tirsdag, mai 23, 2017

Joining part 2

Mine første arbeidsoppgaver for Felleskjøpet var å rengjøre kabler som var strukket mellom etasjene, og fylle på et tokomponents vidundermiddel. Dette stoffet skulle herde og tette alle gliper, og hindre at en eventuell brann skulle spre seg mellom etasjene. Elektrikeren hadde holdt på med dette i over et år alt, og var skikkelig lei, og vi hadde faste røykepauser i røykerommet på Blanderi 1, som en gang hadde vært en dusj, men det var dytta inn 3-4 stoler, og der satt vi og røykte Prince og snakka skit, og jobben vår handla vel ikke akkurat om å realisere seg selv, selv om den var viktig nok, men jeg hadde radio i hørselvernet mitt, og det er godt mulig at denne – og kultprogrammet Herreavdelingen på P3 – samt min medfødte Ryfylkske stridighet var de viktigste årsakene til at jeg beit tennene sammen og holdt ut de første månedene nederst i hierarkiet på Kvalaberg. Lønna på 81 kroner timen var også i snaueste laget. Den ble utbetalt hver 14. dag, noe som betydde at jeg i praksis var blakk annenhver uke, men han jeg bodde med fikk leiligheten dekka av forsvaret, så det gikk jo. Og hornet med ost og skinke i kantina kosta ti kroner.
Bønder og Felleskjøpet hører sammen. Uten bønder - intet Felleskjøp - og uten Felleskjøpet, nja - det hadde nok vært bønder – men hadde de hatt traktorer og kraftfôr og redskaper og butikker fylt med alskens snadder som de kanskje ikke visste at de hadde bruk for engang? Og hva skulle de ha hatt på seg i fjoset? Finnes det et mer symboltungt plagg enn den grønne FK-dressen? Nåja, kanskje hijaben, men vi skal ikke gå ned den veien – ikke i dag.

Jeg ble overført til siloavdelingen en dag på sensommeren i 1996, og der har jeg blant annet lossa bulkbåter på jevnlig basis og jobba med rengjøring av tanker, og stort sett har det vært veldig fint der nede på kaien, i hvert fall etter at vi slutta med å ta inn sildemel. Når man har bakgrunn fra landbruket så er man ikke ukjent med sterk lukt. Grisahevd og kalvasjid og revalukt, alt det der er sånt som hører til. En nabo på Randøy hadde til og med et anlegg som han brant hønsasjid i. Ofte på våren. Da la det seg en seig, gulaktig, illeluktende røyk over store deler av Sandanger, og da lukta det visstnok penger og nabokonene sa ukristelige ting og skyndte seg å ta inn klesvasken. Jeg er ikke sart på lukt. Det er det jeg prøver å si. Og sildemel var i verste enden. Sildemel ble i en lang periode brukt som proteinkilde i kraftfôr, helt til det ble forbudt en gang på begynnelsen av 2000-tallet. Det var en gledens dag for naboer og siloarbeidere. En gang jeg skulle på konsert på Folken i Stavanger, sto jeg i kø sammen med noen kompiser utenfor, og så kjente jeg noe som sto og pressa seg opp mot beina mine, og så kikka jeg ned, og så var det en katt som slikka skoene mine, og kompisene mine lo og pekte, og jeg måtte gi den et spark i ratata for å redde situasjonen, og det var sildemelet som var årsaken til situasjonen.

