søndag, november 27, 2016

kremming

Det finst mang slags folk, og éin skilnad ein ser tydeleg, er evna til å tena pengar på kjøp og sal: 
Å selja dyrt og kjøpa billeg.
Eg er meir av typen som kjøper dyrt og gjev vekk. Men samanlikna med dei som deltek i Luksusfellengreier eg meg bra. Så det finst verre enn meg.Torgseljar på fast basis kunne eg nok aldri ha vore. Det krev eigenskapar eg ikkje har: Pågangsmot, evna til å framsnakka produkt av god og mindre god kvalitet på ein tillitsvekkjande måte, og til å henta ut profitt og gleda seg over ein god handel.
Eg har prøvd. Eg har sett juletreseljarar skamlaust promotera tre som kanskje ikkje var så fine. Eller nyhogde.
Skeive og pjuskete tre bydde fram som snorbeine og flaskegrøne. Det hende at eg raudna usynleg i desemberkvelden.
Det var 1998. Eg gjekk på timeløn. Eg fortente ikkje løna mi. Det var det derimot andre som gjorde. Heldigvis eller diverre. Men det er ei fin stemning der oppe på torget på Hillevåg før jul. Og alle trea er frå Ryfylke og hogd for berre nokre timar sidan. Det luktar kvae, og asfalten blenkjer våt i den milde stavangervinteren.
Det har vore gonger eg har freista gjera pengar på å selja varer på den frie marknaden. Me hadde ein forpaktar heime på Kåda som heitte Jostein. Det må ha vore i 1992. Han hadde to famnar bjørkeved som han baud meg til ein gunstig pris. Sådde tanken om at eg kunne kappa han opp i 30 centimeter og selja i sekk. 50 kroner sekken.
Tanken vaks seg til eit rankt pengetre i bakhovudet mitt. Eg slo til. Rigga kappsaga på Massey Ferguson-traktoren, laga eit stativ til vedsekkane og sette i gong med å kappa. 
Eg har alltid likt å jobba med ved. Det frir til urmennesket i meg. Lukta av frisk sagspon kitla i nasen. Lyden av dårleg filt gardssag kvein i øyra. Då den jobben var gjort, mellomlagra eg formua mi på løa og sette inn annonse i Aftenbladet: Bjørkeved til salgs. Kr. 50 pr. sekk. Og så telefonnummer under.
Eg disponerte bil, ein Nissan Kingcab pickup, som til dags dato er det einaste køyretyet eg har eigd som eg har vore verkeleg glad i. Denne fekk køyrt seg - i bokstaveleg - og overført betydning. Dessutan var han perfekt til denne nye attåtnæringa mi. Det tok ikkje lang tid før eg fekk bestillingar. Ein sekk i austre bydel. Ti sekkar på Våland. Sju på Mariero. Ei grøn presenning surra med mulaband.
Eg gjekk på vidaregåande i 1992, og den beste venen min heitte Runar. Han rekrutterte eg til sidemann og kartlesar.Han hadde hår til langt ned på ryggen og svart skinnjakke. Folk som ikkje kjente han, kalla han  Geniet med det langa håret bak ryggen hans. Det var fordi han hadde betre greie på politikk, musikk, språk og litteratur enn alle dei andre på vidaregåande. Med rock og blues frå 60- og 70-talet som spesialfelt. Økonomi og sal var kanskje ikkje blant dei fremste kvalifikasjonane hans. Heller. 
Me skulka dei tre siste timane ein fredag i november. Det var slaps ute, Tiedemanns raud mixture i førarhuset, The Doors på stereoen. Veldig god stemning då me trilla om bord på motorferja Strand. Stemninga heldt seg forresten god heile tida, sjølv då me rota rundt på Våland i slaps og halvmørke. Geniet med andletet bøygd over kartet: HØGRE HER! HØGRE!
Han som skulle ha ein sekk, bestilte ein til veka etter òg. Kvifor kjøper du ikkje tre-fire?  spurde Runar. Men det hadde han visst ikkje økonomi til. For han passa det best å få ein sekk i veka, boren opp til andre etasje. Ein krølla femtilapp i handa. Kunden har alltid rett, men kunden veit ikkje kva som vert sagt om han når handelen er avslutta.
Då all veden var levert, og me hadde betalt ferja begge vegar og fylt bensin, hadde me 300 kroner att. Det var noko i underkant av kva eg hadde von om på førehand. Kva dei vart brukt til, treng me ikkje nemna her. Det var kanskje ikkje med tanke på eit framtidig imperium for sal av bjørkeved. Eg ser det no.
Ein skal drikka mykje øl for å leva av panten,.sa Runar. Og det lo me godt av.


