søndag, juni 17, 2018

Festival

Det finnes ingen fasit for foreldrerollen, den er som så mye annet i livet - litt ullen i formen - man kan overhode ikke forberede seg på noe normalt vis, det er ikke en rolle man må ha noen form for fagbrev eller master eller bachelor for å få. Det er kun biologi, og mange forskjellige trosretninger, og en del av oss skulle aldri ha vært foreldre. Og det er slettes ikke sånn av at man blir noe bedre egna hvis man har lest masse om det. Det er praksis som teller.
Inne i trosretningene ligger det mye galskap og hysteri og flisespikkeri og snusfornuft.


Omtrent disse tankene tenkte jeg da Rållså og jeg satte oss på kystbussen, etter å ha reist fra ungene. De skulle i omsorg hos Tante Bergljot i to dager, og hos en venn fra klassen i èn.
Vi har aldri vært borte fra ungene i mer enn to netter om gangen. Ikke begge to på en gang.
Det var Rållså som sto for mesteparten av kontakten. Undertegnede forsvant inn i festivalmodus på rekordtid, og var treogtyve i hodet tre dager til ende. Vind i håret og pils i blodet. Musikk i ørene.
Og Bergensere nesten  over alt. Det beste er likevel å oppleve det sammen med noen. Sammen med kjæresten og gode venner. Gynge med i brisen, mens scenerøyken driver. Å stå to meter fra Nick Cave, som drar alle inn i sitt galemannsunivers, klappe med i klappekoret under Weeping song.
Eller under regnponchoen med elgmotiv i selskap med Arnstein og Mary, i pøsregnet mens Colter Wall sto helt alene på scenen med gitaren og cowboyhatten sin, og sang med en stemme som ville gjort gamle Johnnie Cash stolt. Og han var helt uaffisert av alt, tok seg bare tid til å stemme gitaren, sto i vannpytten sin, og hadde slett ikke tenkt å slutte å spille; I think I've got time for a couple of more tunes.
Eller den karakteristiske knokkelmann-poseringa til Thåström seinere på kvelden. Allsangen: Alla vil til himmelen...

Til slutt vil jeg komme med noen betraktninger når det gjelder selve festivalen.
Bookingene var helt i ypperste klasse. Queens of The Stone Age, Nick Cave, John Moreland, Rival Sons, Colter Wall og Thåström for å nevne noen.
Organiseringa var veldig gjennomført, proffe mennesker i alle roller, ingen ølkøer, ikke überplagsomt lange dokøer. Veldig greit, men.
For det er et ganske stort men. Når man kjøper billetter til en festival, så forventer man å få tilgang til alle konsertene. Det er hinsides uprofesjonelt og på grensen til svindel å ha så små konsertlokaler at folk ikke får plass. Nei, no e det helt fullt! Det e en inn, en ut som gjææller.
Så det ble ikke noe John Moreland på mange av oss.
Dei blå jævlane (som en venn av meg kaller vaktene) viste seg fra en bedre side enn ved en tidligere anledning.
Det er fint at festivalen ligger midt i byen, men drit når det kommer pøsregn (men det kan man strengt tatt ikke laste festivalen for).
Det at vi fikk bo hos Terje og Borghild i tre hele døgn, og til og med ble tildelt soverommet deres, det var veldig, veldig raust og fint og koselig gjort, og ikke noe som verken Rållså eller jeg tok som noen selvfølge.
Og ungene hadde klart seg helt fint, men jeg kjente det i brystet hele veien hjem.
At nå skulle det bli greit å se dem igjen.







mandag, juni 11, 2018

GDPR eller hva det heter

Påskeharen sitt liv er ikke spesielt spennende.
Han utfører ikke heroiske bragder eller halsbrekkende stunts.
Redder ikke liv eller frelser sjeler på verken profesjonell eller privat basis.
Eksistensmessig lar han seg presse inn i et A4 - format uten at det tyter for mye ut over kantene.


