lørdag, august 18, 2018

La det ver rock

Dei sa at djevelen låg på lur i musikken, og i alle ting rundt oss
Så Led Zeppelin-platene mine gjekk opp i røyk
Ja, eg kvitta meg med Eagles og
og Pink Floyd
Eg sat igjen med Elton John, Sting, og toto
Og det er kan hende det jævligaste av alt
Eg sakna den svarte hunden og ein heil haug med kjærleik
GUD er kjærleik, sa dei


Dei sa at djevelen låg i detaljane
Kven vil ha ein gud som ikkje likar Led Zeppelin?
Eg skjønar det ikkje
Eg har tenkt mykje på det
Å, det er så trygt i kristendommen sin klamme favn
Ingen er så trygg i fare
Men pass deg for djevelen
Pass deg for freistaren
Led oss ikkje ut i freisting men frels oss frå det onde
Kva faen er det onde?
Det er i alle høve IKKJE Led Zeppelin
Og den forpulte moralismen på toppen av alt
Drit og dra



fredag, august 17, 2018

Lagelig til for høgg

En av de  virkelig store snakkisene i disse dager (ved siden av Sandberg-saken) er de nye bomringene som er under oppføring rundt Stavanger og nordjæren.
Det ligner et såkalt grasrotopprør, og jeg leser i avisene at de fleste som er aktive på nei-siden er førstegangsaktivister, det var dette her som skulle til for å få dem ut i gatene, det er urettferdig med bompenger. Nok er nok.
Det er ingen som synes det er noe gøy å få mindre å rutte med, og hvis det stemmer at det kan komme opp i 30 tusen i året, så ser jeg jo at den svir.
Fremskrittspartizter stemmer i kjent stil for bompenger på stortinget, og organiserer samtidig demonstrasjoner lokalt.
Jeg skal ærlig innrømme at bompengespørsmålet ikke er blant de 15-20 politiske sakene som er viktigst for meg.
Nå skal jeg forklare hvorfor:
1: Det må gjøres noe med rushtrafikken. Det er uendelige køer inn og ut av byen. Det sitter 1-2 personer i hver bil. Stille sitter de, og sure er de. Og mens de sitter der og hater livet sitt og hverandre, så står fossilbilene deres og fiser co2 ut i atmosfæren, og forpester lufta, og byen blir en lite trivelig plass.
2: De fleste kan helt eller delvis velge å bruke bilen mindre. Og da blir det jo mindre bompenger også. Det går an å dytte flere inn i hver bil - lage en app for kompiskjøring - ta bussen, ta sykkelen, ta beina fatt. Det er billig og sunt og bra for miljøet. Kjøp en elsykkel. Sleng ungene oppi kassen. Et snaisent eksemplar koster bare et år med bompenger. Jeg mener jo helt klart at lokale myndigheter burde ha en gulrot i andre enden, Ti kroner billetten på bussen, for eksempel. Og 20 for pensjonister, det hadde vært en lur ting. Men jeg er ikke politiker.
3: Jeg har lite til overs for folk som synes at det å betale bompenger er det verste som finnes. Det er folk som opplever verre ting i det daglige. Dra nesa opp av navleloa, forbanna sutrepaver.
4: Jeg er generelt glad i sivil ulydighet, og at folk står på barrikadene og kjemper for det de tror på, men jeg har vært hospitant på stopp bomringen eller hva faen det heter på facebook, men til slutt orka jeg ikke mer, for ytringsfriheten må da kunne brukes til noe mer konstruktivt enn det oppgulpet som renner ut over det kommentarfeltet.
5: Jeg ser at jeg har brukt MIN ytringsfrihet til å skrive to punkter som handler om akkurat det samme.
6. Ta dere en bolle.

torsdag, august 16, 2018

Ljåen og riva


Sola skin på eldhusveggen

Kringom øyro surrar myggen

 Slipestein på låvebrua

 Syng mot ljåen, kvessar eggen

 Det er tid for førsteslått

 Bondelivet, onn og arbeid

 Kvart eit strå skal med

 
Graset står så grønt på bøen

 Hesten står i hamnehagen

 Veifter floger vekk med halen

 Riveskaft og rivetenner

 Gamaldagse jobbemenner

 Strame skaut og jobbedamer

 Kvart eit strå skal med

 