lørdag, november 26, 2016

En sylynn toer



Chelsea-dama hadde rett.
Det var enda bedre i andre etasje.
Vi var fortsatt nesten alene i konserthuset.
Vi gikk forbi en puttifluttipott-salgsstand der de solgte julete effekter til barn til skandaløse priser.
Vi satte oss i de dype skinnstolene med ryggen mot regnet.
Min nevø og jeg fant til vår store glede et strålende trådløst nettverk, kobla opp Sumo - og forsvant inn i andre omgang av Southampton-Liverpool.
Det ble en hel del brøling og frustrasjon over brente sjanser. Antakelig mer enn hva som er vanlig i disse lokalene. Min nevø på 13 smilte og kikka seg rundt, og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var beskjemmelse eller beundring i blikket han sendte sin engasjerte onkel.
De minste barna gikk på oppdagelsesferd i bygget med de skinnende korridorene, leende og småløpende.
2-3-4 toalettekspedisjoner.
Det kom flere mennesker. Nisseluekledde, forventningsfulle unger. Besteforeldre rullet i parfyme og aftershave. Foreldre i fuktige ytterklær, med mobiltelefonen i den ene hånda og en unge eller to i den andre.
Min flokk oppførte seg eksemplarisk. De største passa på at de minste var med, og jeg hadde over åtti prosent kontroll. Vi gikk opp trappa og fant setene våre. De var fremst på tredje balkong. Min eldste niese sa snusfornuftig at de som absolutt ville sitte ved siden av hverandre måtte få velge, men det ble nedstemt av meg.
Eg bestemme. Alle sitte der di sitte!
"Putti Plutti Pott og Julenissens skjegg er en norsk barnemusikal skrevet og komponert av artisten Per Asplin i 1969. Musikalen forteller eventyret om nissegutten Putti Plutti Pott som reiser til Onkel Per, Petter og Caroline med Julenissens trylleskjegg"
(kilde: Wikipedia)


Det har blitt laget mye søppel og elendig musikk og sjokkerende dårlige show og konserter merka med merkelappen 'Jul'. Faktisk så mye at det har blitt en egen sjanger.
Innholdsmessig er Putti Plutti Pot helt i bånnskiktet i så måte.
Onkel Per og Petter og Caroline får besøk av en liten nissegutt (PPP). Han faller ned i peisen deres, han har knabba et trylleskjegg (!), De drar til nisseland, hvor en agent (nisse med solbriller og frakk) stjeler skjegget fra dem, men det går bra til slutt.
Alt er kompa med overarrangert orkester-gladjazz som er en prøvelse for mange av oss som har en viss kritisk sans når det gjelder musikk.
Til alt overmål er musikken på boks, mens synginga er live.
Sånn sett er det å gå på denne forestillingen helt der ute med da jeg dansa med tøysjiraffen Lollo på Mallorca for halvannet år siden.


Det er så krampaktig koselig at det får Vidar Lønn-Arnesen til å virke som en melankolsk og mystisk fyr.