Helgene mine  er ofte deretter. En og annen øvingshelg. Noe premier league på fjernsynet. Tur og to inn til Randøy. Ungene, ungene, ungene.
Midt oppi dette nokså vanlige, så finnes det et slags system som jobber med inntrykk og opplevelser, og en ganske stor formidlingsavdeling som har behov å sortere og behandle alle disse tilsynelatende ørsmå hendelsene som man tilsammen kanskje kan kalle noe så pompøst som virkeligheten.
Et behov for å lage noe av dem eller sette dem sammen til noe, før de blir grøt, og kanskje borte for alltid.
Jeg er glad for at jeg har dokumentert småbarnsforeldreperioden såpass godt. Hvis ikke hadde jeg aldri kommet til å huska noe fra den. For de hundrevis av bildene sier lite om hvordan jeg egentlig tenkte. Ja, jeg kan se at jeg ser sliten ut på de bildene, men ungene kjenner jeg nesten ikke igjen. Og hvordan jeg så dem. Det vises ikke på bildene.
Det har blitt mindre blogging om ungene, og delvis skyldes det at det har blitt mindre blogging om alt, men en minst like viktig grunn er at ungene blir mer og mer individer, de har krav på et visst personvern de også. GDPR eller hva det heter.


Hele den introen har jeg skrevet fordi det faktisk har skjedd en del i mitt liv denne helga. Mer enn vanlig.
Bandet jeg synger i - Long Night - hadde konsert på Fredagsnatta. Og jeg hang med Esp-1 og Erlando (hahaha, nå så det ut som de var en sånn ung hiphop-duo).
Og jeg syntes egentlig ikke at det hadde gått mer enn sånn passe, men folk var mer fornøyde enn de pleier å melde til meg, så noen hadde vi da nådd.
Lørdagen skulle inneholde fest i leselauget Bok & Kneg, og denne gang hadde jeg lest bare to kapitler i boka Blå av Maja Lunde, og egentlig var det litt flaut, men det var flere der som ikke hadde lest en eneste side. Det ble en skikkelig sommerfest, med fokus på Woking og kvalitativ kjønnsforskning og sommerakevitt og en lun rødvin som visstnok passet perfekt til tynnribba.
Flanellskjortemannen fikk strekk for sitt valg av aluminiumsfolie.
Klokka 0300 sykla jeg hjem, godt fornøyd med kvelden og dagen, men med et ikke altfor stort overskudd av søvn på lager.
Til alt overmål var det program på Søndagen også: Kulturskolens dansefest i selveste kulturhuset i Bjergsted, og siden min datter danser jazzdans i kulturskolen, så lå det litt i kortene at vi ville se på, og det var virkelig en dansefest: fra bittesmå jenter i strutteskjørt, som danset etter en nydelig ballerina og hermet bevegelsene hennes, til semiprofesjonnelle ungdommer som viste rytme og teknikk som imponerte - selv en gammel grinebiter som meg.
Dans har aldri vært mitt favorittkunstuttrykk, jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er fordi jeg ikke forstår det, eller fordi jeg heller mer mot det verbale enn det visuelle, eller fordi vi familien Dvergbøy aldri har danset oss igjennom livet. Vi har bare humpa oss avgårde. Når vi var nødt.


Etterpå gikk vi på pizza 28, alle fire. For å feire, og avslutta med kakao og Idioten på Bøker&Børst.
Og jeg tapte så det sang.

tirsdag, juni 05, 2018

Griller i hodet

Vi har hatt tidenes tørreste og varmeste Mai, vi har liksom forskuttert sommeren. Strand og greier. Sol. Hoppe fra brygga. Grilling.
I ei uke brant det på Ombo, eller 'Bombo', eller 'Madagaskar', som vi kalte det i min ungdom. Det brant 1500 mål, og gikk ikke med et eneste hus.
Smak litt på den. Det sier en del om befolkningstettheten.
Nåja. Vi er jo ikke bortskjemt med tørke på disse kanter, og brannen på Ombo har vist at risikoen for at ting faktisk kan ta fyr er ganske stor. Større enn vanlig, og siden det er kjipt når skog brenner, og enda kjipere når bygninger brenner, og menneskeliv kommer i fare, så har myndighetene sett seg nødt til å innføre noen forbud.
Engangsgrillen var det første som røyk, og etter hvert ble det forbud mot flergangsgrilling også, og til slutt grilling på privat eiendom, og særlig det siste forbudet der har falt mange grillentusiaster med anstrøk av kverulant/14 år i hodet-syndrom tungt for brystet.
Kommentarfeltene har vært en fest. Og er det fremdeles. Her er noen utdrag:


- Ingen grunn til å ta dette lite gjennomtenkte forbudet seriøst, så lenge man ikke samtidig forbyr utendørs røyking, bruk av kokeplate i båt som går på gass/parafin/rødsprit, taktekking, utendørs sveising, bruk av skjærebrenner, vinkelsliper, spikerpistol på krutt/gass osv osv.