Det har gått 21 år, jeg er 46 og trekvart, jeg jobber fortsatt i FKRA og har mesteparten av jobben min på kaien, med utsikt over Gandsfjorden, og fra lossetårnet kan jeg se mot Ryfylke mens gyllen bygg fosser inn losserørene. Tauferjene som krysser over fjorden, og det vakre hvite bygget som er Tau mølle. På klare dager ser jeg senderen på toppen av Lauvåsen, Jørpeland i disen rett fram. Da tenker jeg at jeg har verdens beste jobb, og 21 år er ikke bare et tegn på fantasiløshet, det tyder på trivsel også. Og vi er mange som trives i FKRA. 21 år er faktisk ikke mye i det hele tatt. Det er mange som har fartstid på både 25, 30 og 40 år, og to har vært her i over 50 (!). Etter min mening kvalifiserer det til byste i resepsjonen. For slik er det nå engang i FKRA: Har du først joina, så blir du gjerne værende en stund.

mandag, mai 22, 2017

Joining

Det er en ukedag i slutten av Januar 2017. Min sønn på sju (og et halvt) har besøk av en klassekompis som også er sju og et halvt. Selv er jeg 46 og trekvart.

De deler en brennende interesse for dataspill. Det er Minecraft som er favoritten, men de er absolutt åpne for andre spill også. Små runde barnehender som fyker over den fettete ipad-skjermen. To par klinkekuleøyne som er limt til det som foregår der. Min sønn vil vise den andre et annet spill som heter Nexo knights (jeg tror det er sånn det skrives). Går det an å joina, Endre? Det hadde vært kult å joina, koss joine du, Endre? Spør kameraten. Vi stusser, både sønnen og jeg. Eg vett ikkje ka det e, sier han. Ikke jeg heller, men jeg antar at det betyr å spille sammen – på hver sin Ipad - to små poteter i samme univers.

Jeg joina FKRA i 1996. Jeg gikk eplekjekt ut, og sa at jeg bare skulle jobbe i bedriften fram til jeg ble rockestjerne.

Rockestjernelivet var 14 år med oppturer og nedturer, og turnering og plateinnspillinger og krangling og ekstrem frustrasjon og enda mer ekstrem lykke. Når det er sagt, så rullet ikke nødvendigvis millionene inn. Det betalte ikke akkurat regningene mine. Det var litt sånn som å drive med sau – eller hest – man lever ikke av dem – men for dem. Det var ikke noen dårlig ordning å ha en stabil jobb ved siden av – et rekkverk å holde fast i – i de periodene vi ikke var på veien - eller sto og krangla på en eller annen flyplass for å slippe å betale overvekt for instrumenter og kofferter.

Som mange andre i FKRA, så har jeg vokst opp på gård, og far var blant dem som følte sterkt for samvirkeordningen. Det var en selvfølge at slaktedyr ble levert til Agro, og at kraftfôret kom fra Felleskjøpet. De grønne og gule lastebilene som på jevnlig basis kjørte Ryfylkeveien inn til Randøy, rygga ned og kobla seg på rørstussene nede på banen. Kufôr A på tankene av tre over fjoset. Svinegryn 3 til grishuset. Kraftfôr i bøtter morgen og kveld, til sauer og værer og alalam og kviger som gikk på beite. Ører til værs og store hoder med lange sandpapirtunger som pressa seg ned i troa. Vi ungene blei smurt av sjåførene, med de smått ikoniske grønne capsene med skygge av vinyl, det er dem jeg husker best, selv om de har kommet i mange varianter siden den tid. Jeg har enda merker etter dem i pannen, eller kanskje det bare er rynker, hvem vet.

En dag i februar i 1996 gikk jeg over Storhaug og inn til Hillevåg og meldte meg til tjeneste for Jåsund på lageravdelingen på fabrikken. Det var far som hadde ordna jobb til meg. Jåsund var ganske direkte i stilen, husker jeg. Han sendte meg bort til en elektriker fra Rønning, og sammen med denne elektrikeren skulle jeg lage branntettinger i Blanderi 2.




torsdag, mai 18, 2017

Tale til 17. Mai 2017


Kjære Randøybuar, Rogalendingar, Nordmenn og kvinner, verdensborgerar!

Gratulerer med dagen!

17. mai er ein dag som får oss til å tenka over kven me er. Me tenkjer på landet vårt sin plass i verden, kvar me kjem frå og kvar me er på veg.

