torsdag, februar 16, 2017

Plingplong

For en drøy uke siden leverte jeg sykkelen min inn til reparasjon.
Sykkelen min er en 20 år gammel Kilimanjaro, produsert av Øglænd, kjøpt av en Onkel og arva av meg.
Jeg arva den etter at en eller annen simpel person hadde knabba min mens jeg var i Danmark med familien og Beelzebub-gjengen og hadde tidenes beste sommerferie. Det er jo sånt som skjer, men like fullt utrolig irriterende.
Den arvede er grønn, har 21 gir, heter Asle etter den forrige eieren, og har en diger lykt som lyser  temmelig elendig i forhold til dagens standard. Jeg leverte den på reparasjon fordi bremsene var føkka, og så var det noe krøll med bakhjulet, og så valgte jeg en i Pillevåg - en som jeg har hørt mye fint om - og jeg liker at folk fikser ting.
Det hender at jeg fikser ting selv også, men ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av Herr Felgen. Han ble brysk da jeg sa at jeg hadde en Kilimanjaro: Det e nesten alltid tannhjula på girene som e utslitt, å di får eg ikke tak i lenger.
Han snakka østlandsk med stavangerdialekt, rulla r-ane over tunga, og mer enn antyda at jeg burde se meg om etter en ny sykkel.
Jeg pekte på den og sa at jeg hadde arva den etter en onkel, og at den nesten ikke var brukt, og at bremseklossene var utslitt, og om han kunne kikke på bakhjulet?
Ja, men hvis du trenge nytt hjul så får eg ikkje tak i, altså. 
Eg sende en melding om noen dagar.
Livet uten bil kan by på logistikkutfordringer - men livet uten sykkel - som fotgjenger var verre. Jeg måtte liksom regne dobbel tid til alt, og er det noe jeg ikke har så er det dobbel tid.


Så kom det en melding da - på Mandag - der det sto at sykkelen var ferdig til avhenting.
Det lover jo godt, tenkte jeg og håpte at han hadde sluppet å bestille det bakhjulet som var så umulig å få tak i.
På Onsdag troppa jeg opp i butikken hans, og han kikka spørrende på meg, og det var tydelig at han ikke kjente meg igjen, og det var både befriende og irriterende på en gang - befriende fordi det faktisk finnes noen som husker like dårlig som meg - og irriterende fordi jeg ikke kunne ha gjort noe særlig inntrykk på ham.
Ja? Spurte han.
Ja, hei - eg sko henta den Kilimanjaroen.
Kilimanjaroen, ja. Det tok litt tid å få tak i klossane, det e ke så ofte eg bestille sånne.
Han smilte. Jeg likte ham bedre nå.
Hadde di laga sånne syklar i dag, så hadde eg vært out of buisness, for å si det sånn.
Javel?
Ja, Herregud - du kunne jo ha di i 10 - 15 år uten å måtte gjør noen ting med di.
Han låser sykkelen min løs fra stativet på fortauet.
Vi går inn, og jeg betaler de 354 kronene han skulle ha for jobben og de nye klossene, jeg sier hade og svinger meg opp, og tryner nesten i det jeg prøver bremsene.
Men er det ikke forjævlig? At man lager ting dårligere og dårligere? For at de ikke skal vare? Slik at man må kjøpe nye og kaste de gamle eller bytte ut deler for tusenvis annethvert år?
Det er jo helt plingplong.




onsdag, februar 15, 2017

Kven trur vi at vi er?