Når forbud innføres med så store logiske brister må man forvente at respekt og tillit til myndigheter smuldrer opp. Sånn er det bare!

Argumentasjonen som brukes er håpløs: -Forbudet er ikke mynter på de ansvarlige, men er nødvendig pga de uansvarlige. Flott retorikk....


- Sitat:
Et totalforbud er den eneste praktiske måten å forebygge på. Fordi et delvis forbud, med unntak på visse betingelser, ville blitt umulig å håndheve.

Tull og tøys. Det er forskjellige fartsgrenser. De klarer de å håndheve. Det er forskjellige brannforskrifter, byggeforskrifter etter hvor en bygger eller bor.

Nå griller jeg når det passer meg uansett, for tullinger bryr jeg meg ikke om


- I tilfelle skogbrann på min terrasse som er av betong,har eg hageslangen parat.


- Det eneste rette hadde vært hvis utendørs røyking, skjærebrenning, bruk av vinkelsliper osv hadde bært forbudt.
Hvor mange branner har vi hatt som har oppstått ved grilling i hage?
Hvor mange branner har blitt forårsaket av sigarettsneiper? Av vinkelsliper? Av taktekkere osv osv osv

Vi hadde en bilbrann på Tau forrige uke, den brant helt ut, den var vel tilnærmet utbrent før brannbilen kom, dette gikk godt. Men å fyre opp en gassgrill i hagen, det er forbudt.
Jeg vet ikke hva som forårsaker brannene sørover i Europa, men jeg tipper det er flere branner forårsaket av sigarettsneiper enn av griller.


- Hvordan kan aftenbladet mene at et forbud vil styre de uansvarlige? Man burde fått de uansvarlige til å bli ansvarlige ved å påby beredskap i form av en vannslange eller pulverapparat ved grilling.


- My point exactly! De som ikke respekterer loven drikker alkohol og bryter fartsgrenen okke som! Andre som har vett mellom ørene holder seg på rett side av loven.

Dessuten er det ikke opp til det lokale brannvesen å avgjøre hva som er uaktsomt. Det har vi domstoler til. Har man adekvate slokkemidler tilgjengelig skulle jeg likt å se en grillkonge bli dømt for uaktsomhet ved å fyre opp en gassgrill i egen hage midt i asfaltjungelen.


Og til slutt, min personlige favoritt fra Odd Rune Olsen:


- Bare og gi balla og finne fram grillen !


Alle sitatene er lånt fra nettsidene til Aftenbladet, og disse alene er verdt abonnementet for det neste kvartalet etter mitt syn.


Det bekrefter en del fordommer jeg har vedrørende 'folk flest'. For å si det sånn.


Ta det kuli i sommervarmen, alle sammen. Og la grillen stå hvis brannvesenet sier det.


Påskehar1

















søndag, mai 27, 2018

Avskaff monarkiet

Jeg hadde nylig en diskusjon på facebook, der utgangspunktet var at det ble ropt et slags varsku om at flertallet av journalistene i dette landet stemmer på den såkalte venstresiden av den tradisjonelle Høyre/Venstreaksen i norsk politikk. Og så var det linket til en artikkel av Gunnar Stavrum som er redaktør i Nettavisen.
Jeg klarer vanligvis å styre unna sånne diskusjoner, for det er aldeles sjelden at man oppnår noe annet enn å lufte ut hva man mener, og så står man i hver sin ende og hamrer på en dings av metall som gir fra seg masse lyd som skjærer i ørene, men som forblir uforandret i form og funksjon etter at man - fullstendig utmattet - kaster hammeren fra seg i frustrasjon over at man ikke har kommet noen vei.


