Det e kje allti så fyse å skjøna seg på.

Jeg leser at det blir merogmer uhipt med dialekt og at det nærmest er blitt lov å gjøre narr av de som har en.

Med 'de' mener jeg selvsagt 'vi'.

Som eksemplifisering brukes den sympatiske finansmannen Bjell Inge Føkke`s harselering over tidligere finansminister Rullvia Hustad`s totendialekt.

Selv er jeg veldig glad i dialekter - med unntak av bergensdialekten - som jeg synes er enerverende og gnager på indreøret som en streng. På Mandag satt jeg på bussen og der var det en liten chubby bergenser som sa JÆÆÆÆVLI NAAAIS flere ganger. Og jeg sverger på at det var like før jeg klabbet ham.

Topografien i vårt langstrakte - kombinert med heftig innavl - har bidratt til å lage et vell av dialekter som er både morsomme og til tider komplett umulige å forstå. Særlig gjelder dette trøndelag og dalstroka innafor.

Vi som var lannaser før og senere har blitt byaser har et særlig ansvar for å føre morosame ord og uttrykk vidare.

Dette er den viktigste delen av kulturarven. Føkk bunader og rosemaling og treskjæring! Leve dialekten!

Påskeharen blogger om tvillingene sine.

Rållsis og jeg har to babyer på tre måneder. Endre og ingrid.

Endre er en liten tjukkas. Han har valker på lårene og later til å ha et rimelig utålmodig vesen. 'Venting' er et begrep som ikke eksisterer i hans verden. Han virrer med hodet fram og tilbake. Han lager masse lyd og veiver med de små armene sine og vil kommunisere. Han smiler og ler når han er på det giret. Jeg tuller masse med ham. Klapper de små hendene mot hverandre og synger 'We love you Liverpool' og noen ganger synger jeg 'We love you Endre' isteden. Men jeg vet ikke om han merker forskjell. Når han er trøtt eller sulten vræler han sin misnøye ut til omgivelsene. Lukker de bittesmå lubne hendene og klemmer til. VRÆÆÆÆÆL!
Han er verdens fineste lille gutt. Sjarmerende, levende og morsom.

Ingrid later til å ha en personlighet som er mer forsiktig enn hans. Hun må ha en slik hoftebukse som behandling for hoftedysplasi og den hemmer henne fra å bevege seg så mye som han gjør. Når hun smiler åpner hun hele det lille ansiktet og får en rynke rett over nesen. Blikket hennes er sårt og når hun setter øynene i meg kjenner jeg det helt inn i hjerterøttene.
Hun gulper mye men jeg tror ikke hun gjør det på jævelskap. Jeg synger 'We love you Liverpool' med henne også, men hun liker bedre å 'snakke' forsiktig. Denne snakkingen går ut på at hun lager lyder og at jeg gjentar dem. Det er mye 'oooh' det går i. Og så kan man jo bare gjette hva det skal bety. Ingrid er verdens koseligste lille pike.

I disse dager er de i ferd med å oppdage hverandre. De ser lenge på hverandre men foreløbig gjør de ikke noe forsøk på å ta kontakt. Endre har gitt henne noen tette i sprelleraid han har hatt når de har ligget side ved side. Men det har nok ikke vært tilsiktet.

Jeg er en lykkelig tvillingpappa. Tenk det.

Distrahè.

Jeg har vel ved mer enn èn anledning vært inne på at jeg er en ganske distrè person.

Jeg mister ting. Og kan ikke finne dem igjen.

Hvis det er sokker eller smokker eller votter eller skjerf foreksempel, så er det ikke så farlig.

Vel mistet jeg visakortet mitt for en måned siden. Og så gikk det en uke før jeg fikk mannet meg opp til å sperre det. Og da jeg hadde sperret det dukket det opp igjen på mystisk vis. Jeg har ikke åpnet det opp enda, for jeg fikk trygda på utbetalingsblankett sist måned. Fem krøllete tusenlapper i bukselomma som med tiden har blitt til et par tohundrelapper, en femtilapp og gudfader vet hvor mye småpæng. Det skrangler når jeg går.