Men livet er fullt av kompromisser - alle de seks ungene jeg hadde med meg - fra 7 til 13 koste seg.
Jeg satt og kikka på dem, de lo og ropte til dem på scenen: NEI! DU GÅR FEIL VEI!, de sang med på sangene - de likte faktisk dette rælet. Veldig godt.
Man kan ikke være prinsipiell surpomp når man er med unger på show.
Skuespillere og dansere og regi og kulisser - alt det der var helproft.
Etter en times tid var det pause.
Ungene ville selvsagt ha noe i kiosken. De var seks stykker. Stive priser. De eldste var så beskjedne at de syntes det var 'alt for dyrt' for meg å kjøpe til alle seks. Hjertet mitt knuste med et skjørt lite pling.
Det ble en kartong juice på hver, og to ruller Smil på deling. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe risengrynsgrøt, men allerede mens vi sto i køen, opplyste stemmen på høyttaleren o at det var fem minutter til andre akt skulle begynne.
Det var mye av det samme. Voksne og unger som liksom var nisser, foroverlent, med skøyeraktige blikk, overdimensjonerte ører, og hendene på knærne.
Flørten med salen (med hovedvekt på den yngre delen av publikum) fortsatte med uforminsket styrke, og den generelle stemningen var aldeles upåklagelig.
Hvorfor regissøren har valgt at 'reinsdyrene' skal spilles av jenter i slutten av tenårene, iført pinntrange, avslørende trikoter, vet ikke jeg.
En kollega av en kjenning hadde beskrevet hele forestillingen som 'pedofil' på grunn av disse. Det får stå for hennes egen regning, men jeg skjønner hva hun mente, for å si det sånn. En skal ikke nødvendigvis ha særlig skitten fantasi for å se at disse reinsdyra hadde en forhåpentligvis utilsikta seksuell utstråling.
Vi forlot konserthuset i flokk, og ute hadde regnet gitt seg. Og på veggen på Beverly blunka Justin Bieber lurt i Novemberkvelden.
Neste år blir det Svartnissen, tenkte jeg for meg selv. Og trilla en syltynn toer.

















onsdag, november 23, 2016

Rainy day children

Bussen kom, jeg dytta hele banden inn dobbeltdøra bakerst, stempla flexikortet og snøt dermed Kolumbus for en femtilapp, uten at den dårlige samvittigheten banka på skallet mitt.
Noen frynsegoder skal man ha. La oss bare si at jeg innkasserte en bot for den verdenskjente servicen vi opplever hver dag som reisende. Men nå var det putti flutti knott jeg skulle anmelde. Jeg trekker litt til høyre, akkurat som når jeg danser.
Roter meg vekk. Akkurat som når jeg går.
Min eldste oppvakte niese spurte om jeg hadde betalt for alle 'Hysj! Me snige'.
'Ja, men koffor sjekke ikkje sjåføren billettane?'
'Han har kje sjans, men någen gonger har di kontroll - då kan du få ein tusing i bot.'


I Stavanger hadde ikke regnet gitt seg, og det er en hel tur bort til konserthuset.
Og på vegen bort hang det to lyskastere på en Justin Bieber-plakat ved Beverly, eller den ene hang, den andre vandra, og det syntes ungene var helt ufattelig fantastisk.
Det var null-null mellom Saints og Pool.
Jeg sjekka vglive mens vi fulgte de blå lampene i skiferen. Jeg husker at jeg tenkte: Hvis det regner sånn når det er ferdig, tar vi en maxitaxi.
Endelig kom vi inn på konserthuset, hvor det var deilig og lyst og varmt, og vi var drittidlige og hadde mesteparten av det fine bygget for oss selv, og regnet rant i bekker over de enorme vindusflatene, og i samarbeid med en hyggelig dame i billettluka fikk jeg ut de sju billettene, fordi den satans billettappen ikke virka.
Min nevø og jeg hadde en passiar med en annen dame som jobba der, som var Chelseafan.Det er normalt en ordentlig turnoff for min del, men Conte - manageren deres har jeg sans for - han har milde øyne, stort engasjement, og en stil som om han kunne spilt i Pulp Fiction.
Han kunne stått midt imellom Samuel Jackson og John Travolta og holdt 9 millimeteren sin litt sidelengs og sagt noe kult.
Det var det eneste positive jeg kunne si om klubben.
Hun sa noe fint om Klopp og fikk en pluss i margen.
Og så foreslo hun at vi kunne sette oss oppe i skinnstolene. Det gjorde vi med glede.
..Tbc

tirsdag, november 22, 2016

Putti Futti Fjott

Julen.
Julen.
Julen den er her.

Den har vært her siden Oktober.
Kanskje den aldri virkelig forlot oss.