I ein berømt tale som John F Kennedy haldt i Berlin på sekstitalet, ytra han den berømte setningen ICH BIN EIN BERLINER. Sjølv om han egentleg ikkje var det. Eg vil snu litt på flisa, å sei det på denne måten EG E RANDØYBU! Når folk spør meg om eg kjem frå Hjelmeland – så seier eg nei. – Eg er frå Randøynå. Eg er ikkje frå Hjelmeland eller Ombo eller Jøsneset eller Fister. Eg er ikkje frå Årdal heller, og eg er i hvert fall ikkje frå Nessa.

Spør du nokon som kjem frå Nessa, så vil dei gå langt i å forsvara si bygd- kan hende FOR longt – men du får dei aldri til å seie at dei e frå nokon annan stad enn Nessa. Det ligg ein slags stolthet i det –  ein identitet, og eg har tenkt mykje på kvar denne sterke bygdaidentiteten kjem frå.

Som Randøybu som har budd mykje vekke dei siste åra, så kjenner eg at hjartet slår litt ekstra hardt når eg svinger av i Randøykrysset, og endå meir når eg ser brua. Eg var der, den dagen i 1976, når Kong Olav opna den nya brua, eg va seks år, og han som køyrde kongen var min Onkel – Onkel Kjell – og det var eg utruleg stolt over, og det e eg enno.

Randøybrua gjorde at Randøybuen kunne forholda seg til omverda på ein annan måte. Det vart bokstavelleg talt ein veg ut, og så blei det ein veg inn og. I dag svinga eg mod Ølesund og Øye – eg trur det står Breivik på skiltet. Vanlegvis – når eg skal heim – så svingar eg til venstre – forbi hetlevigå, der det enno luktar rev, oppover saltkjeel, forbi Dale (der va eg livredd for å sykla seint på kvelden når eg va gut, det var husa som var heilt mørke, og skogen vaks heilt innåt vegen.) Så køyrer eg vidare forbi skjervigå (skjervik) og sandong (sandanger), når eg passerer sandong pleier eg alltid kika etter Geir Morten, som er tremenning, og var bestekompis frå eg var 12 til eg var 20.

Når eg køyrer forbi Jere og Hovdakrysset, så e eg heime, for der ligg Kåda, som e grønast i heila Ryfylke, og det er der eg har budd halve livet. Eg pleier å få klump i halsen, for tre generasjonar Bergøyar før meg har budd her, og drive denne garden, og eg var leddet i lenka som brast. Men me tek dei valga som me tek, og det må me ta konsekvensene av.

Mindre enn hundre meter frå det raude huset oppi bakken, der eg vaks opp, der ligg gravplassen, og mest alle dei navna som står på steinane har eg et fjes til, og mange var eg i slekt med, elle kjente godt. Dei var Randøybuar, slik som oss.

Eg las ein gong – eg trur det var i forbindelse med utlysing av salg av hyttetomter – Ligger idyllysk til på FERIEØYA Randøy. FERIEØY?
Fysst bles eg i nasen, og vart sint, men etterpå, når eg fekk tenkt meg om, så såg eg jo at annonsa hadde eit poeng.
På Randøy ligg jo både landets finaste leirplass – Furutangen (og har lege der i 30 år), og Randøy feriepark, og kor monge hytter det er pr. nå, det er det ingen så veit, men det må vera hundrevis. EG har uansett arbeidd meir enn eg har hatt ferie på Randøy.
Det me Randøybuar har te felles med feriefolka er at me alle tykkjer at Randøy er verdas finaste plass om sommaren.
Byfolk er i beste fall greit nok, men eigentleg vil me ha folk som bur på Randøy heile året. Eg har tenkt mykje på kva eigenskapar ein leitar etter, kva ville ha vore perfekt?

