mandag, august 21, 2017

Alle killebukkene

Av ting som star på lista over egenskaper som ikke definerer meg, kommer friluftsmenneske tålig høyt.
Det er ikke fordi jeg har noe i mot å være ute. Det foregår mye positive shit ute - frisk luft og vind I barten. Regn på knotten. You name it. Store ting skjer ute. Liv og død.
I det herrens år 2017 har jeg inntrykk av at alle går på tur hele tiden, mye mer enn før, men som Rållså sier: folk dokumenterer livene sine på en helt annen mate nå.
Å springe på fjellet som ei geit, eller annen friluftsrelatert virksomhet blir dokumentert, men å ligge på sofaen og klø seg der du vet, det er folk mer tilbakeholdne med å dele, og takk for det.
Deling på sosiale medier handler vel mye om hvordan man ønsker å framstå. Og da velger de fleste friskus foran stuegris.
Det handler i stor grad om tomler og hjerter og allmenn beundring I den utvidede vennekretsen på facen eller snap eller instagram.
Man ønsker å bli sett eller respektert eller noe. Elska, kanskje mest av alt.
Fine og sunne mennesker som deler fine og sunne og flinke ting. I utgangspunktet ikke en dårlig ide, men når jeg får opp den 450ende fjellselfien på ei uke, fra samme menneske, så må jeg spy litt, for jeg er allergisk mot bresing.
Det er ingenting i veien med å være en treningsføkk, men vis moderasjon for svingede.
Overdreven offentlig kjærleikssorg på feisen liker jeg heller ikke. Si minst mulig. PM en venn. Skriv en blogg. Men ikke legg det i feeden min. Hva vil du egentlig at jeg skal si?
Men nå skriver jeg om noe som jeg ikke hadde tenkt å skrive om. Fra min høye hest.
Jeg hadde tenkt å skrive om den lille fjellturen jeg hadde med familien i går.
Men uten pulslogg og kart over stigning og antall kilometer.
Det var forresten ikke så langt.
Men fin natur.

