mandag, februar 19, 2018

Noir

Han var så gamal at han drøymde i svartkvitt
Røysta hans let som ei gammal LP - plate.
Syttiåtte eller noko.
Som ei uforståeleg knitring i dei nedstøva rillene, under den alt for gamle stiften.
Då han banka på døra til nettbanken fekk han ikkje koma inn.

mandag, februar 12, 2018

De småliges kvarter

Bilderesultat for ronaldo statue


Det er 2004, jeg bor i England, jobber på puben The Junction i bydelen St, Denys i Southampton. Jeg har mye fritid, ser Liverpool-kamper når jeg har muligheten, og noen ganger ser jeg andre kamper 2004 er et år i pubens tegn.
Liverpool har (som vanlig) en temmelig dårlig sesong, de vinner riktignok Ligacupen (the Mickey Mouse Cup) mot United, men de fremstår ganske endimensjonale i angrepet. Det er Michael Owen og Emile Heskey som starter flest kamper på topp, Midtstopperduoen Hypiaa og Carragher gir Jerzy Dudek noenlunde dekning fra stopperplass. Gerrard er i ferd med å manifestere seg som den midtbanegiganten som vi alle vil huske ham for.
Midt oppi dette her, så går det veldig bra for Manchester United, og det er jo et lag man nesten er programforplikta til å mislike fra før. Roy Keane slaktetakler jærbuen Alf Inge Håland og unngår fengsel.
Jeg skal ikke gjøre meg selv større enn jeg er. Uniteds suksess i denne perioden fikk ikke fram de beste sidene i meg eller mine medsupportere, og det å følge et fotballag det appellerer til hele følelsesregisteret - fra optimisme til oppstemthet og jubel, til skuffelse, raseri, smålighet og beksvart, seig sjalusi, og noe som ligner hat. Storsinn og raushet er ikke egenskaper som beskriver fotballsupportere, for å si det på den måten.
Mitt forhold til eks-unitedprofilen Christiano Ronaldo er heller ikke preget av nevneverdig grad av raushet,
Han debuterte for Manu i August 2003, og avisen the Guardian hadde følgende overskrift i etterkant 'a seven from heaven'. Og han var god - virkelig god - for god, og sammen med dette syke talentet så viste det seg å befinne seg en personlighet av den reineste mannskit.
Vi snakker om en spiller som har tilbrakt 20 prosent av karrieren sin på å sitte og grine innenfor 16-meteren fordi han ikke fikk straffespark.
Allerede i 2003 så mislikte jeg denne spilleren intenst. I 2004 spiller Portugal finale mot et dørgende kjedelig og superdefensivt Hellas, men jeg holder med Hellas, på grunn av den lille drittungen, og ti minutter før full tid så roper jeg det ut: om ti minutt får me se Ronaldo grina! Og han grein, for å si det sånn. Burgrein.
Da han gikk til Real Madrid noen sesonger seinere, så blei det ikke så mye bedre, han utvikla seg til å bli en av verdens beste fotballspillere, men samme hvor god han har blitt, så skinner bresefanten igjennom. Et definitivt lavmål i så måte er Champions League-finalen i 2014. Ronaldo har ikke vært kjempegod, Real leder 3 - 1 i ekstraomgangene mot byrival Atletico, når Real får straffe, og vår venn setter straffen, for så å feire på en måte som må ha fremkalt brekninger hos flere enn meg: Han river av seg drakten, og stiller seg opp og poserer og flekser muskler mot publikum på en måte som undergår alle målfeiringer jeg noen gang har sett. Forklaringen (viser det seg) ligger i at han holder på å lage film om seg selv, og har eget kamera på tribunen, alt er planlagt på forhånd.
I 2018 er han like irriterende, og det jeg kanskje misliker aller mest med fyren er de nedrige følelsene han får fram i meg.
Husk at dette er mannen som prøver å lære sine barn at det er noe godt i alle.
Når det er sagt, så vet jeg at andre føler tilsvarende sterkt for eller i mot andre fotballspillere, og ofte er det de som skiller seg ut som ekstremt gode, ekstremt brutale, ekstremt morsomme eller noe annet. De øker jo pulsen og engasjementet rundt fotballen, selv om det ikke alltid er så jævla vakkert.
Jeg digger statuen din, Christiano, den ligner veldig.