Mann (46) Stavanger


Hvis man skal skrive en anmeldelse av noe - det være seg en bok, en plate, en konsert - eller som i dette tilfellet - en forestilling - bør man ikke være alt for forutinntatt.
Men:
Hvis forestillingen heter Putti Plutti Pott er det bortimot umulig å ikke ha en eller annen form for aggresjon eller fordom på forhånd.
Rammen rundt - eller de generelle omstendighetene - hvordan dagen har sett ut - hvem man har til selskap - vær & føreforhold, og stressnivå er også faktorer som spiller inn.
Alt henger sammen med alt.

Det hele begynte med en slags ideologisk innfallsvinkel til forbrukersamfunnet generelt og julen spesielt.
Hvorfor ikke gi en opplevelse i julepresang, heller enn en haug med billig skit i plast?
Det er konsensus i det Dvergbøyske hjem om at dette er bra.
Vi er onkel og tante til en hel gjeng med flotte unger i alderen 13 til 1 - sju i tallet. Med våre egne blir det 9 kids.
Vi inviterte de fire som er noenlunde i målgruppa for Asplin-stykket på forestilling pluss overnatting.
Rållså var orgeminister.
I utgangspunktet var det også hun som skulle være med, men det hopet seg opp med arrangementer på andre fronter også.
Det var Steinerskolens Julemarked, hvor alle foreldre er mer eller mindre engasjert og så var det en førtiårsdag som Rållså var invitert i, og da ble det meg som måtte være ansvarlig.
Forestillingen om Saints-Pool på Sportscafeen ble skutt ned før jeg fikk sukk for meg.
Det regna tunge kalde dråper, det var femseks grader og blåste en grim blæst da følget vårt småsprang fra Kristianlyst og nedover mot Hillevågsveien.
Jeg har jaga sauer mang en gang, men denne gjengen her sto ikke tilbake for noen.
Hele følget var dårlig utrusta for opphold i pøsregn, dette gjorde det at laglederen maste mer enn han ellers liker å gjøre, for tilsynelatende døve ører.
Det var strekk i laget, og da vi endelig kom oss i ly under busskuret var flere av oss temmelig blaute. Men hekkan for en fin gjeng, ikke noe syting eller klaging, bare en allestedsnerværende glede over å være sammen.
Regnet var en del av eventyret. Små ansikter under hetter. Kalde fingre trukket tilbake i jakkeermene. Pepperkaker ble delt.
-Når komme bussen?
-Om fem minutt
-E det lenge?
...

Tbc

søndag, november 13, 2016

Sunday People/ helt inn

Det er Søndag 7. November.
Rållså er på besøk på Sørlandet og jeg er hjemme med ungene.
Når det er helg står de ekstra tidlig opp - en plass mellom 0530 og 0610 - motivert av mulighetene å spille på ipad eller konsumere fjernsyn i store mengder.
I min (temmelig misforståtte) prinsippfasthet nekter jeg dem all bruk av skjerm før klokka er sju, i håp om at dette vil virke demotiverende og få dem til å ligge frempå litt lenger.
Det har overhode ingen virkning, foruten at det blir en hel del mer mas og ekskursjoner inn på rommet der jeg ligger og forsøker å få sove for å hente lego eller spørre om klokka har blitt sju snart.
Senere - når klokka har passert sju vil det fortsatt være turer inn til meg.
Pappa, e det min tur snart?
E det min tur nå?
Jeg gir opp rundt halv ni.
Lager en kopp kaffe. Mekker havregrøt til ungene.
Søndag er vanligvis vaske&ryddedag hos oss. Man kan bare anta at de av mine forfedre (eller formødre) - som tok budet om å holde hviledagen hellig på alvor - rister anklagede hodet i misbilligelse over denne praksisen, men jeg er avkristnet i ordets aller mest bokstavelige forstand, så for meg består Søndagen i grove trekk i å henge med gjengen og å rydde, vaske, støvsuge, vaske klær etc.


Søndagen er overgangen til ei ny uke. Det er greit å se gulvet innimellom.
Denne Søndagen er det imidlertid en annen happening som kimer i bakhodet - det er Liverpool - Watford klokka 1515 - og med litt innsats er det fullt mulig å rekke den.
Jeg gjør det. Og ikke nok med det, jeg rekker mesteparten av Nord-London-derbyet mellom Arsenal og Tottenham også. Den begynner klokka 1300. Jeg rensker blomkål og rasper ost til blomkålsuppa mens jeg fornøyd konstaterer 1-1 og poengdeling på Emirates.
Vi spiser middag sammen, og jeg får dispensasjon av ungene til å gå fra slik at jeg kan sette meg i stua og få med meg hele Liverpool- kampen. Jeg får som vanlig en klump i halsen og gåsehud når You'll never walk alone runger ut over Anfield.