torsdag, august 17, 2017

i hekkfjell

Vi har flytta.
Har du hage? spør folk.
Ja eg har hage, svarer jeg kjekt. Sjøl om vi ikke akkurat snakker kunstige fossefall og frukttrær og grønnsaker så langt øyet kan se.
Jeg har noen kvadratmeter på den ene siden, med et par fancy runde busker, omkranset av en hekk. Og så har vi noe på den andre siden, som skulle bli plen, men som etter syndefloden ser mer ut som et litt vanskjøtta nybrott, og det ER det vel strengt tatt også. Det spirer litt, men fint er det ikke.
Vi har flere veldig okay naboer, han ene har tilbudt meg å låne gressklipperen hans, og det har jeg benytta meg av flere ganger. Han er min favoritt.
Jeg er ikke motoren i nabolagets hageskjøtsel, men jeg prøver å ikke være han som drar alt for mye ned, så når naboen veggivegg klipper hekken sin på forsiden, så kan ikke jeg være så mye dårligere, men så er det sånn i rekkehusborettslag, at hvert hus liksom har sine egne greier (i motsetning til i blokkborettslag, hvor alt verktøy og alle uteområder er felles). Terskelen for å tigge verktøy av naboene når jeg allerede snylter plenklipper er høy. Veldig høy. Uoverstigelig.
Jeg kjøpte ei hekksaks. Først hadde jeg tenkt å kjøpe ei på FK-butikken, men 2500 kroner? Føk åff.
Jeg er ikke så merkebevisst. På Jula kosta den dyreste 1100 - og den hadde ikke ledning - den hadde et lite batteri, som etter reklamen skulle vare i 3 timer.
Alle som har klippa hekk har klippa av ledning. Det er en av grunnene til at det tar så lang tid, for når den er avklipt så må den fikses, eller så må man få tak i en ny ledning og det er det ikke sikkert at man har, og hvis man har, så er det ikke sikkert at man vet helt hvor man har den.
Det å klippe med ledning - det kommer jeg tilbake til - men først må jeg sneie innom en historie. Jeg er 13 eller 14 år. Jeg er på besøk hos Mormor på Malm.
Det er varm sommer og Mormor har satt ut hagebord med parasoll og et par stoler. I Mormors øyne er jeg verdens fineste og greieste OG flinkeste gutt. Jeg kan nesten ikke gjøre noe galt en gang.
Med mer objektive briller så var jeg en temmelig usikker gutt, under middels i sport, ikke særlig populær på skolen. Litt for sleivete i kjeften, med en halvlang hockey, alltid forelska i noen som ikke så meg, alltid denne lengselen i brystet. 1983 - hva hørte jeg på i 1983?
Fr. David med Words, Agnetha Fältskog med The Heat is On. Bowie med Lets Dance
Bonnie Tyler med Total eclipse of the heart.
Mormor ga meg i oppdrag å klippe hekken rundt det grønne huset på Bjørkan, og det var en lang jævla hekk. den gikk rundt hele den romslige hagen, det var en slags raklehekk, den lukta sterkt, søtlig, jeg husker at de bare armene mine begynte å klø nesten med det samme. Jeg strakk ledningen igjennom kjøkkenvinduet plugga i saksa, pressa inn avtrekkeren og begynte å klippe fra en ende.
Jeg peisa godt på, var høyt og lavt, og saksa sang sin karakteristiske sang, som ei industriell gresshoppe eller noe, og jeg prøvde liksom å få det så jevnt som mulig, og ganske snart ble det å unngå at ledningen vikla seg for mye sammen med det jeg hadde klippa av en ganske sentral del av opplegget. Og i dag så veit jeg jo det, at sånn er det å klippe hekk med ledning. Etter et par timer kom Mormor ut, og sa at nå måtte jeg komme og ta en pause i skyggen. Og foran meg satte hun et glass, og oppi det helte hun fra en flaske kaldt EC Dahls pilsnerøl, og det var første gang jeg klippa hekk, og første gang jeg ble servert alkohol av en voksen. Og begrunnelsen var at jeg gjorde arbeidet til en voksen kar, og da måtte jeg bli tilbudt en voksen kars drikke også.
Så kul hadde jeg aldri følt meg før. Kort tid etter klippa jeg av min første ledning, og Mormor måtte ringe naboen sin, og han kom og spleisa trådene og fyrte på noe elektroteip.

Det var noe helt annet å klippe hekk med batterisaks. Den sang liksom ikke så fint, den er dauere i lyden. Men så slipper man å hele tiden ha kontroll på ledningen.

onsdag, august 16, 2017

Sjangeranger





Jeg vurderer å bytte til hip hop. Streetcreden min er likevel smuldret opp. Jeg lurer på om streetcred er det samme som troverdighet. Jeg tolker det slik.
Jeg liker ikke de side buksene og alt blingen, jeg liker ikke joggeskoa eller de ûbermacho tekstene. Jeg liker ikke den åndssvake fiklinga med platespilleren. Men det er noe urmenneskelig over ordene over bass og trommer i monoton, suggerende rytme. Det er ofte sånn jeg lager tekst. Leter etter en innfallsvinkel, en pønsjline som lokomotivet som skal sprenge hull i den veggen som står rundt meg i alle fire himmelretninger.
Bare en åpning stor nok til at jeg kan kravle igjennom.




Eg kom øve heiå
Å der sto budeiå
Hu galna seg og veifta med ein Mauser, midt i leiå
Hu gjeta kje sauer
Hu molka kje geiter
Ikkje høns og ikkje kyr og ingen dyr som gjekk på beite


Eg vinka fra toppen,
så sklei eg på soppen
Å ut fra sekken raste øl og vin og rett i koppen
Hu sprong øve bekken
Oppi Hakkadalen
Så ga u meg ei vinga, den budeiå der va galen