 Heng på, me må nytta veret

 Leik er leik og alvor alvor

 Hardt mot hardt og gras mot stål

 Inn i rytmen, svingar ljåen

 Tunga ut og pusten tung

 Bondeslekt for harde livet

 Onn for gamal og for ung

 
Oddvar rullar hesjestrengen

 Snella over gamlespettet

 Guten og den nye drengen

 Leik vert alvor, alvor leik

 Bera staur og finna rytmen

 Hesjene lyt opp til kvelds

 

 Angen står frå slåtteteigen

 Sterkt og varmt i sommarbrisen

 Grøda som er halve føa

 Nakken raud og skjorta sveitt

 Svalestup innunder løa

 Kvart eit strå må med

 

Alle små og store hender

Jobbekvinner, jobbemenner

Kan ta kvelden førsnår riva

Får kvart strået med

tirsdag, august 14, 2018

Lyden av Bjørneboes skrivemaskin er fortsatt fjern

For tusen år siden gikk jeg på et skrivekurs i regi av teaterlaget.
Jeg var helt grønn, og hadde bare en bråte med kjærlighetsbrev under beltet. Det var vel mest lengsel i de brevene, tror jeg.
Det var en eller annen halvkjent vestlandsforfatter som hadde kurset, og den første oppgaven vi fikk var: Beskriv en plass du kjenner godt. Jeg kjente meg teit og fantasiløs. Skreiv noen linjer om Tysdalsstranda, kjenner at jeg fortsatt rødmer ved tanken. Og flauest ble det at alle måtte lese opp det de hadde skrevet. Høyt.
Dagen etter var det enda en vestlandsforfatter. Han var mørk. Stemmen dyp som en jettegryte.
Han skulle lære oss å skrive dialog. Det gikk sånn passe for min del. Som de fleste todagerskurs.
Jeg tror foreldrene mine også gikk på kurset. Eller så har jeg drømt det
Lyden av Bjørneboes skrivemaskin lød akkurat like fjernt etterpå som før.
Det fins så mange slags teknikker, og tips man kan ta med seg for å utvikle seg eller lære seg noe.
Og det finnes tilværelsens iboende treghet og kompleksitet.


Da forsøker jeg meg på en dialog:
A: Hei, B! Har du skrevet noe i dag?
B: Hei, A - hvada, mener du?
A: Ja, jeg mener om du har skrevet noe. Noe tekst eller noe. Du må skrive hvis du vil utvikle deg.
B: Nei, det eneste jeg har prøvd å skrive i dag er en HMS-tekst
A: HMS - tekst? Det er vel bedre enn ingenting. Hva handlet den om?
B: Det kan rett og slett være det samme, men så har jeg skrevet et dikt.
A; Neimen, det er jo kjempe! Kan jeg høre?
B: Ok, men jeg er ikke helt ferdig ennå:


Om å bjuda på


Eg byr på meg sjøl, eg byr og byr
eg byr på meg sjøl te eg spyr












































søndag, august 05, 2018

En haug med bilder i skuffer og skap

Vi har vært på Randøy i tre uker i ett strekk.
Nesten alt er som det var i mors hus. Noe har riktignok blitt kjørt vekk. Noen få skap har blitt rydda ut av, men 95 prosent av veggpynten er som den har vært.
Jeg finner fotografier overalt, tilsynelatende uten sammenheng, som en enorm kortstokk som har blitt stokka i, og som seinere har blitt strødd rundt i skuffer og skap og bøtter og spann over hele huset.
Jeg blir ofte sittende og bla i dem. Foto fra 17. mai et eller annet år - kanskje 78 - far på talerstolen, mor i bunad.
Jeg liker særlig det ene, som er av meg og Kjetil Helgesen som løper 60 - meteren. På bildet er det jeg som leder, men jeg tror han tok meg i innspurten, selv om begge fikk diplom.
I høyre kant av bildet står skolebussen parkert.
Bare synet av den framkaller lukta av gammel buss, med et hint av urin. Utallige turer med den sammen med de andre ungene på Randøy.
Sandanger, Kåda, Randa, Furutangen, Hovda, Hetlevika, og Breivik. Men om morgenene var man mest alene. Inni hodet. Kikka ut.
Jeg skreiv et dikt om det en gang. Det går omtrent sånn som dette her:


Om å køyra buss i mørkret


Om å venta
Om vind mot andletet
Om kan hende å høyra han før du kunne sjå han
Bussen
Om lysa som skjer seg igjennom mørkret

Om å halde ut armen
Om når han stoggar
Om å kjenne varmen frå - kupeen?
Om det korte nikket frå sjåføren
Hei
Om å ta seg bakover med hendene på seteryggane
Om armane som liksom går først og føtene etter
Augene til sjåføren i spegelen
Den litt brå oppstarten
Om å ta av  seg sekken før ein set seg. Setje han mellom beina.
Om duren frå motoren.
Om det raude lyset i masta på Lauvåsen-sendaren
Som ein draum
Og panna mot ruta
Og svevnen i augene
Om reisa til
Eller frå


Jeg fant allslags andre bilder også. Flere komfirmasjoner og bryllup. Juler og juletrefester.
Ekser og Yer, blanda med julekort med bilder av våre egne unger. Det er rart at vi alle har vært unger.
I bøtta er vi unger sammen med dem vi er foreldre  og onkler og tanter til.
Det sier noe om tiden som går og hvor lite system vi Dvergbøyer har på greiene våre.
Alt er liksom blanda med alt.

onsdag, august 01, 2018

Honnør


Det er en av årets varmeste dager. Varmerekordene faller som dominobrikker over hele landet.
Nordmenn boltrer seg i og ved sjøen, i parker og hager, og på fjellet.
Vi er på et fjell. Eller i.
Et fjell.
Vi har gått rundt 7 kilometer - Jan Egil og hans tre barn, og jeg med våre to.
Det har gått veldig fint.
Vi har brukt rundt seks timer. Ungene har bada to plasser i det klare vannet. Spist nistemat. Vi har tulla mye.
Siste kilometeren har vært litt dryg for noen av oss.
Vi kommer frem til reisemålet, som er ei turisthytte, og her skal vi overnatte.
Det kommer ei koselig trønderdame ut av den gamle turisthytta. Hun spanderer sjokolade på oss. Det liker vi godt.
Vi har bestilt to rom på forhånd. Det koster en del ekstra, men skal være verdt det, og er nesten en forutsetning for å få barna til å sovne på en naturlig måte.
I hytta er det en barnefamilie med opphav fra et østeuropeisk land.
Det lukter gryterett i det store fellesrommet Det sitter ei dame og ammer i sofaen langs vinduet, og foruten henne er det noen godt voksne damer. Tre stykker i tallet.
Det viser seg nokså kjapt at de har lagt seg på det ene rommet vi har bestilt.
De har lagt på sengklær, og den mest pratsomme av dem sier:
- Åja, me visste ikkje at det kom någen fleire, så met tog bare dei sengene som va ledige.
- Ja, men me bestilte på Mandag, så di va kje ledige.
- Ja, kan kje me bare ligga då? Hu eldsta av oss e øve åtti år, å hu e så ringe te beins.
- Nei, eg må bare beklaga, me har ungar me oss, og bestilte som sagt på Mandag. Dåkke må nesten    sjå om det e någe ledigt i den andra hyttå, elle på loftet.
(Det er helt tydelig at de tre er misfornøyd med at vi ikke vil gi fra oss rommene våre, de snakker halvhøyt seg imellom. Vi begynner på å lage mat til skrubbsultne unger, og de går over i andre hytta for å se om det er noe ledig.)
De returnerer og den meddelsomme sier at det ikke var noe ledig, og at de hadde prøvd å booke rom når de var på parkeringsplassen, men at de ikke hadde fått det til, og at de må nok opp og se om det er noe ledig på loftet, men det blir et kjempeproblem, for i deres alder, så er de så dårlige til beins, og så må de helt sikkert opp og tisse på natta, og det er ikke så greit, særlig ikke for henne som er over åtti, og er så skrekkelig skral at hun neppe vil klare trappene.
Hun må nok ha med seg ei bøtte til å tisse i.
Jeg forsøker å riste av meg bildene. Trappa er for øvrig ikke så bratt, og det er et rekkverk å holde seg i.
Det er ingen av oss som firer, så det må de nesten bare avgjøre selv.
Vi har en diskusjon senere, oss imellom.
Hvis man har gått nesten ei mil - inn på fjellet - hva er oddsen for at man ikke klarer trappa opp til loftet?
Er det greit å spille alderskortet for å få fordeler?
Jeg er ikke så vant til å bo tett på andre mennesker som jeg ikke kjenner, men jeg liker godt de enkle prinsippene i turistforeninghyttene. At alt har sin faste plass, og at det er et minimalistisk utstyrsnivå.
Det gir en slags ro i hodet.
Det er også inspirerende at eldre mennesker tar seg ut og spretter på stive bein over lyngen.
Selv om honnørbilletten ikke alltid funker når man kommer til hytta.