Jeg har ikke vært av de aller mest fanatiske Liverpool-fedrene, jeg har ikke lagt ekstremt press på dem for å bli små Anfield-disipler, men de vet hvem jeg holder med, for å si det sånn. Og ja - jeg har kjøpt drakter til dem, og så har de jakker som vi fikk i fødselsgave av Rånni og Åsbjønn, men det er bare sønnen som vil gå i disse klærne.
Datteren nekter, og det er ikke noen stor sak. Hun får riktignok mindre snop, og må legge seg en halvtime før han, men det kan likegodt skyldes at hun er jente.(De som kjenner meg vet at dette er ironi).
Jeg tvinger dem ikke til å se kamp. Den eneste regelen som gjelder når det er kamp i stua er at ingen går foran skjermen og at ikke-kamprelatert støy ikke tolereres.
Datteren forsvinner ut døra med ei venninne. Sønnen driver rundt i stua med noe lego, men blir dratt mot mitt engasjement vedrørende det som skjer på skjermen.
Jeg er ganske engasjert. Jeg brøler, reiser meg, kjefter, jubler og skriker mot skjermen.
Han setter seg i armkroken.
Eg håbe det blir null-ti!
Neei! ka e det du seie, mann? Vil du at me ska tapa ti null?
Vi ler.
Kameraet dras mot Jürgen Klopp. Han danser som en sprellemann langs sidelinja med brillene på skeiva.
Det e trenaren te Liverpool - han hette Jørgen og e heilt galen.
Ja, for han vil sånn at Liverpool ska vinna, slår poden fast. Nå snakker vi.
I det 27. Minutt header Senegaleseren Sadio Mane ballen i mål fra kort hold etter en råfrekk cornervariant. Jeg går bananas foran skjermen. Kaster Endre opp i lufta.
Liverpool vinne ALLTID når eg ser på, sier Endre. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme for min del.
Liverpool dominerer totalt nå. Det renner inn to mål til før pause, etter spektakulært angrepsspill.
Poden og jeg berører temaer som: Hvem er han mannen med svarte klær?
Om jeg tror det blir ti null. Om jeg tror det er mulig å ta igjen ti null.
Om hvorfor spillerne kan ta i ballen.
Om hva det betyr at ballen er død.
Om at jeg hadde holdt med Liverpool hvis de spilte mot Viking.


Det blir pause. Jeg rydder kjøkkenet mens reklamen går.


Andre omgang opprinner og vi tar på ny plass i sofaen. Begge med god tro på at poengene blir værende på Anfield - noe som i såfall betyr at de helrøde klatrer helt til topps på Premiership-tabellen for første gang på år og dag, og det etter å ha bøtta inn mål, og løpt mest, takla mest og spilt best av alle lagene i ligaen.
Vi jubler like ubeherska for scoring nummer fire og fem, og så kommer den obligatorisk sure i retur.
1-5 målet til Watford. Det er ikke ufortjent, for keeperen vår har måttet gjøre noen redninger alt. Det er omtrent på denne tiden at Ingrid inntar stua. Rød i kinnene og snakkesalig som alltid.
Hun stiller seg foran fjernsynet, og snakker som en foss. Jeg får ikke sett tverrliggerskuddet til Sturridge. Jeg grabber fatt i henne og parkerer henne i sofaen ved min side.
Hun holder mest med SIF, sier hun, for det gjør hun bare. Hun ler også av Jürgen Klopp - Han galne Tyskeren. Han er blid og gal som alltid.
Og så snakker vi drit om Manchester United og Chelsea og når det sjette Liverpool-målet går inn bak Watfords målvakt er vi skjønt enige om èn ting: I år skal vi faen meg være med helt inn!