Tja? Kan det bli til noe, montro? Det lille jeg kjenner til sjangeren foregår gjerne ikke på en støl uten innlagt vann, det er som rapperen i kultfilmen 'Mongoland' sier: I Oslo, der har di liksom ordentlige kriminalitet og sånn å rappa om.
Det er lov å anta at den er et urbant uttrykk, funnet opp av, og utvikla av frustrert ungdom i storbyene i USA på 80-tallet, adoptert av ungdommer i hele vesten. Allemannseie i 2017.
Gangsterkronprinsen Christopher Moltesanti fra The Sopranos sier det på denne måten: Det kan da ikke være vanskelig å skrive en Rap-tekst? My bitch, my bitch, my ho', my ho'.
Tekstene er ofte grovt sexistiske, det er liten eller ingen plass for ironi og understatements, og akkurat nå kommer jeg på ordet - Hip-hop er en bresekultur.
Ikke veldig ulikt folkedansen Halling, forresten. Bunad og søljer og kniv og hanekyllinger.
Når det er for lenge siden jeg har blogga eller lest, eller sunget.
Når det kjennes som at det nesten er for lenge siden jeg har tenkt, da er det som om tilværelsen mister mening. Som om været er gråere. Fargene blassere.
Men i hip hop kan man bare falle inn i grooven.
Og se hvor den tar en.





fredag, august 04, 2017

De norske verdiene

Jeg er norsk.
Eller jeg er halvt trønder, hvis det fortsatt kvalifiserer til merkelappen. Ola Borten Moe er også trønder. Og Linda Hofstad Helleland.
Sylvi Listhaug er frå Sunnmøre, selv om jeg egentlig tror at hun har aner fra Mordor.
Sylvi Listhaug er minister for hele det norske folk. Hun har innvandring og integrering som hovedoppgave, men jeg syns ikke hun bruker så mye tid på å jevne ut og integrere. Hun bruker mest tid på å være bekymret. For alt som er så fint og Norsk som blir ødelagt.  Hva slags fryktelig land skal stakkars lille Steffen vokse opp i?
Ola Borten Moe og Linda Hofstad Helleland er også redd for alt det norske som kan gå tapt. Hvis vi ikke passer oss for utlendingene.
Det er snart valg, og dette er det som er viktigst for disse menneskene.
Å dusje er en slik norsk verdi, sier de og kristendommen. Krle i skolen.
Nestekjærligheten er typisk for oss nordmenn, sier de. Som om det skulle være en sannhet.  Men nå er den under press.
Hofstad Helleland går en pilgrimsvandring og presterer denne setningen her: 'Det å være pilegrim nå er å forstå de norske verdiene, demokrati, ytringsfriheten, rettferdigheten, men også nestekjærligheten.'
Åhoi.
Sylvi Listhaug topper lista med å oppfordre lærere og naboer om å sladre til myndighetene hvis de har mistanke om at folk med flyktningestatus har vært på besøk i landet de flyktet fra.
Angiveri er visst også en norsk kjerneverdi.(Rinnanbanden, eksempelvis - under krigen
Ved et kjapt søk på 'dusjing ' finner jeg ingen indikasjon på at det er spesielt for nordmenn. Jeg fant derimot en artikkel om at det er skadelig å dusje for mye http://www.kk.no/livsstil/%C3%A5-dusje-ofte-kan-gj%C3%B8re-deg-syk-25807
Så en påstått typisk norsk kjerneverdi kan altså gjøre folk syke. Hm.
Pilgrim: wikipedia:
En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Pilegrimkommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk».Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for ham kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. Imiddelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted».

Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» – dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det hellige land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».
Jah? Hva sier dere?
Jeg sier føkk den der selvgode nasjonalistdriten og vær grei mot folk.  Og særlig dem som sliter. Og ikke angi naboen din eller eleven din.
Og jeg håper - Når Listhaug går av som minister om en måned eller så - at hun aldri får jobb i norsk skole. For hun har åpenbart ikke det som skal til.


onsdag, august 02, 2017

Du skal gjøre jævla mye feil for ikke å få gress til å gro på vestlandet


De av dere som forestiller dere at det å bo i rekkehus er som en slags mellomting mellom å bo i enebolig og blokk har 100 prosent rett.
Den mest merkbare forskjellen fra blokktilværelsen er etasjene og hagen.
For mens vårt forrige borettslag begrenset egeninnsatsen til to dugnader i året, så har man her fått tildelt hver sin hageflekk på hver side av huset som man kan gjøre som man vil med.