Det går ein serie  på NRK fjernsyn som heiter 'Kven trur du at du er'.
Kameraet heng dvelande på kjendisar medan dei leiter seg attende til utvalde forfedre og formødre som dei berre har høyrt om. Dei blar i gamle arkiv og kyrkjebøker og snakkar med lokalhistorikarar og slekstsgranskerar.
Forteljarstemmen er kjensleladd, skyer driv over skjermen. Dei leiter etter noko i dei sjølve, noko som kan forklara fortida. Kvifor det vart som det vart.
Ofte er det sekvensar med tårer, for mest alle finn hendingar som har røynt desse menneska som er ein del av feira eigen eksistens. At fattigdom eller sjukdom eller brot på tidas strenge moral har påført dei lidingar eller sosiale stigma som har gjort liva deira vanskelege. På ein måte som er fjern for oss som lever no, i 2017. I eit av verdas beste samfunn.
Dei har kjempa - og lukkast eller ikkje lukkast, og blod er tjukkare enn vatn, og like raudt som raudvin.
Eg er ikkje veldig nyfiken av natur, så slektsgranskning ligg ikkje for meg, men desse programma har likevel sett igong prosessar i meg.
Særleg dette med korleis ein definerer tid. Kva som er lenge og kva som er kort. At hundre år er ingenting.
Den sosiale og teknologiske utviklinga har gått endå fortare. Etter hjulet kom traktoren, kondomen, telefonen, elektrisiteten, bilen, datamaskinen, mjølkeroboten, smarttelefonen.
Likestillinga, eigenmeldinga, fødselspermisjonen, fellesferien.
Det slår meg at me gløymer litt for lett. Dei sosiale reformane og kvinnekampen har teke samfunnet framover, ført til sosial utjamning, rett til å gå på skule, adgang til helsetenester, rett til ein verdig alderdom, laga eit nett med sikte på å ta vare på folk.
Det er rett nok ikkje perfekt, dette systemet, det er ikkje alle som får hjelp, men:
Foreldregenerasjonen min - som vart fødd etter krigen - og min generasjon - har nytt godt av utviklinga. Me har surfa på ei bølgje av medgang.
Samstundes med dette, så har krava til effektivisering auka, til å laga større einingar, større kommunar, fabrikkar har vorte flagga ut til lågkostland, skipsflåten vorte bemanna med filippinerar og russerar, det har vorte større gardar, krav om at ein skal produsera billegare, og for landbruket sin del så er det vel dokumentert at færre og færre vert bønder, færre og færre arbeider med å dyrka mat. Me importerer stadig meir, og det er ikkje lenger så mykje snakk om sjølvberging og i alle høve ikkje sjølvråderett.
Men kor solid er det fundamentet? Tek me fridomen vår og samfunnsstrukturen vår som sjølvsagde ting? Kven trur me at me er?
Og eg tenkjer, der eg sit i ståva til Tante Else Marie på Randøy, og ser over på Ombo, som etter alle solemerke vert ein del av nye Finnøy og endå nyare Stavanger snart - er det så lurt då?
Alle vegar fører til Rom, vart det ein gong sagt, men vegen frå Vestersjø endar i ferjestøa på Eidssund. Ein utkant er og blir ein utkant.


Og det me ikkje klarar å laga billeg nok sjølv kan me berre importera fra nokon andre. Eg veit ikkje heilt kor stort som er stort nok.
Eg veit ikkje om større er betre.
Eg lurer på om barnebarna mine ein gong vil googla meg, finna facebook-profilen min frå 2017, og tenka - stakkars bestefar - han var nå ein primitiv fyr, fødd i andre halvdel av 1900-talet, og då han var born hadde han ikkje ipad ein gong.
Men uansett så håpar eg at dei som kjem etter oss kjem til å veksa opp like trygt som oss, og at det viser seg at vi har forvalta kloden vår på ein måte som har gjort det mogleg for dei å leva gode liv.

tirsdag, februar 07, 2017

Er du der ennå?