torsdag, november 03, 2016

Noe nytt og fint

Det er vel sånn at noen er mer glad i å utfordre seg selv enn andre. Noen liker å lære, og gjøre nye ting, og presse seg selv.
Noen gjør ikke det. Jeg gjør ikke det. Ikke spesielt.
Hvis veien vi går på er livet, og vi kikker bak oss, så har likevel de fleste av oss på noen tidspunkt håndtert ting som har krevd mer styrke enn vi kanskje trodde vi hadde.
Jeg ser for meg art slike bragder står langs veien som stabbesteiner, eller små varder som markører på overstegne hinder.
For meg har 2016 vært et slikt år, hvor jeg har gjort noen ting som jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre.
Den mest opplagte tingen er kanskje 17.Mai-talen på Hjelmeland i vår.
Det var en del gruing på forhånd, selv om jeg sto inne for innholdet. Det var fint å ha Trønderdegosen med seg da.
Sist uke vitna jeg i tingretten, og det var betydelig mer krevende. Jeg grudde meg i flere uker. Sov dårlig på nettene, men tvang meg igjennom med skjelvende røst og forlot bygningen - 10 kilo lettere enn da jeg kom dit, og på en måte galvanisert - 'ingen opptreden kan være mer krevende' - tenkte jeg
I vår meldte jeg meg på et arrangement i regi av Litteraturuka på Cafè Sting i Stavanger.
Sånn sett var det en utfordring jeg selv hadde oppsøkt.
Jeg hadde meldt meg på fordi jeg hadde lyst, og fordi jeg følte at jeg hadde noe å komme med.
Det var tre bloggposter fra All Inclusive-turen vår til Mallorca som dannet grunnlaget for teksten.


Terskelen for påmelding for dette arrangementet var at man hadde lyst til å lese - det var ingen sensur eller forhåndsvurdering av kvalitet fra komiteen sin side - noe som kanskje kan anses som dristig - men også befriende. Det ligger en sånn 'du er god nok for oss hvis du sier du er det' som ligger i bunnen, og publikummet på Cafè Sting er det beste jeg vet om.
Kjemisk fritt for det lallende fyllevrøvlet man ofte opplever når man synger med et band.


Jeg kom dit klokka 7, og ble etter hvert møtt av Vallestad og rundt 10 andre som skulle lese. Jeg hilste på noen av dem, men jeg er ofte ukomfortabel i sånne settinger der jeg er nødt til å snakke om meg selv. Det er som om jeg ikke klarer å finne ord som framstiller det jeg skriver på en fordelaktig måte. Jeg er en elendig selger. Men det er ikke folks feil. De var åpne og fine - og bedre i small-talk enn meg.
Til min store glede var det mange av 'mine' folk blant publikum. Jeg blir så glad av sånt.
Det at de gled så naturlig inn blant resten av Sting-publikummet - som om de aldri skulle ha gjort noe annet enn å sitte og lytte oppmerksomt til folk som leste greiene sine - la ytterligere feelgood til opplevelsen. Den som ødela mest var faktisk undertegnede, for jeg hadde en fæl hoste, og selv om jeg satte meg helt bakerst så var det nok et distraksjonsmoment for dem rundt meg.
Dessuten var det et usikkerhetsmoment i forhold til min egen framføring. Et annet usikkerhetsmoment var at jeg hadde printa teksten i litt for liten skrift, slik at jeg måtte holde arkene 40-50 centimeter fra øynene. I verste fall kunne jeg ende opp i ei sammenhengende hostekule ned i disse arkene.
Jeg lot meg ikke plage så mye av det, men da det ble min tur klarte jeg ikke å løfte blikket. Jeg krøp liksom ned i teksten, og fikk ikke noe dreis på det før det hadde gått et minutt eller så. Det at skriften var såpass liten bidro også til at jeg ikke tok sjansen på å løfte blikket så mye som jeg burde - av frykt for å miste drivet.
Responsen var bra - folk lo flere ganger underveis, og mitt innslag var kanskje kveldens letteste  eller mest folkelige.
Det var fint å være ferdig også, å sette seg ned med venner og gjenoppta hostinga, og høre de siste dikterne lese tekstene sine, og være en del av det som lytta og prøvde å forstå.
Og noe klang veldig fint i meg, og noe var litt pussig, og noe var vakkert, og noe var trist.
Men alt i alt var det en veldig unik kveld.
Helt forskjellig fra alt annet jeg pleier å gjøre på en Mandags kveld.