fredag, februar 02, 2018

Terminator

Eg les i Aftenbladet si Fredagsutgåve at Robotane kjem!
Og dette er vel på mange måtar ei varsla katastrofe, heilt sidan framtidsfilmar som Robocop og Terminator rulla på kinoane på 80 - talet har me visst at utviklinga går den vegen.
Eg er ikkje nokon prinsipiell motstandar av teknologisk nyvinning, sjølv om eg ikkje har direkte befatning med akkurat robotar i det daglege.
Eg likar billett-appen til Kolumbus på telefonen, og Vipps. Eg likar alt som bidreg til å gjera ting enklare. Når desse funksjonane som skal forenkla ikkje verkar, så er det som eit raudt teppe vert senka ned framom auene mine, og eg skjønar absolutt ingenting.
Men når det fungerar kjenner eg meg som - om ikkje akkurat ein trollmann - så i alle høve som eit oppegåande og moderne menneske.
Då eg var ute på Fredag, så sat eg og snakka med Skjærtil om robotane, og teknologien, og korleis dei alt har starta på å erstatta arbeidsplassar - ta over arbeidsoppgåver - som har vorte utført av menneske. Det er allereie i ferd med å skje, i dei mest moderne butikkane, så kan du velja å bipa inn varene dine sjølve, du sjekkar inn bagasjen din på flyplassen med å bruka automatar, og snart kjem det førarlause bilar og bussar, stadig på jakt etter effektivisering og kutt i bemanning. Me ser det innan industrien òg. Det er som om vi er inne i den andre industrielle revolusjonen.
Båe Skjærtil og eg er delte på midten mellom fascinasjon og skrekk for dette nye som er over oss, og vi strevar med å sjå kva det eigentleg betyr.
Kva skal vi brukast til i framtida? Kva skal ungane våre brukast til? Korleis skal dei lera å arbeida, korleis vert det for dei å få sommarjobbar?
Dei jobbane som forsvinn først er typiske lågstatus-jobbar, som ikkje krev eit stort kunnskapsnivå, men sjølv er eg eit born av det manuelle.
Då Rållså og eg hadde ein samtale om dette på kvisten i dag, så sa eg at eg spring i hamsterhjulet. det er det eg gjer. Eg spring og spring, og når eg spring så lyser det i ei lyspære, og det å få lys i den pæra, det er det som er min - ikkje berre funksjon - men mi meining.
Når eg er sjuk eller har ferie, når eg ligg i sagsponen på botnen av buret mitt, så skottar eg bort på lyspæra som ikkje lyser, og eg har dårleg samvit fordi hamsterhjulet er tomt.
Eg trur og at mange som har relativt enkle jobbar deler den kjensla eg får - når eg skuflar korn - eller gjer kvardagslege ting - vaskar og heng opp klede - støvsugar - eg gjer noko, og det viser igjen etter meg.
Ein annan uønska konsekvens av robotifiseringa er at dei første som ryk ut er gjerne skuleungdom, innvandrarar og andre som har få eller små relevante kvalifikasjonar som kan knekka kodane til dei stengde dørene på den norske arbeidsmarknaden.
Det er ein direkte hemsko for integreringa, og for kjensla av å vera eit bidrag til samfunnet på ein positiv måte.
Den dagen eg ikkje lenger maktar å dra hjulet, eller eg vert erstatta av ein robothamster, og lyspære lyser enno, sjølv om eg kan hende er boren ut av buret etter halen og spadd ned ved solbærbuskane  med to pinnar sett saman til ein oppnedkross i fotenden, då trur eg ikkje at eg vært hugsa for at eg i periodar fekk hjulet til å gå rundt, og eg vil ikkje det heller. Helst ikkje, for dei fleste av oss vil vera meir enn ein funksjon. Og så har eg ei von om at Finnane er inne på noko med denne borgarløna, slik at ikkje folk i samtid og framtid skal gå rundt og kjenna seg ubrukelege.

onsdag, januar 31, 2018

Men likevel

Det er Onsdag, og Onsdag er kontordag, og ofte begynner jeg på jobb litt seinere da, slik som kontorister gjerne gjør, og da kan jeg spise frokost (drikke kaffe mens ungene spiser), og være en del av det lett hektiske, høylydte som er morgenrutinene til familien Mige Dvergbøy.
På vanlige dager er jeg på sykkelen før du kan si nei, satan eg har glømt adgangskortet mitt.
På vanlige dager pleier jeg å ha en veldig klemme & vinke-seanse med mitt ene barn, som stiller seg i soveværelsesvinduet vårt og vinker til jeg er helt ute av syne.
Det barnet ikke vet er at med det samme jeg er ute av syne, stopper jeg sykkelen og tenner meg en Camel som jeg røyker mens jeg sykler ned på jobb. Sirkelen er på mange måter slutta. Før gjemte jeg meg for foreldrene mine, og nå gjemmer jeg meg for barna mine.
Ganske ofte føler jeg at jeg ikke fortjener den kjærligheten som blir meg til del.
Å, eg elske den snille tøysepappaen min, sa mitt ene barn til meg før vi gikk ut i regnet.
Det andre barnet himla riktignok med øynene, men likevel.