Du må helst ikkje vera alt for bresen.
Du må tola at der er stilt. Er du avhengig av høyra suset frå motorveien, så er det kanhende ikkje her du ska bu. Du kan med fordel lika å vera for deg sjølv, trivast i naturen, i skogen eller på sjøen Det er heller ikkje nokon ulempe at du kjenner nokon frå før. Du må gjerne ha ungar og vera gift, og ha fast jobb
Du skal helst ikkje ha longt hår, og drikka for mykje øl, og kjøra som eit svin, og det der me kjøringa er ganske viktig: du må kunne halde sida di, du må kunna bakka (rygge), og enno viktigare: Når nokon andre bakkar for deg, elle køyrer til sides, så må du HELSA – SKIKKELEG, Du må ikkje berre setja nasen til vers, som om det skulle vera ein selvfølge, minst eit tydeleg nikk me hovudet, men helst handa opp til frontruta. Helsa til ruta bør du og gjera når du treff nokon du kjenner – andre Randøybuar, for eksempel. Du veit forskjell på rett og urett, og på mitt og ditt. Du kan godt ha ei gudstru, me har tri bedehus, og dessutan er det pluss i margen dersom me kjenner nokon som du er i slekt med. Og når du tykkjer at Randøy er verdens finaste plass – heila året – DÅ er du utlærd. Ellers kan du vera mest akkurat som du vil.

Uansett kor skjerma øya ligg, så kom no den brua for 41 år si. Me er ikkje upåvirka av det som skjer rundt oss, omverda kjem nærare, me som ikkje har opplevd krig på Norsk jord sidan okkupasjonen som enda i 1945,  Det er ikkje alle som e like heldige som det me er, og som verdensborgerar, som Nordmenn, som Rogalendingar, og som Randøybuar har me et ansvar for å bidra til at alle folk, øve heile den brokete kloden vår får oppleva framgang og frihet.
Og uansett har dei liga møje rett på det som me har.

Eg vil slutta – litt høytideleg – for sjølv om 17. Mai er ein gledens dag, så må det og vear rom for alvor. Dette her er eit dikt av Nordahl Grieg, som han las over radioen frå Nord-Norge 17. Mai 1940, Sør-Norge var okkupert, for seks veker sidan, men Nord sto imot okkupasjonen litt til:

Diktet heiter I dag står flaggstangen naken:

I dag står flaggstangen naken, blant Eidsvolls grønnende trær.


Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.


Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt;

vi vil ikke dø slik død.


Værre enn brennende byer

er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør

på bjørker og jord og sne.

 Med angiverangst og terror

besmittet de våre hjem,

Vi hadde andre drømmer  og vi kan ikke glemme dem.


 Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet

en svakhet for liv som gror.


Vi fulgte ikke med tiden,

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.


Nå slåss vi for rett til å puste

vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme

befriede åndedrag.


Vi skiltes fra våre sydpå,

fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte;

at vi skal komme igjen.


Her skal vi minnes de døde

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.


 Vi er så få her i landet;

hver falden er bror og ven.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.



Lest over radioen

fra Nord-Norge

17. mai 1940.