Little boxes on the hillside,
Little boxes made of ticky tacky,1
Little boxes on the hillside,
Little boxes all the same.
There's a green one and a pink one 
And a blue one and a yellow one,
And they're all made out of ticky tacky
And they all look just the same.
* Malvina Reynolds*

Normalt ville nok dette - for min del - betydd at jeg gjorde minst mulig, slo plenen, tok hekkene et par ganger i året, og lot resten seile.
Men akkurat det er ikke et valg nå, for det har stått en gravemaskin og dura langs rekka av hus, og arbeidet ble lagt til Juni/Juli, for da er det garantert fint vær.
Det er ikke kuldegrader ihvertfall, men alt i alt så var det godt med nedbør i denne perioden, med det resultat at det ble my sørpe og spør og hendesløysa på nedsiden av husene. Det hvor det en gang hadde vært en plen.
Siden vi har styrt med flytting, så passa det ikke kjempegodt å skulle lage til og så i plen på toppen av det andre, og vi var helt soleklart sist av alle, men i går - den første August 2017, begynte jeg på det møysommelige arbeidet med å slette ut og plukke av stein, og så kom borettslagslederen bortom med to lass sand som jeg la i bånn, og så jevna jeg ut 10 sekker jord etter beste evne, før jeg strødde grasfrø, som jeg raket nedi jorda, og helt på slutten begynte det å dryppe litt og jeg tenkte at så flaks for meg at det ikke begynte å regne før.
Det sies at det å jobbe med jord utløser noe greier i kroppen som gjør oss roligere og begrenser risikoen for depresjon.
Det var noe der, mens jeg balte med jorda, men mest sannsynlig var det flashbacks til tiden da jeg jobba på gård, henta stein og lukte i kålrabien. Henta neper til kyrne som jeg slo jorda av mot traktorskuffa.
Jeg ble vel ikke akkurat lykkelig av dette, men jeg var som sagt rimelig fornøyd med resultatet.
Men: så kom det et helvetes regnvær, det var den Satans forbannede syndefloden, han tømte seg over Tjensvoll og plenen blei til ei elv, og jorda rant av og det eneste som er igjen er sand og stein.
Det var nesten så man skulle tro det var personlig.
Men jeg har mer jord, jeg. Og frø og alt.
Jeg gir meg aldri.

tirsdag, august 01, 2017

Mixtape, a-ha og blandede følelser



Beelzebub er en handlingens mann. På mange matter min rake motsetning: han blir veldig fort begeistret for ting, og gjør ting på innfall, kanskje enda mer før enn nå, men fortsatt vil jeg si at han er spontan.
Selv er jeg mer av typen som ikke rir same dagen som jeg saler. Noen ganger rir jeg ikke en gang same uke som jeg saler. I snitt er vi kanskje noenlunde på normalen, det grønne feltet i midten.
I går var en typisk dag for innfall for Beelzebubs del.
Han hadde funnet ut at a-ha skulle spille på Kongsberg Jazzfestival den 6. Juli 2018. På en drøy halvtime hadde han invitert Rållså og meg, kjøpt konsertbilletter, og booka seg og fruen inn på hotell til det nevnte arrangementet.
Vi liker veldig godt å henge med the Beelzebubs, og lot oss rive med av begeistringen.