mandag, januar 29, 2018

I've got friends in low places

Jeg henger med Runo fra rarehuset, det er seint Fredags kveld, ti over tolv eller noe, og han skal ta ferja, men det går ikke noen ferje før klokka halv to.
Jeg holder Runo med selskap, og vi er noenlunde på nett også, selv om han ropte 'taper' etter meg da jeg sneik meg en røyk på Cardinal et par timer tidligere.
Så ømskinnet kan man ikke være. Vi styrer mot Piren, som fortsatt fungerer som venterom for folk som skal ta ferja, men ikke først og fremst det for de andre som henger der.
Festen er i full utfoldelse når vi entrer lokalet. En kvinnelig trubadur fra Haugesundstraktene, kledd i rød cowboyhatt sitter på en slags scene innerst i lokalet: I WAANNA KNOW: HAVE YOU EVVA SEENARAIN, synger hun med en stemme som er full av levd liv på en Bonnie Tyler-aktig måte.
Jeg tror det var Torgeir Waldemar som sa det i et intervju en gang, at Creedence sitt ry var blitt ødelagt av ihjelspilling av noen få og veldig feil låter, og jeg skjønner hva han mente.
Vi stålsetter oss og finner oss et bord som er alt for nærme scenen, men trubadurix har tatt seg en pause, og Runo kjøper to halvlitere til oss for 125 kroner. Ordentlige halvlitere. Fylt helt opp. Vi kikker oss rundt i lokalet og snakker om å være på feil hylle.
Han drikker fortere enn meg, og før jeg får summa meg, så er han der med enda en halvliter, og setter den foran meg, og nå har trubadurix fått selskap av en godt påseilt herre, og de spiller en hel låt: I'VE GOT FRIENDS IN LOOOOW PLACES, WHERE THE WHISKEY AND VODDKA CHASEEES MY BLUES AWAAAY...han treffer ikke melodien helt, men later ikke til å bry seg nevneverdig om det, og ikke hun som komper heller. Hun lar han synge alle versene og et par refrenger, før hun gjør et forsøk på å redde i land prosjektet med å synge det siste refrenget aleine, og nå er det til og med et par som danser, og takk og lov for at det ikke er meg.
Vi kunne nok fått dansa, både Runo og jeg, og særlig han, for det er ei som ikke vil ta nei for et nei , og vi drikker opp så fort som vi kan og forsvinner ut i natta.
Folk mener gjerne ting veldig sterkt om Piren pub, og som regel noe negativt,. Jeg ble kasta ut selv en gang, og da var det Søndag, og jeg var edru, og drakk medbragt KAFFE. Da var jeg ganske rysta, men de trodde sikkert at jeg hadde sprit oppi der, eller noe.
Saken er at Piren pub er en ærlig pub, den later ikke som den er noe den ikke er, og det er mer enn man kan si om mange andre vannhull i byen, folka som går der har like stor rett til å drikke og danse og drømme og dumme seg ut som alle andre folk som er ute på natta.
Føkk de der jævla pretensiøse snobbebulene.
Musikkprofilen gjør nok at jeg aldri kommer til å bli tittgjengt der nede, men jeg svinger gjerne innom igjen. Så lenge jeg har kompiser som skal til Tau med ferja.
Men skyt meg hvis jeg sier ja til en svingom.