torsdag, juli 12, 2018

We'll sober up on Monday

Arne Andre og Ella Helene dro i forveien på artistnachspiel, og hvorfor kan jeg ikke huske, men Timmy og jeg og Yasmina vaste rundt i den vesle byen på jakt etter et lokale som kunne passe beskrivelsen
Di sa det va rett opp bakken fra grand
Ja, men kor langt opp bakken?
Eg ringe te Arne!
(Ringer uten at noen svarer)
Han tar kje telefonen!
Eg tror det va te venstre i toppen
Ser du någe som ligne på ein låve?
Eg ringe Frekkesen.

Vi går helt til toppen av bakken, opp noen relativt lange og bratte trapper, men finner ingen låve. Vi går ned trappene igjen, for vi tror vi har gått for langt, og nå synker motivasjonen til mine medsammensvorne.
Frekkesen tar omsider telefonen: Jaa? Haaallo?
Vekkte eg deg? Du, me finne kje det nachspielet.
Det e heilt på toppen og så te venstre
Øve trappene?
Ja.
Okei, godnatt!

Vi går opp trappene en gang til.

Eg ringe Arne!
jaaaa? Halloo? Komme dåkke på et deilig nachspiel?
Ja, men kor e det?
Eg komme ud!

Enda lenger oppe, på en høyde med utsikt i flere himmelretninger, ligger et eldre gårdstun. Vi blir sjekka av en vakt - at vi har de blå båndene rundt håndleddene - og så går vi inn ei dør, og det er en driftsbygning som er restaurert til selskapslokale, det er mye folk her nede, og fin stemning. Det står ei blid dame i ei luke inni en krok og tilbyr oss sjømat og alkohol til utrolig gunstige priser.
Vi finner sitteplasser på høyloftet. Det er fint å sitte der og kikke. En svært beruset lokal helt forsøker å forklare meg historien til dette fantastiske lokalet. Det henger allslags gammelt skrot på veggene, men det har sjel. Det er noe lunt her. Det er noe med ei gammel dame som heter Gudrun eller noe.
Hun er sytti eller åtti eller nitti år.
Hu e sånn, sånn skikkeligt...
Ja, hu e liksom sånn vertinnetype hu? Hjelper jeg.
Ja, JA! Sånn vertinnetype!