mandag, oktober 24, 2016

Sjølvmål


Fram til ungane mine vart fem år gamle, kjende eg meg mest som ein målmann. Eg slappa aldri heilt av når eg var aleine med dei. Det var alltid noko som kunne skje. Dei kunne detta ned og slå seg, brenna seg på omnen, drikke heile Sanasol-flaska på styrten, ete katteskit i sandkassen, skjera seg på knivane i skuffa i kjøkenbenken, eller svigermor sin største fobi: setja noko i halsen. Det var alltid noko. Delvis handlar dette om at små ungar ikkje har korkje motorikk eller erfaringsgrunnlag til sjølv å kunne skjøna kva som er farleg. Språket er kanskje heller ikkje fullt utvikla; det er vanskeleg å forklara dei ting.

Eg redda sonen min frå å drukne i sjøen utanfor Lindesnes ein gong. Eg var ein brukbar målmann den gongen. Åtte på spelarbørsen.

Han var to år. Gjekk og putla med eit spann i fjøresteinane. Eg sat inne på land. Då hovudet hans forsvann, var eg alt i fullt firsprang på veg ut i sjøen, treiv den vesle kroppen og løfta han innåt meg. Auga hans var som to enorme klinkekuler: BOBLER!, gispa han. Det vart litt trøyst, litt hosting og harking, og så bar det ned i fjøra igjen.

Men nokre gonger tek me vaksne dårlege avgjerder på vegne av ungane våre. Trass i at me har både erfaring og er (om enn i varierande grad) motorisk utvikla. Me bankar ballen inn i vårt eige nett på det utrulegaste vis. Då ungane var tre og eit halvt år gamle, første vinteren i Saxamarkå, reiste me ut til Sunde og kjøpte to brukte kjelkar med ratt til hundre kroner stykk. Og så bar det ut i akebakken.

Det var vottar og bamsedressar og huver og epleraude kinn, ikkje ulikt Terese Johaug før Lypsylgate. Snøen var enno kvit. Vinteren er kort i Saxamarkå. Ein lyt ta han på alvor når han kjem.

Det var heilt magisk å sjå den gleda dei utstrålte då eg sende dei utfor ein slak bakke. Me gjorde dette fleire gonger, men så vart det kjedeleg, og eg tenkte at det er jo ein litt brattare bakke òg, litt lenger borti "høgget". Ungane var som sagt berre tre og eit halvt år gamle då, og trafikken var stor. Eg våga ikkje sende dei aleine utfor. Derfor stabla eg dei inn på den eine kjelken. Endre og Ingrid var styrmann kvar sin gong, og eg var kaptein, med det overordna ansvaret for kurs, fart og tryggleik.Dei to første turane gjekk kjempebra. Ungane hylte av fryd. Eg anslo vekta til å vera rundt 130 kilo, med last. Me fossa av stad, som ein rakett.

Men den tredje gongen vart fatal. Det byrja med at eg droppa bremsinga i den slake svingen midt i bakken. Dette førte til at farten vart altfor stor, og då eg endeleg tok til å bremsa, var det for seint. Me køyrde rett oppi eit hòl, og velta på trynet ut over ein asfaltert sykkelsti ved foten av bakken.

Eg ser det enno i sakte film: Begge ungane mine som dalar med dei små andleta mot asfalten, og eg som triv tak i dei etterpå, og trykkjer dei inn mot kroppen. Begge hylskrik. Ingrid har skrubbsår på haka, nasen og panna. Endre har skraper i tinningen, og skrubbsår på den eine handa. Dei har snø i munnen og i øyra. Huvene deira ligg att i snøen. Og mens eg forsikrar dei om at dette var min feil, (noko eg mistenkjer at dei har funne ut heilt sjølve), stilnar gråten. Eg set dei tilbake på kjelken, og så tek me ikkje fleire turar denne laurdagen.

Etter denne episoden vurderer eg for alvor å legga keeperhanskane på hylla, men bit meg fast likevel. For tida går - og dei vert litt større - veks heile tida – umerkeleg, og ein dag vil eg kan hende sakna dei åra då eg ikkje kunne sitja i ro utan å ha radaren på.