onsdag, januar 24, 2018

Brødrene Løvehjerte

Helt siden ungene var små, har vi lest for dem, helt siden Tassen-stadiet.
Jeg savner på ingen måte Tassen. Og ikke traktoren hans som sier DRRRRRRR..og bråker høyest av alt heller.
Jeg har alltid hatt stor glede av å lese for dem, ha dem sittende helt inntil, en på hver arm. Den ene bruker alltid en stund før den lar seg rive føre inn i historien - putler med noe på siden av, men den andre følger nøye med på hva som blir lest, og når de var yngre, og jeg var trøttere, så hendte det ikke så sjelden at jeg sovna midt i lesinga, og når den andre merka det, så ropte den først: PAPPA! LES! LES DÅ! Og hvis det fortsatt ikke kom noen tilfredsstillende respons, så fikk jeg en albue i siden så det sang.
I går begynte vi på det som må være verdens fineste barnebok, og som burde ha gitt Astrid Lindgren Nobelprisen i litteratur, og jeg grein meg igjennom de to første kapitlene, der den syke lillebroren Karl 'Kavring' Løve ligger i en slagbenk på et kjøkken og skal dø, og han vet det selv, for han har hørt de voksne snake om det, og faren hans har reist fra dem, og moren er en fattig syerske, men den eldre broren, Jonathan gir lillebroren sin trøst, han sier at etter døden så kommer du til et annet land, og det heter Nangijala, og der skal du vente på meg, og kroppen din er bare et skal, og når du har vært der i en dag eller to, så kommer jeg etter, så skal vi være sammen.
Jonathan er bade snill og sterk, og om natten star han ofte opp og koker varmt vann med honning for å lindre lillebroren sin hoste.
Jeg elsker rytmen i språket til Lindgren, og innholdet er så gripende og vakkert, for hvem kan vel skrive så vakkert om døden, så forståelig og samtidig så trøstende?
Forholdet mellom de to brødrene er så rørende som søskenforhold kan få blitt, og jeg husker så godt da jeg var barn og hørte denne boka lest på radioen, og det var mer enn magisk, med den lett raspende stemmen til hun som leste opp, så var det en helt vidunderlig opplevelse.
Her sitter jeg i 2018, med et barn på hver arm, og de er like fjetra som jeg, og jeg leser tre kapitler som en røyk. Og vi sitter helt stille, og den ene putler ikke, og den andre deler ikke ut albuer, og jeg er våken, men jeg snufser litt i de tristeste partiene.
Og denne boka her fikk jeg til jul av Rållså i 2007, og det er bare den andre boka jeg leser i 2018, men allerede nå er jeg ganske sikker på at det er den fineste jeg kommer til å lese, og antagelig er det det fineste jeg kommer til å gjøre sammen med mine barn også, og det blir ikke mye bedre enn dette.
Hurra for Astrid Lindgren! For en fantastisk arv du har etterlatt deg!

tirsdag, januar 23, 2018

Matkassen volum 1

Ja, har man sagt A, så kan man si B også.
Det umiddelbart mest tiltalende ved tanken på en slik matkasseordning er at jeg slipper å handle. Jeg slipper å mase igjennom Kiwi nede på Auglendsveien på jakt etter ingrediensene til noe som kan klassifiseres som middag. Veldig ofte ender jeg opp med fantasiløse valg, henta fra mitt svært begrensede middagsrepertoar.
Skulle jeg ha handla råvarene til Godt levert på egenhånd, så hadde jeg antakelig brukt det meste av ettermiddagen og kvelden på å finne ingrediensene likevel. Flere av ingrediensene har jeg bare hørt om, aldri verken kjøpt eller sett i butikkhyllene.
Jeg henta unger i leiebilen vi har, siden bilen vår er på verksted, og etter den vanlige blandinga av skryt, rålls og trusler, gyver jeg løs på middagen.
Jeg pakker ut greiene fra kjøleskapet. Det er et helvete å finne alt, og noe vet jeg ikke hvordan ser ut, men jeg må gjette. For eksempel på den mystiske frukten Ingefær.
Oppskriften ellers er veldig greit satt opp, men jeg kaver litt likevel. Å lage mat etter oppskrift - når man har - eller tror man har - alle ingrediensene er som å skru opp et ikea-møbel.
Vel å merke avviker det på multitaskefronten, for mens torsken er i ovnen med ingefærsmør og raspet ingefær på, koker potetene, og så skal jeg skrelle gulrøtter og skjære dem i strimler, hakke hvitløk, berede brekkbønner og skjære opp løk - og frese det i ei steikepanne, og så må alt være ferdig noenlunde på likt. Det er for eksempel kjipt å vente på potetene når fisken var ferdig for en halvtime siden. Det går sånn noenlunde, jeg rydder unna en million tegneprosjekter og fargeblyanter og blyantspissere og viskelær og sakser og papirbiter, og dekker bordet til fem.
Og når jeg har gjort det, og parkert ungene foran bordet, så ringer det på døra, og så er det Ingrid sine dansevenner, og hun ene har spist, så hun setter seg i trappa, men den andre setter seg med oss, og jeg forsyner kidsa, som først bare pirker i maten. E det LØG? Spør den ene og griner på nesen, og jeg sier ja, og at vedkommende bare trenger å smake, og så må de spise minst 5 brekkbønner hver, og gulrøttene, potetene og fisken går faktisk ned uten radikal bruk av ydmykelser eller trusler, og selv synes jeg at det ikke er så verst, og sammen med ungene triller jeg en firer på terningen.
Me må kje gå for hardt ud - me spare sekseren te tomatsuppå - sier jeg.
Den har jeg laget i dag, og den innfridde ikke helt, men det kommer jeg kanskje tilbake til.
Det jeg har å utsette på konseptet så langt er den absurde mengden emballasje. Nå må jeg ut og hoppe pappesken ned i den grønne dunken.
God Tirsdag fra the Påskeharens!