av bilder av blide mennesker og snø og sol.
Jeg lurer på hvor mange milliarder de finværsdagene der er verdt for den generelle folkehelsa. Sikkert en hel haug. Det forutsetter riktignok at man har vært ute. Men hvis ikke så kunne man kanskje se det på TV.
Hva har jeg egentlig gjort i påsken? Jeg har vært på min barndoms øy med familien. Gått til Randåsen med samme gjeng.
Se, der e ullandhaugtårnet.
Se, ungar, der e havet - der e Danmark.
Nei, det e faen kje Danmark, der e jo Kårstø.
Åja, då e det kje havet.


Jeg har fyrt tungt i ovnen. Det å fyre i ovnen er noe av det beste jeg vet. Jeg har lest litt i boka som vi skal ha i lesesirkelen. Den heter Menn uten kvinner, og er en samling noveller. Mesteparten har jeg lest på E-bok på telefonen, men jeg nærmer meg lesebrillestadiet med stormskritt, så jeg måtte forstørre skrifta så mye at det bare er plass til noen få ord på hver side. Og da blir det jo noe innimarig mange sider, men det har gått greit likevel. Nokså.
Jeg liker boka, som forresten er skrevet av Haruka Murakami. Den blir særere og særere utover, og det liker jeg godt.
Kvinnene har vært hjertelig tilstede ellers i påsken. Både små og store. Heldigvis.
Jeg har ikke fått skrevet så mye som jeg liker å gjøre, og så har det hengt en del ting over meg, og så er det fortsatt lada der hjemme i stua til mor, så skuldrene er aldri helt nede i normal posisjon.
Og denne gangen var jeg ikke oppe på grava med de to navnene i sorte bokstaver, hvor det øverste navnet er synlig mattere enn det nederste.
- Se her ligge du, pappa! Sa det ene av mine barn sist vi var oppe.
- Å, di rållsa - det e tippoldefaren dåkkar! (Han het det samme som meg)


Mor skal engang ha sagt at hun ikke ville ligge på gravplassen på kåda.
Og da skal far ha spurt: Kadåforkje?
- Fordi det e så stusseli der oppe, æ vil vårrå ein plass der det e lite meir folk, å det e litt triveli.
- Om du trur at du merke någen forskjell, svarte far, og så lo han.
Og da lo hun også litt, men den diskusjonen sier ganske mye om dem begge.
Et følelsesmenneske og en pragmatiker.
Far er alltid på indreøyet når det nærmer seg lamming. Spiker i lommene og svette under lua.
Lemmingå hadde ikke helt begynt ennå i påsken, men nå er det nok like før.


Da jeg skulle kjøre unger og kone (tenk at jeg har kone! Er det lov å si?) til hurtigbåten, så var det bare minutter igjen av Crystal Palace mot Liverpool, og jeg hadde for så vidt slått meg til ro med at det ble uavgjort, men da ropte ungenes venninne fra stua: Nå skårte Livverpol!
HÆ? Scorte di? MO SALAH, MO SALAH, MO SALAH! RUNNING DOWN THE WING! Jubla jeg og sprang inn i stua for å se målet i reprise.
Og da jeg kjørte gjengen i bilen hørte jeg at de nynna på sangen, og da tenkte jeg at det er håp for verden - tross alt.

















onsdag, mars 21, 2018

Tausa vår

Det er få politikere i dette landet som er mer omdiskutert enn Sylvi Listhaug.
Og jeg er drit lei av hele dama, ja - jeg har vært lei av henne i 4-5 år allerede - hver dag. Jeg er lei av det satans drittpartiet hun representerer også, alt grumset og gulpet og de fremmedfiendtlige holdningene, og lik og del- kulturen og dobbeltkommunikasjonen. Og det dydige korset hun tar på seg når hun skal treffe særlig tungt i bestemte miljøer.
Jeg er lei av PR-stuntene - reiser til Sverige for å se på 'svenske tilstander'. Bading i Middelhavet i overlevelsesdrakt for å vise hvor lett det er å være flyktning, jeg er lei av det forbanna bittersøte lille smilet hun drar på seg,
Jeg er lei for at hun fronter en politikk som sender unger tilbake til krigssoner. Og fryder jeg meg over at hun ble stilt til ansvar? Ja, det gjør jeg - et dypt og rungende ja.
Og er jeg lei av hele regjeringen? Ja, det er jeg - og alle dere som stemte på dette patetiske prosjektet som gjør forskjellene litt større for hver dag som går.
Og har jeg tro på at Sandberg er så mye bedre? Nei, det har jeg ikke, men i går vant anstendigheten over grumset. Og det er da alltids noe.

mandag, mars 12, 2018

Medina

Jeg elsker engelskmennene og det absurde lille landet deres.
Jeg elsker staheten, de overutviklede sosiale egenskapene, veggtilveggteppene, frokostene og pubene.
Mest av alt elsker jeg fotballen deres. Når det synges så taket nesten letter.
Det er riktignok ikke alt jeg forstår. For eksempel hvorfor de insisterer på å kjøre på feil side av veien, eller hvorfor rørleggerne deres alltid går for de merkeligste løsningene.
En dag skal jeg lage en billedbok med tittelen : The English, their pubs, and the strangest plumbing you've ever seen'.
Og så skal jeg få meg en venn som er verdensmester i å overtale kulturbyråkrater til å støtte sære prosjekter, og så skal jeg ta et partre måneder, reise rundt i engelske byer og tettsteder, drikke øl, og ta bilde av et utvalg av de mest fiffige løsningene innen toalett og håndvask.
Det kan hende jeg finner nok stoff i Liverpool, til og med.
Well, son - you put the tap for the hot water, right here, Yeah, I know, Yeah, the Cold water is all the way over there, yeah. But nobody will notice, cause they'll be pissed anyway. Now, you finish up, while I have a pint - arright?

Før vi reiste på denne turen, så hadde jeg noen runder med meg selv vedrørende bekledning: Det var jo skitkaldt i gamlelandet, og i GB var det varslet vind og et partre kalde celsius. Så: Stillongs er nesten en selvfølge, men går man for en ultratjukk dunparkas som knitrer, og er så svær at man liksom blir gående med armene ut fra kroppen, og med ei hette så tjukk at man ikke verken hører eller ser? Som er alt for varm til å sitte med i flykabinen, og for uhamslig til å legge beslag på the overhead compartments? Men som holder en varm uansett?
ELLER: går man for en tynnere jakke, og kjører stor ullgenser under? Satser på at pintsene bedøver en såpass at man liksom ikke tenker over det?
Jeg gikk for den siste løsningen der, og det var vel omtrent som jeg hadde tenkt på forhånd. Det var grisekaldt, og den tjukke ullgenseren min lukta av urinalkuler da jeg pakka den ut når jeg var hjemme igjen.
Dessuten er billedbøker mye lettere å lage enn sånne med ord på hver side.
Og når jeg kom hjem og datteren min kastet seg om halsen min, klemte det kalde kinnet sitt mot mitt, og sa Eg har savna deg, pappa.
Da har man liksom en bekreftelse på at man har en funksjon utover det å gå og legge merke til snodige små ting.