Det kommer og går folk hele tiden, og mens vi har hatt vår opplysende samtale er det noen musikere som har rigga seg til under oss. Jeg tror det er Bergen mandolinband. Det er deilig når de begynner å spille. Fele, mandoliner, trekkspill, fløyter, gitarer, myk vokal.
Det er som om hele lokalet gynger med. Jeg kan se at folk rundt meg smiler. Jeg smiler også.
Og nå savner jeg Rållså, og nå forstår jeg litt mer, jeg føler meg som en kikker inn i en gammel spillemannskultur. At musikk har blitt spilt sånn - siden uminnelige tider - siden til og med før Gudrun som er 80 eller 90 eller hundre år gammel. Og musikk er et språk som er mer universelt enn alle andre, og tonene smyger seg inn mellom krimskramset og de umalte veggene. Og det er valgfritt om man vil snakke eller ei. Og rett ut av høyloftet der vi sitter henger det ei stor modellseilskute i tre, og jeg spør Arne om han har sett kirkeskip før, og det minner meg om et slikt.
Kirkeskipene i bygder og byer langs Atlanterhavet. I følge wikipedia er tradisjonen dansk.
Selskapet er litt i oppløsning, det er småkaldt og trekker fra dørene. Vi går utenfor for å røyke. Står og ler litt av et skilt som på gebrokken engelsk forteller at man må vokte seg for å falle ned trappa.
Trappa er av stein og går ned i et rom som jeg tipper har tjent som vaskekjeller eller rotvekstkjeller eller slaktekjeller for lenge siden, og med ett står det ei kvikk, eldre dame der, og hun begynner å fortelle: Bestefar min va kaptein. Han va handelsskipper, og va ude å seilte på havet. Og Bestemor mi, hu va bare heima og stelte garden - åtta kyr og fem onga ...
Det glimter i øynene hennes når hun sier det.
Det e derfor eg har kalt dette for BESTEMORHUSET.
Klokka er halv tre på natta, og vi står her og lytter til Gudrun, som forteller om fattigdom og hull i klærne (og ikke sånn som i dag, når man kjøper ferdig hullete bukser), og lappe på lappe, og nøysomhet som er helt fjernt for oss, og i enda større grad for den oppvoksende generasjonen.
Og hva Gudrun går på, det aner jeg ikke, men hun har oss i sin hule hånd, og Arne må gi henne en klem. Den store glamgitaristen og den lille dama på kanskje 90 eller 100 eller 110 år. Det er et vakkert øyeblikk.
Vi går ned de stupbratte trappene, og der nede er det to sittegrupper med gamle møbler, og innerst i lokalet er det en bar, og Ella Helene fryser og er kald, og her kommer Gudrun, og hun fortsetter å fortelle oss om gamle dager, og hun har vært flyvertinne og reist over hele verden, og da ble også flyvertinnene brukt som modeller i moteoppvisninger, og hun har spart alle kjolene, og de har vært på utstilling, og mens vi sitter der og lytter og drikker og snakker med en amerikaner som setter seg ned med oss, og sier: Well, it seems like this is the Place to be right now (og det har han helt rett i), og så kommer det to karer ned trappa, med strengeinstrumenter og fløyte.
De stiller seg bak baren og holder verdens fineste intimkonsert, og midt i det første refrenget legger amerikaneren seg på en harmoni, og det er aldeles nydelig.
Og nå synger de til Gudrun, at de skulle ha vært i seng for lenge siden, men natta er så vakker og ølet smaker så usannsynlig godt, og de er forelska i bartenderen. Det er kjærlighet jeg føler, jeg har ikke noe annet ord for det. Så peker amerikaneren opp i taket, og der henger 4-5 wuderbaumer, og det er smiles all around.
Og jeg har lyst til å ta et bilde eller en liten film av de to som spiller, men i det jeg griper om telefonen så kjenner jeg at det blir helt feil. Det er for intimt, dette her. En fluoriserende Samsung ville ødelegge det skjøre samspillet mellom scene og publikum.
Den siste låten til de to karene handler om å slutte å drikke, at det kan være vanskelig å bestemme seg for det: I'll sober up on Sunday, synger de, og nå synger vi med. En kis som bedriver progressiv sjekking av en dame i den andre sofaen også, får tunga tilbake i sin egen munn og stemmer i på refrenget.
Og jeg tenker at det er ingen plass i verden jeg ville være enn akkurat her.
Og bedre enn dette kan egentlig ikke et nachspiel bli, eller en bursdag, og Ella Helene og jeg kappspringer ned trappene mot Grand, og det er mest for tull for min del (for hun har høye hæler) men hun knuser meg i siste del.
Og takk til visefestivalen og til Gudrun (hvis det var det hun het) og til alle musikere og arrangører og bandkompiser og kjærestene deres for å ha gjort dette til en slik magisk aften
We'll sober up on Friday.