torsdag, mai 11, 2017

Altermuligmannen

Jeg har vært på konferanse, og i den anledning har jeg blitt grepet av et blaff av inspirasjon. Det er ikke så ofte jeg deltar på slikt (faktisk er det første gang), men det ga absolutt mersmak, i både direkte og overført betydning. Hotellet hadde vunnet prisen for Norges beste hotellfrokost 12 ganger, og vinner du noe sånt, så betyr det ikke at du ikke tar lunsjen på alvor. Eller middagen. For å si det sånn. Det var på grensa til fråtseri. Men siden jeg er hedning, så utgjør det ikke noen større forskjell på spørsmål om hvordan jeg sorteres etter at jeg har lagt inn årene.
Donere vekk det som er brukbart - brenne opp resten - ferdig.
Men igjen rømmer jeg fra det som skulle være temaet.
Altså - temaene kretset rundt arbeidsmiljø - og min favorittforedragsholder var en psykolog fra Stord - som strødde om seg med gullkorn og gode eksempler fra både hjemmebane og bortebane.
Han snakka mye om konfliktløsing, og hvor pyton det kan være å jobbe sammen med mennesker man verken liker eller har valgt selv.
Dette utløste et skred av innsikt for min del, jeg oppdaget en ny mennesketype, som en arkeolog som hevder han har funnet the missing link. Det er jeg som har gitt denne mennesketypen navn. Mange har hørt om Altmuligmannen. Han som kan mye og kan brukes til alt. Mulig.
Men jeg. Har identifisert (og navngitt) Altermuligmannen.
Ordet sier i grunnen alt. Altermulimannen lever etter dette mantraet: Impossible is nothing! Han har masse energi og overbevisning, han har ubegrenset tro på sine egne evner innen alt. Han har ofte mye kunnskap. Han har dessverre ikke alltid så mye selvinnsikt. Han har ofte en lederstilling på ett eller annet plan, eller han er diktator (som jo også er en slags lederstilling), han lar seg ikke stoppe - stor tue - lita tue - det har ingenting å si. Altermuligmannen er oftest en mann. I egne øyne har han alltid rett og har han feil, så innrømmer han det ikke.
Hans største problem er å forstå og godta at noen mener noe annet enn han.
Min far var en altermuligmann, og så har jeg tenkt på om det finnes flere, og det GJØR det. Mange!
Petter Stordalen
Jan Fredrik Karlsen
Adolf Hitler
The Donald
Alex Ferguson
Jeg sliter med å finne en altermuligmann som jeg virkelig liker, bortsett fra far.
Hilsen Påskeharen.46. År. Gammel.


mandag, mai 08, 2017

Mai

Mai er en knakandes fin måned synes jeg.
I år begynte den - som alle år - med 1. Mai, og foruten å være arbeiderbevegelsens kampdag, så var det bursdagen til far. I år ville han ha blitt 70, og det er ikke nødvendigvis kjempelett for meg å forestille seg hvordan han ville være som 70-åring. Menn i min familie pleier å bli 63.
Jeg snakka med Bergljot om dette, hva slags sykdommer vi var disponert for og ikke disponert for i vår familie. Vi kommer ikke særlig godt utav det.
Kreft
Hjerteinfarkt
Slag


Alle disse klassikerne har vi dødd av. Eller ikke vi. Nær slekt har.
Det er selvsagt ikke noe særlig lystelig å tenke på, men det går fint an å ikke tenke på det også.


Du må huska på ein ting, Påske: Det e ingen i vår slekt som bler demente, sier Bergljot til meg. Det er jo for så vidt en lettelse. Man dør kanskje ikke av demens, men jeg tror ikke akkurat at det er noe å trakte etter.
Verst for dem rundt, kanskje. Å forholde seg til at noen nære gradvis forsvinner inn i tåka.
Hvis jeg skulle 'selge' genene mine - legge vekt på positive sider - så ville det definitivt ha vært verdt å ta med på CV'en.
Et annet er at mennene beholder håret - i hvert fall frem til de blir 63 - det er ikke dårlig det heller.
Ganske rette tenner har vi også.


På den mindre ettertraktede siden må tær nevnes. Vi sliter med dem. De er som en slags forbannelse. Kanskje var det ikke meningen at vi skulle formere oss i det hele tatt. For min del har jeg jo vist fingeren til naturlovene  - det er dokumentert (og enda litt til), men dette igjen - medfører at jeg har bidratt til å spre monsterstortåneglgenet videre til neste generasjon.
Kanskje - om hundre år - vil etterkommere rote rundt på nettet og finne denne innrømmelsen. Det var han. Eller kanskje jeg må be mine barn elge seg innpå (les finne livsledsagere) med ekstremt rette og funksjonelle føtter. Det kan gå.
Vanne det ut til det forsvinner av seg selv.