Jeg er ikke verdens smarteste mann, det ligger ikke i mitt mandat disse mikrosekundene vi åller på her på jorda å løse kreftgåten eller få nobelprisen i fysikk. Vi kan vel nesten si at de fleste nobelpriser er utenfor min rekkevidde.
Det er direkte usannsynlig at jeg vil få noen gate oppkalt etter meg, hvis ikke Timmy klarer å få det nye albumet vårt til høres så mektig og nyskapende ut, at vi blir stående som giganter i rockhistorien, ingen over eller ved siden, men det er litt mye press å legge på Timmy, dette her.
Lag en klassiker! Det er din feil at vi ikke selger ut Valle Hovin 2 ganger i året!
Timmy er for øvrig Alsviks største sønn, og det burde vært en statue av han oppe ved vannet der, der han skuet utover under cowboyhatten, som en mytisk rockegud, med Gretsch-gitaren hengende nede ved knærne. Det hadde vært noe, det. Føkk det der preikestolgreiene.
Jeg tror jeg er smart nok for politikken (i hvert fall hvis vi ser nivået på de folkevalgte i 2018), men jeg gidder ikke. Jeg kan ikke med makt, eller renkespill eller kniver i ryggen. Det å ikke innfri løfter - den delen kunne jeg nok klart - men det kan man jo gjøre på fritiden.


Dette her var en voldsomt lang ingress, og på veien har jeg rota meg helt bort fra temaet som heter avskaff monarkiet.
Det er 2018, og fortsatt er det en stor del av befolkningen i dette landet som synes at det er en god plan å ha en kongefamilie, som en gjeng med vattnisser med et helvetes høyt forbruk  - som VI betaler - VET dere hvor mange trygdesnyltere vi kunne fødd for den prisen?
Hundrevis og tusenvis! Jeg ville ha foretrukket det.
Ja, men de e jo så koselige! Og så e de møje smartare enn svenskekongen?
SMARTERE ENN SVENSKEKONGEN? DEN VENSTRE VERNESKOEN MIN ER SMARTERE ENN SVENSKEKONGEN! Er DET noe argument? Vi kan jo ikke BRUKE DEM TIL NOE!
Unnskyld CapsLock- skrivinga. Jeg hater sosserier og snobberier og overklasse og rike russiske gangster-oligarker og mykpornoelskerinnene deres.
Våre folkevalgte har kanskje ikke verdens høyeste nivå, men dersom man sammenligner med kongehuset, så har de i hvert fall en funksjon, og så er de VALGT, de har ikke ARVA tittelen i et slags latterlig lotteri. De har ikke fortjent det. De bare ER det.
De er helt sikkert okay mennesker, eller de kunne i hvert fall blitt det, hadde de forstått sammenhengen mellom jobb og goder.
Jeg merker at jeg har snudd, eller blitt mindre pragmatisk i forhold til kongefamilien. Jeg synes vi må finne på noe annet. Jo før jo heller.



tirsdag, mai 08, 2018

Explicit Lyrics


Vi er råka av eit plutseleg blaff av sommar. Då er det alltid slik at eg vert freista til å synga slagerar av Jokke & Valentinerne.
Men ungane er ikkje mogne for den originale teksten, så eg har moderert- mellom anna 'To fulle menn' til det akseptable:
KETCHUP PÅ SKJORTA, OG SENNEP I RÆVVA, KOKKEN FIKK JULING
OG JEG BLE TÆVVA
VI SKULLE PÅ KINO, MEN HVA FIKK VI SE?
EI SJAPPE MED HMHMH
OG DET VAR DET