Er vi sjukere nå enn før?
Denne vinteren virker som om den aldri tar slutt.
Det er snått og hoste oppkast og vannkopper og feber om en annen, og når jeg snakker med andre foreldre så har de det på akkurat samme måten.
Det er som en uendelig Netflix-serie. Når man tror man har sett hele driten, så starter det opp en ny sesong, med plott og replikker som ligner på den foregående, og sånn har det vært siden midten av Desember.
Jeg spoler. jeg spoler tilbake til min egen barndom, og hvor sjuke var vi egentlig? Jeg pleide gå og fryse hele vinteren, for jeg ville ikke bruke stillongs, og ikke lue, så det var nok en del hosting og snørring, og høyst sannsynlig dårligere håndhygiene enn vi pålegger kidsa nå om dagen. Dessuten hadde jeg minst èn halsbetennelse i løpet av året, og den ble alltid behandlet med antibiotika.


Hadde vi feber nok så fikk vi være hjemme og motta stell fra mor, ligge oppe på rommet under ei alt for tjukk dyne og bli skjemt bort og lese Sølvpilen og Fantomet og Donald Duck og få kakao og brødskiver med favorittpålegget på et brett opp på rommet.
Kassetter med Abba og Rolling Stones.
Èn gang jeg var sjuk dro mor til nabogutten og lånte tegneserier til meg, Agent X9 , Præriebladet, Vill Vest og Modesty Blaise. Det var himmelen for en 10-åring, men jeg innbiller meg at terskelen for hva som kunne defineres som sjuk var en del høyere enn nå.
Og nå er jo de fleste i jobb, og hvis det er noen som er sjuke, så må noen være hjemme med dem, det er ikke så mange mødre som er hjemmeværende, som vandrer rundt i huset som en god ånd, som har absolutt ingenting de vil prioritere høyere enn å skjemme bort avkommet.
Fedrene gikk på jobb uansett. Det var aldri snakk om at fedre var hjemme med sjuke unger på 70 og 80 - tallet. Aldri.


Vi har veldigveldig gode velferdsordninger i dette landet, vi har egenmeldinger og helsetjenester for alle, og selv så har jeg ikke noe prinsipielt i mot å benytte meg av disse ordningene.
Men.
Jeg vet ikke hvordan dere andre har det. Om dere kjenner på en slags skyld eller samvittighet, på at dere utnytter eller misbruker noe hvis det blir mye og dere er i tvil?
Er det sånn at dere føler at dere har det for godt? At dere ikke har fortjent å sitte ,med kaffekoppen og leker til godt oppå anklene og se 3 sesonger med Sauen Shaun på Netflix sammen med avkommet? Med full lønn attpåtil?
Hvor ER terskelen deres? Med spying er det relativt greit - det er karantene på 48 timer - men på alt dette andre? Hvor er de andre grensene? Hvis hysterisk übersensitivitet er rødt på den ene aksen, og kynisk realisme er ytterst ute på den andre (den høyre) - hvordan velger dere? Og hvor plasserer dere dere selv?




Man har hørt historier om barnehageansatte som finner rester av febernedsettende stikkpiller i bleiene på små unger, at foreldrene har stappa en stikkpille i ratata på ungen, slik at feberen gikk ned og de selv kunne gå på jobb. Disse voksne burde åpenbart straffes med verbal og korporlig vold, da det antagelig er det eneste språket de respekterer.
Men hva med dem på jobben? Hva sier sjefen din når du er hjemme like mye som du er på jobb i perioder? Og tenker du på at det blir mer å gjøre på de andre? Og ER det sånn at det er noen arbeidsoppgaver som bare du kan utføre, og når du ikke er der, så blir det ikke gjort, og når du tenker på det, så blir det litt vanskeligere å puste, og du kjenner deg ubrukelig og ville heller ha vært på jobb enn å sitte hjemme med denne helvetes dårlige samvittigheten?
Eller er det bare meg?
Heldigvis har jeg noe som heter Hjemmekontor, så jeg får gjort litt mens junior sitter og hoster og drikker Cola (for det er det eneste han vil ha) og ser på Angry Birds (for det er det eneste han vil se), og han roper inn til meg : Pappa! Det står er du der ennå!
Og det. Er et veldig godt spørsmål.