Men Mai, altså: Jækla fin måned.
Mai rimer dessuten på: Skai. Hai. Rairai og Nai (som er NEI på Jærsk)
Ha en strålende ettermiddag.

fredag, april 28, 2017

Et farvel til Slaskamarkå



Saxamarkå er den beste plassen jeg har bodd - med et mulig unntak av Snoppaland i Årdal - den perioden Runar bodde hos meg.
Jeg elsker Saxamarkå. Det fins kanskje ikke så mange hippe kafeer og spisesteder som i Stavanger Øst, når jeg tenker meg om, så fins det ingen, hvis man ikke regner med Konditoriet i Svend Foyns gate, men det er strengt tatt ikke en spiseplass, med sine to bord under markisene, ut mot Bekkefaret kirke. Når jeg tenker meg om, så er det strengt tatt ikke i Saxamarkå heller, men i Bekkefaret.
Så der røk den.
Saxamarkå har Prixen, og i samme bygg ligger en frisørsalong som heter Saxen, og begge steder er det framifrå service og god høyde under taket.
En jeg kjenner - en som har gått av med pensjon - sier at i dette området pleide det å ligge to fantastisk fine gårder - før de bygde blokker og rekkehus og motorvei.
Det er vanskelig å forestille seg nå
Slaskamarkå jeg er glad i deg
Og din motorvei - som skapt for siddiser på vei til og fra
Men snart må vi dra
I Saxamarkå har vi ikke kontorfellesskap med kreative unge mennesker som skal redde verden og gjøre den grønnere (eller økoføkks som de kalles), men vi har en kolonihage på den andre siden av motorveien, hvor folk i mange tiår har hatt parseller der de dyrker alskens greier, og folk står med krumme nakker over sitt stykke jord og svetter når det er sol, men det er det ikke så ofte. Regner det, så er det også greit, for da sitter de kanskje innendørs med litt brunt brennevin i en kopp, og hører regnet tromme mot taket.
På Søndagene selger de rømmevafler og kaffe oppe i hovedhuset.
Når sant skal sies, så heter kolonihagen Våland kolonihage, så den ligger strengt tatt ikke i
Saxamarkå. Heller
Slaskamarkå jeg er glad deg
Uten økoføkks,- uten hipsterskjegg
Er du helt okei
Men nå må vi dra
I Saxamarkå kan du gå i joggedress hvis du vil. Det er ingen som skuler på deg av den grunn. Stedet er som skapt for sånne som snobber nedover. Sånne som meg. I Saxamarkå er du velkommen som du er, og her har du kjernen, og det jeg liker aller best - plassen er fullstendig upretensiøs - ingen krever noe av deg, du får være i fred hvis det er det du vil.
Og vil du ikke være i fred, så kan du gå bort til Prixen, og derfra går Firebussen - Fire ganger i timen, og på et kvarters tid er du inne i sentrum, og den stopper nede i Klubbgata, og et halvslakt steinkast oppe i gata, begynner Pedersgata - gateway to funkis og loppis og Michelinstjerner, og et spennende internasjonalt kulinarisk miljø. Og øl så eksklusivt at det bare er fantasien som setter begrensninger.
Hvis det er deg.
I går var jeg på Siffen - og så min nevø sitt Havdur (gutter 14) knuse SIF. Siffen ligger faktisk i Saxamarkå. Kids springer rundt der nede, med guts i blikket og svette i luggen. Hver kveld.
De gyver løs over kunstgresset, lengter etter å treffe ballen - og bare BANKE den opp i vinkelen og feire med innøvde moves - akkurat som stjernene i Premier League gjør.
Normalt hører jeg bare støyen fra Siffen under flomlyset. Men i dag har jeg sett det på nært hold.
Det er fint.
Klubbhuset til SIF heter SIF-brakkå.
Over Brakkå er det en undergang, og der ligger Mosvangen Camping. Og Mosvannet som vi deler med dem fra Eiganes og Tjensvoll og Våland, og der kommer nye gamlingen - utendørs svømmebasseng - som åpner om en måneds tid.
Det kan godt hende at jeg er upresis når jeg insinuerer at hvor man bosetter seg har noe med identitet å gjøre. Det som er et faktum er at ikke alle har råd til å bo overalt. Eiganes, Stokka, og deler av Våland var helt utenfor vår rekkevidde. Så huspriser skaper skiller mellom mennesker i denne byen, og der pengene er, der er også makta. Det betyr ikke at det er dårlige mennesker som bor der, men bredden er mindre. Her i Saxamarkå er boligprisene lavere, og det er ikke til å unnslå at de fleste ikke velger å bo kloss inntil motorveien - i hvert fall velger de ikke å bo der fordi det er nærme motorveien. Svevestøvet og støyen er reservert for dem som har minst å rutte med.
I blokka vår, og i de fleste blokkene i området, eier kommunen flere av leilighetene, og  det synes jeg er en fin ting, det blir en bekreftelse på det jeg har sagt tidligere: her er du velkommen sånn noenlunde som du er.
Det hender at buss-sjåførene ikke gidder å kjøre rundt rundkjøringen i Saxamarkå. Noen ganger kjører de rett over. Som om de ikke kan komme seg ut fort nok. Men området på andre siden av veien kalles Spritslettå på folkemunne.
Selv om den egentlig heter Solsletta.
Jeg kommer til å savne Saxamarkå, vi flytter ikke langt - bare opp på Tjensvoll - som kan skilte med fasiliteter som Tjensvollsenteret og Brustadbua; og lavblokker og rekkehus, og en ganske laidback, men litt streitere sosial profil.
Men det blir nok bra. Det også.
Peace and Love.


