Etter dette har jeg tenkt mye på a-ha, og i motsetning til Rållså, så har jeg aldri vært storfan. Jeg har vel strengt tatt ikke vært småfan heller, de var vel litt for glatte i stilen da jeg var 15, og stil var viktig på 80-tallet. Ikke så rent sjelden var det mer essensielt en musikken i seg selv. Jeg tror jeg hadde lærreimer rundt håndleddene. Det var så langt jeg strakk det. Jeg har et vagt minne om at de lukta ganske sterkt av fjøs, siden jeg var bondesønn. Jeg tror klærne mine også lukta fjøs. De som ikke var arbeidsklær også. Det kan forklare en hel del.
A-ha lukta nok ikke fjøs. Antagelig lukta de av syntetisk hårspray, juicy fruit og poco loco, men jeg vet jo ikke. Tenker meg bare at sånn må det ha vært. Jeg hadde en opptakskassett, husker jeg - en grønn Basf 90 minutters, hvor Bryan Adams' Reckless - album var på den ene siden, og a-ha's Hunting high and low på den hi. Det albumet må ha vært under 45 minutter langt, for på slutten var det skvisa inn et par låter med Ultravox, (blant annet 'Dancing - With tears in my eyes'). Jeg lurer på om det ikke var Bergljot som hadde komponert den tapen for meg, for hun var medlem av den beryktede postordrepushetjenesten Scandinavian Music Club.
Når det gjelder Bryan Adams, så spilte jeg og spilte og spilte den siden, men ofte spolte jeg den helt tilbake for å slippe å høre a-ha. Jeg syntes det var for sukra, og så syntes jeg de var for glatte, og det er jo relevante argumenter innen popmusikk. Omvendte fordommer: Kan boyband lage ordentlig bra musikk?
Jeg mente ikke det. Bryan Adams, altså: Summer of 69, Heaven, og it's only love, gitar var rock'n roll. Synth var pus.
Dridestemme var også Rock'n roll, i motsetning til fløyelsfistel.
Det kan vel ikke være tvil om at Bryan Adams har tålt tidens tann dårligere enn a-ha, sånn reint musikalsk sett.
A-ha har for øvrig hatt minst 2 avskjedsturneer før, uten at det stopper dem fra å gjøre den tredje også, og hvem vet om det stopper der?
Frontfiguren i bandet har fått mye pepper - han virker unektelig litt fjern - men herre min hatt for en stemme. Helt rått.
Onde tunger vil for øvrig ha det til at han ikke kan si STAY uten å gå opp i fistel.
Jeg kjenner at jeg håper at det er sant.




mandag, juli 24, 2017

Ytringsfrihet i smakløshetens tid

Nå var det lenge siden.
En sommer fattig på ord og fattig på ånd.
Datamaskinen min har hatt alkoholforgiftning, men nå har den kviknet til igjen. De mange blokkene og kladdebøkene som jeg pleier å krote i ligger i flytteesker i kjelleren, eller en annen plass.
Den eneste boka jeg har lest i sommer er Frode Øverli's Pondus nr. 15 - Femten tenner i en pose, men den har jeg til gjengjeld lest tre ganger.
Jeg gjør som Jackson 5 : skylder det på boogien:


Don't blame it on the sunshine
Don't blame it on the moonlight
Don't blame it on good times
Blame it on the boogie


Og etterpå gjør jeg som Donald - Jeg benåder meg selv.


Klokka er to dager etter 22. Juli, og ifølge rappportene bobler det (høyst sannsynlig) degenererte facebooksamfunnet Mannegruppen Ottar over av 'vitser' som håner ofrene og de pårørende etter massakren på Utøya for seks år siden.
Men hvem er alle disse mennene som synes at slikt er morsomt? Eller greit?
Og hvorfor er det fortsatt mennesker i dette landet som deler tankegodset? Jævla dritfolk.


Jeg ser ikke at det skulle gagne noen å vedta noen lov mot sånne ytringer. Det må være en viss takhøyde for hva man kan si og skrive, og hvem skulle forresten sitte og bestemme hva som er straffbart å si, og hva som ikke er det?
Vi kan ikke forby dumskap og dårlig smak.
Men vi kan si fra: HEI, DU MANNEGRUPPEDUST - DET DER ER FAEN IKKE GREIT!


Blame it on the boogie.


Og så kan man ønske at det var vedkommendes tenner som havnet i en pose. Det er heller ikke straffbart.