Men nå har jeg vært uten jobbofon i en uke. Og jobbofonen har fungert som privatofon også og djevelen vet hvor den kan befinne seg hen. Det er som om jeg har mistet taleoghøreevnen på den ene siden av hodet.

Nå lurer jeg på om jeg må gå til det skritt å sperre den også for å ha en mulighet til å få den tilbake.
Satan.

XO

I dag er det farsdag.
For første gang i historien er jeg kvalifisert for å være midtpunkt i denne tradisjonsrike feiringen.
Jeg har fått en halv flaske konjakk og en sjokkis det står 'verdens beste pappa' på.

Brennevin er en kjempefin presang.

Det er selvfølgelig hyggelig med oppmerksomheten. Man kan ikke si 'nei, den halve med xo vil jeg ikke ha, for jeg er prinsipiell motstander av farsdagen'.

Men da fikk jeg en slags dårlig samvittighet overfor Dvergbøyen - som er MIN far - for jeg har tiet farsdagen ihjel i all den tid jeg har vært et bevisst menneske. Dvegbøyen bryr seg ikke men jeg vet at Bøyå ved minst ett tilfelle har vært dødelig fornærmet for denne prinsippfastheten.

Jeg foreslår heller at vi kan kalle det for XO-dagen og så kan alle gi konjakk til hverandre og så blir de fleste fornøyd.

Så kan handelsstanden sitte der med de dølle slipsene sine og vi kan slippe å føle oss som dårlige mennesker fordi vi ikke tar den telefonen.

Out for drinks and funerals part 1.

'Han hadde sikkert vært flau over at så mange kledde seg opp på grunn av han' sa Rållså mens jeg sto og knappet skjorta.
Det tror jeg også.

Jeg hadde grudd meg hele uka. Det var vi nok mange som hadde.

Utenfor kirka var det kondolanseprotokoller. Og stemmen hans lød lavt igjennom høyttalerne. Jeg vet ikke hva låten het. Men den var melankolsk og myk på samme tid. Han sang i sin egen begravelse. Jane sto i inngangspartiet og delte ut programmer. Jeg så at hun var knust. Sa ingenting da. Lang klem.

Det var en kald og klar høstdag i går. Striper av blekt sollys strakk seg igjennom kirkevinduene mot der kista hans sto.

Det er først når man ser kista at det virkelig går opp for en.

På en skjerm ble det vist bilder fra et 35 år langt liv. Og noen fikk en til å smile og andre til å grine.

Fem minutter før klokka ett hørte man en energisk klikking av boots mot kirkegulv og jeg tenkte at nå kommer Timmy og det gjorde han. Han strenet nedover midtgangen med blikket i gulvet og satte seg på fremste rad.
Det fikk meg til å kjenne på at: Hvis jeg - som ikke kjente JK så veldig godt var så glad i ham - følte meg så hul - hvordan måtte det da ikke være for de som stod han nærmest?

Presten dukket fram etter at kirkeklokka hadde ringt og en fiolin og et orgel hadde spilt noe Bach. Det var nydelig og det var helt stappfullt og jeg tenkte at jeg håper at presten har forberedt seg skikkelig og ikke legger alt for stor vekt på det åndelige. Han klarte seg helt greit på sørlandsdialekten sin og i talen klarte han å mane fram et bilde som var gjenkjennelig.
Han kunne kanskje tonet ned prydhage og rosebusk-faktoren men han gjorde virkelig en hederlig innsats.


Jeg har aldri vært i en begravelse hvor man kunne skue så mange hestehaler. Rene Pennyklubben.
Radene fremst på høyre side besto av en imponerende samling plommetjuver. Det ble ikke sunget så mye der vi satt. De fleste sangene var ukjente. De fleste sleit vel med tanken på å synge og grine på en gang. Det gjorde jeg.