mandag, januar 30, 2017

Lov og ikke lov

Det er lov å være skeptisk til 2017.
Mange har kåra 2016 til det verste året ever, men det er vel strengt tatt å ta i, med tanke på at vi har jo hatt verdenskriger og pest og kolera og svartedauden ved tidligere anledninger.
I juesei har de bytta ut verdens kuleste og minst skandaløse president med det motsatte, en uspiselig, selvforherligende bølle med oransjefarget hentehår.
Alle som driver med humor og satire gnir seg i hendene i skrekkblandet fryd. Man var jo ikke ukjent med at det fantes sånne nisser - vi har jo levd med Per Sandberg og Carl Ivar Hagen i 30 år - men at en av dem skulle bli leder for den såkalt frie verden - det er drøyt.
Er det et tegn på at demokratiet er overmodent?  At det er et råtnende lik som arbeider i kapitalens og idiotenes tjeneste?
Nei, sannelig om jeg vet.
Jeg ser at Are Kalvø gruer seg til all protestmusikken som skal lages. At de gode kreftene skal kappes om hvem som synes mest at Donald og hans Andeby er et rasisthøl med fascistoide trekk.
Men Trump er vel heller som en slags blanding av Onkel Skrue og Svarte-Petter, når jeg tenker meg om.
Det er lov å være skeptisk, men det var et eller annet lyst hode som sa at når pendelen svinger så langt over til høyre, så vil den feie mye av dritten på havet når den kommer tilbake igjen.
Det er lov å håpe.
Men det er ikke lov å si for Satan, i følge min datter. Eller forbanna piss.
Jeg kjenner også at jeg gruer meg til protestmusikken, men kanskje det er lov til å ha forventninger til den nye pønken.
Jeg tror det.

torsdag, januar 19, 2017

House of Cards

Vi er på boligjakt igjen.
Eller mer presist: Vi kikker.
Det å selge og kjøpe og flytte og pusse opp - eller ikke - er store avgjørelser med ufattelig mange nyanser og sjatteringer og best eller worst case scenarios.
I alt for mange år har boligene i Stavanger og omegn vært alt for dyre, noe som har medført at mennesker med 'vanlig' lønn - halvparten av ei gjennomsnitts oljearbeiderlønn - sånne som meg (oss) - har hatt lite å velge i.
Hvis man heller ikke har anlegg eller interesse for å spare - eller pusse opp - så har man vært nødt til å gå for noe litt mindre - eller flytte til nedre Sirdal eller dalstroka utafor.
Det er ikke synd på oss. Alle som har en jobb og tjener til graut på veggen og har klær og mat og seng og abonnement på Sumo - vi har det godt.
Tidvis blir jeg også konfrontert med at jeg har råd til å ha ungene mine på privatskole - og ironien i det er selvsagt overtydelig - sosialisten mener at offentlig skole ikke er god nok for hans unger.
Er jeg vant med å møte meg selv i døra? Ja, det er jeg.
Men det var ikke valg av skole dette skulle handle om.
Vi kikker. Hva er vi på jakt etter? Hvor mye kan vi betale? Hvor nærme byen er det? Hvor nærme skolen (privatskolen)? Hvor mye støy er det i området? Hvor langt er det til butikk? Til jobb?
Kan vi ha katt? Bør vi ha katt? Eller hund?
Hvor store soverom er det? Er det kjellerstue eller loftstue? Hage eller ikke hage? Nabo eller naboklager? Er det unger i området? Hvordan er lysforholdene? Heller badegulvet fra eller mot sluken? Er det borettslag? Hvorfor knirker det sånn i gulvet? Er det plass til et stort kjøkkenbord? Er det gang? Er stua større eller mindre enn den vi har? Vedovnen - er den noe tess? Er det et trygt område?
Hvor mye er det i fellesutgifter?
Kan man kjøpe noe der det er mannehule i kjelleren - med Kiss-plakater og Arsenal-skjerf på veggene?
Er det et rom i huset der man kan sitte helt for seg selv med kaffekoppen med en notisbok og en blyant selv om det er flere mennesker hjemme?
Var i det hele tatt dette en god idè?