TO HMHMHM
RIDER IGJEN
TO HMHMHM
RIDER IGJEN 

Denne songen er ein perfekt distraksjon når det er litt dårleg stemning, når noko er varmt eller tungt, eller når underteikna har lova noko som eg ikkje klarar å halda.
Distraksjon er eg ganske god på.
Favoritten vår er 'tagging' av Bare Egil band, men den måtte me ta av repertoaret. Språket er på monge vis kjernen i den songen.
HVIS DU SYNS AT TAGGING ER SÅ JÆVLA TØFT, KAN DU FAEN MEG TAGGE DEG SJÆL I RÆVVA.
Og det er berre byrjinga.
Overdrive bannskap er ikkje nokon god praksis i barneoppdragelsen.
Det kan vera krevjande å vera rollemodell. Eg syng ganske ofte ein redigert variant av 'Sola skinner (Jokke&Valentinerne) 
Den høver ekstra godt i dag.
SOLA SKINNER OG JEG ER SÅ GLAD 
DET ER FORDI JEG SKAL SE DEG I DAG
SOLA SKINNER OG JEG ER SÅ GLAD I DAG

JEG HUSKER DA VI MØTTES FOR FØRSTE GANG
DET VAR SOMMER, DET VAR SOL OG ALLE FUGLENE SANG
OG DET VAR ENDREMANN OG DET VAR INGRIDMOR OG DET VAR MAMAMAMAMMAMAMAMAMA.

Det er innafor, som dei seier. Originalen er betre. Og TAGGING? Den har 40 års aldersgrense. Minst.



fredag, mai 04, 2018

Mannen med dei blå latexhanskane

Sikkerhetskontrollen på diverse flyplassar er stader eg har brukt ein del tid.
Eg vil gjerne få understreka at eg er glad for at dei finns, eg ville ikkje vera komfortabel med tanken på at allslags psykopatar kunne ta med seg kva dei ville i bagen når dei skulle ut for å fly.
Det eg ikkje likar så godt er at eg har ein tendens til å verte stoppa, at detektoren som skannar meg pip av di eg har gløymt å ta av meg eit belte eller ikkje har tømt lommane for myntar, eller at skoa har noko mikkmakk av metall på seg.
Då eg sang i Tristania var det ofte ein fest med diverse medlemmer som fylte opp dei gråe plastboksane med alskens dingeldangel, og likevel matte ha fleire passeringar og kroppsvisiteringar med armane ut frå kroppen før dei kunne passere.
På eigenhand er det mindre festleg. I går sende eg inn to slike grå brett inn i skannaren - det eine med laptop og belte og lighter og småpengar - det andre med blazer og ytterjakke. Den med jakkane rulla ganske kjapt inn i sona for nærare kontroll.
Mannen med dei oppbretta armane og dei blå latexhanskane vinkar meg over.
E dette din?
Mhm,
Om du har ein skrutrekkar i lommen?
Eg trur kje det, men kan kje udelokka det.
Me går igjennom ytterjakken, og der er det ingenting, og så begynner me på blazeren, og i lommane er det ingenting, men i fôret - i FÔRET - der kan eg kjenna noko kort og hardt. Eg freista rota gjenstanden tilbake til der han måtte ha kome frå, men det var jo faen meg som å ha gått igjennom isen og så leita etter vegen tilbake. Det endte med at eg drog det (som skulle visa seg å vera eit snertent stjerneskrujern) ut gjennom jakkefôret med eit diskret lite ritsj.
Eg fekk på meg beltet, samla greiene mine, trykka på den lysegrøne mellomnøgd-knappen, og sette kurs for gata mi med raude kinn.
Når dette er sagt - så var det ei dame som måtte levera inn ei diger saks som ho hadde gløymd att i veska si.
God helg!

mandag, april 30, 2018

Pass opp

Han var så gamal at han drøymde i svartkvitt
Røysta hans let som ei LP - plate.
Syttiåtte eller noko
Som ei  knitring i dei nedstøva rillene.
Då han banka på døra til nettbanken fekk han ikkje koma inn
I kid You not
Passord?
Neei
Alt var betre før
Og enklare
Han var så gamal at hjarta hans slo
Meir som av gamal vane
Til det stoppa
Slik som alle hjarter gjer
For hjarta er ikkje ein jævla evighetsmaskin
Han vart så gamal at han kunne ha vore ein optisk illusjon
Han vart så gamal at han hugsa ungdomsåra under krigen som dei kjekkaste av alle

Då han banka på perleporten visste han ikkje kva han heitte
Eller kva han skulle der å gjera

Passord! Sa han ved porten
Pass opp sjøl