Søstrene hans hadde oversatt favorittsangen hans til norsk og den ene leste den høyt med skjelvende stemme. Det var ikke mange som klarte å holde tårene tilbake da.

Prestens streiftog inn i det åndelige ga pusterom fra den kollektive sorgen. Som reklamesnutter inni verdens tristeste film.

Jeg så ikke at kista ble senket ned i jorda. Men jeg sang med på 'Så ta da mine hender'.

Sei

Den nye gamle Påskeharen har ikke bare byttet ut grandiosaen med hjemmelaget mat.
Den nye gamle Påskeharen LAGER faktisk den hjemmelagde maten.
Den nye gamle Påskeharen lager ting med FISK.
Skyt meg nå.

Siden jeg var liten bleikfeit tjukkas med tre underhaker har jeg skydd fiskerelaterte fødevareprodukter. Som barn kunne selv LUKTEN av fiskemat fremkalle brekninger i meg. Far prøvde med tvang og mor prøvde med sweet talk.
Men selv om begge var mestere i sine respektive sjangere så klarte de ikke å overbevise meg om at fisk var spiselig. Trusselen om struma bet ikke på meg. Føkk struma. Og føkk fisk. Inderlig.

I årenes løp har jeg moderert meg noe. Reker er en god fisk synes jeg. Men ikke blåskjell.
Torsk går an hvis man har noe godt vedsidenav eller oppi og den er fersk.

I går brukte jeg over en time på å lage en 'hot seigryte'. Rållsis skrøt fælt av hvor godt det var, men jeg syntes det var helt fryktelig. Èn gaffel og takk for seg.

I dag har Rållserauå VARMET OPP nevnte rett. I MICROBØLGEOVN. Det luktet så inn i helvete jævlig at jeg så meg nødt til å sette dører og vinduer på vidt gap selv om det var storm ute.

Takke meg til strumaen.

Transformer man

Da jeg var russ (ca 1990-2005) snakket jeg mye med store bokstaver. I min ungdommelige glød og anarkistiske opprørstrang opponerte jeg mot så å si alt og alle.

Enkelte vil tilogmed påstå at jeg var en kverulant. Verbal hofteskytter og svoren anarkist.

Jeg trodde vel egentlig aldri at jeg skulle bli 40 år og dermed så jeg heller aldri faren for at mange av mine påståeligheter og skråsikkerier kunne falle meg i hodet på et senere tidspunkt.

Her er noen av påstandene: 'EG SKA FAEN ALDRI KJØBA NÅGE HUS - SIDDA DER MED MILLIONGJELD - KEM GIDDE VEL DET?'.
Dette utsagnet måtte jeg bite i meg da Rållsis og jeg kjøpte leilighet for noen år siden - til alt overmål et oppussingsobjekt. Det har jeg aldri angret på. Vel kanskje angret jeg en hel del underveis for det å pusse opp var - la oss bare si at det var en prøvelse.

Jeg skulle aldri gifte meg heller. Og ved ett tilfelle skal jeg ha uttalt at hvis jeg noen gang fikk unger så kom de til å bli noen små monstre.

For å oppsummere: I dag er jeg forlovet samboer og tvillingpappa med bil og leilighet på rekkefaret.
Og ungene våre er så langt fra monstre som man bare kan komme. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne være så kategorisk.
Og jeg ville aldri i livet ha byttet livssituasjon med noen, for jeg opplever det som utrolig givende. Og kjæresten min er fantastisk.

Femten år med sjikkelakke var lenge nok for min del. Det er fint at livet forandrer seg. Så slipper man å gå i ring hele tiden.

Var det flere enn meg som fikk Finn Kalviks 'Aldri i livet' på klistrelåt-jukeboxen nå?