tirsdag, januar 17, 2017

Sju veker i April

Eg veit ikkje dagen
Eg veit ikkje timen
Du symde mot ljoset
Eg bia i kimen
Eg tokka meg ikkje
Men sto som ein tosk

Tanken var aldri så fri som i går
Og orda sat aldri så laust
Eg rådde kje med deg
Eg nådde kje kle meg

Du må ha høyrt vind
Før han strauk deg mot kinnet
Eg såg deg, men kunne ikkje sjå deg
Strekte meg mot deg, men kunne ikkje nå deg

Ho styrte mot porten
Eg levde av panten
Ho dansa kje med meg
Men frå meg
Det var kje plent det at ho gjekk, men måten
Mørkt som natta
Djupt som havet
Ho reiste om natta og sov om dagen

Eg visna på rot; ja eg bia i kimen, eg var nok lynolen og du var nok limen

søndag, januar 15, 2017

Arbeidets lys

Da jeg sykla igjennom regnet på vei til jobb på Torsdag , tenkte jeg:
I dag skal jeg "bare" på kontoret (det var strengt tatt ikke helt sant, jeg skulle være med på en workshop, samt delta i oppdateringen av en ROS - analyse.
Det tok hele dagen.
Men hvor kommer det fra at dette med kontor og administrasjon ikke tenkes på som ordentlig arbeid?
Jeg lager en kjapp liste over ting som ikke regnes som jobb:
Kontorting
Møteting
Synging
Skriving
Dansing
Spilling av instrumenter
Teater
+ Alt som er gøy
Felles for de fire øverste er at de ikke kan regnes som kroppsarbeid. Ordentlig jobb handler om å løfte ting. Om å flytte dem fra punkt A til punkt B. Om å bygge ting. Om å skru noe sammen.
Om å hogge trær og stable ved.
Om å bære saltstein over heia, eller å skifte olje på traktoren uten hansker. Om å tørke hendene med en twistdott etterpå.

Ordentlig jobb er ikke lystbetont. Ordentlig jobb er sånt som man gjør fordi man må.
Har man en ordentlig jobb (som man faktisk har utført) så kan man lene seg tilbake i godstolen på kvelden, legge føttene på skammelen og fortjene det.

Mistroen til kontoristarbeid vet jeg egentlig ikke hvor kommer fra. Ikke fra far, i hvert fall. Kanskje det kom innenfra, og utvikla seg i takt med typen jobber jeg hadde, og de jeg jobba sammen med.
Kanskje det var tanken på hvor komfortabelt det måtte være, eller hvor meningsløst det måtte være - å sitte der dag etter dag - og ikke gjøre noe. Ikke bli skitten på fingrene engang
Jeg hadde kanskje ikke fantasi til å forestille meg hva de gjorde heller.
Og de kreative tingene er hobby. 
Noe man driver med ved siden av den egentlige jobben. På kveldstid etter fjoset.
Dette er antakelig et Ryfylkefenomen.
Det å kalle seg kunstner eller forfatter eller musiker, det gjør man ikke i Ryfylke. Det sitter helt inne i ryggmargen. Det er bresing, og der jeg kommer fra er bresing den åttende dødssynden. Å begå bresing er sosialt selvmord.

....etter åtte timer med workshop og ROS- analyse var jeg dønn utslitt. Mye mer enn jeg er etter en vanlig arbeidsdag.
Men det er ikke det verste. Det verste er at jeg ikke følte at jeg hadde gjort noe.
Selv om jeg hadde det.
God Søndag.