torsdag, april 27, 2017

Glasur og svovel

I undrenes tid går det meste an.
Vårherre har skapt dinosaurene, men glemte å fortelle det til noen.
Det var natt til Mandag.
Og han så at det var greit.
Men vi har solgt leiligheten. Uten syt eller klag. Det er også greit.
Noen vil hevde at det er i en annen målestokk, men jeg sier det likevel: it's a fucking miracle. Nå skal man være forsiktig, så man ikke jinxer det, men: Herregud, så lett!
Alle fra Ryfylke vet at man ikke sier sånt ustraffet.
Men jeg gjør det likevel: Bring it on!
Det beste med å ha ordnet de tingene - de som handler om utveksling av monopolpenger - noen absurde tall på en skjerm - ledsaget av uhorvelige  mengder ord som ingen forstår - det beste er at vi slipper å bekymre oss.
For noen av oss er disponert for bekymringer.
En annen morsom bieffekt er at vi også slipper å groome og pimpe og shine og vaske leiligheten vår for å gjøre den lekker for potensielle kjøpere.
Det er et jævla mirakel.
Han som svinger pisken har garantert skrevet dette i boka si.
Men skit i han.
Jeg har en ny 17. Mai-tale å holde, og det er vanskeligere å få teksten på plass enn jeg trodde på forhånd.
Jeg kan ikke klippe og lime i den i fra i fjor heller, særlig fordi den ligger her på bloggen, og en 17.Maitale må være litt eksklusiv, selv om folk egentlig helst vil spise is og skyte luftgevær. Oppdraget er såpass høytidelig, at man ikke kan ta for lett på det.
Og så må den ikke være kjedelig eller plump eller alt for lang, og så kan den ikke være alt for morsom, og egentlig har jeg lyst til å si det samme som i fjor.
En 17.Maitale må ikke være umusikalsk.
Den må ha en god del glasur. Men ikke så mye svovel.