Kjære Far.

Jeg har ikke skrevet direkte til deg på over tjue år, og da var det for å be deg om
en tjeneste for å fikse noen permisjonsgreier da jeg var i militæret. Du svarte og fikset som den selvfølgeligste ting.

Jeg vet ikke om det går an å blogge til deg - om deg - for deg nå - uten at det blir sosialpornografisk. Men jeg kan aldri blogge mer hvis jeg ikke skriver om dette. det er for svært. Det ligger som et digert fjell midt i stien jeg går på.

Jeg kunne ikke fatte det da Rållså fortalte meg at du var død.

Det var som en vegg falt ut i meg. Du skulle ikke reise fra oss ennå. Du var bare 63 år. Du var så vital og levende. Det er faen ikke rettferdig.

Da jeg var liten var jeg redd deg. Du var ganske autoritær da. Alle ettermiddagene du satt og voktet meg for å få meg til å spise opp fisken som var lagt på tallerkenen min. Jeg som satt og brakk meg av fiskelukta. Mor som ba om at jeg måtte få slippe.

Du hatet juks og løgn og fanteri og sniking og luring og uærlighet. Og som barn og ungdom var jeg ganske snikete. Unnvikende. Feig. Jeg er vel ikke helt fri ennå.

Du hadde slik en voldsom kraft i deg. En kraft jeg ikke har sett i noe annet menneske. Du sparte deg aldri.

Uka fra du døde og frem til begravelsen var et vakum. Det var så mange tanker som surret i hodene våre. Mest av alt var det dette ubegripelige, bunnløse savnet. Det er der ennå.

I tillegg lurte vi på hva i all verden vi skulle gjøre med gården. Alle sauene. Da jeg la hodet på puta hjemme på Sørpeland hørte jeg breking og sauebjeller. Tanken på å måtte jage dyrene dine på slaktebilen var tung. Livsverket ditt.

Da jeg snakket med deg dagen før du døde sa du at I VINTER SKA EG HA 150 SAUER. Du var i strålende humør da. Du hadde gravemaskin på gården. DET E ALTSÅ EIN NYDELSE Å SJÅ AN SNU KVAR SKOFFA. Det kalles visst arbeidsglede og nydyrking var det kjekkeste du visste.

De fant deg i traktoren. Ved siden av veien. Med sauer i tilhengeren. Motoren i gang. Stella var med deg på den siste turen din. Trofast til det siste. Jeg innbiller meg at du ville foretrukket å reise på den måten. Men ikke nå. Ikke på lenge ennå.

Dagobert og Ninni vil overta gården. Jeg skulle ønske du kunne oppleve det. At du hørte dem si ordene. Da ville du blitt glad, far. Jeg vet du tenkte mye på det med gården. Om hvordan framtida ville bli. De er gode folk. Det blir nok bra. Mor pustet lettere etter at de fortalte det. Alle syntes at det var godt nytt. Alle vi søsknene og naboene. Alle som var glad i deg. Vi savner deg sånn.

Masse folk har sendt blomster og vært innom i huset deres. Folk har stått i kø for å hjelpe oss. Vi har opplevd det som nært og ekte. Telefonen har gått varm av tekstmeldinger og oppringninger.
Du var jo en sånn selv. Som var der for andre når de ble syke eller sleit med noe. Ringte og gikk på besøk til gamle onkler og tanter. Du gjorde det som om det skulle være en selvfølge.

Dagobert og jeg kjørte eskorte for deg bak bårebilen fra sykehuset. Jeg signerte for ringen og klokka di. Det veide så tungt i hånda mi.
Det stokk i meg da vi så kista di for første gang. Den var trehvit. Uten gullbeslag og plysj og ornamenter. Snobbefri. Du var aldri noen snobb.

Da vi kom fram til kapellet ventet familien der. Og vi fikk se deg oppi kista. Du hadde dressen på. Dressen med Lions-nåla. Det blei en del grining. Du var så kald på hendene og i ansiktet da jeg klemte deg. Det var tungt for oss. Men jeg følte meg litt bedre etterpå. Det var som om noe av din styrke hadde smittet over på meg. Som om du forventet at 'dette burde vi da fikse'.

Jeg så at du hadde reist. Du var ikke der lenger. Bare skallet ditt. Jeg hjalp til med å skru på lokket.

Vi grudde oss veldig til begravelsen. Visste at det kom mye folk for du engasjerte deg høyt og lavt hele livet.

Kirka var vakkert pyntet i sterke fager. I rødt og gult og oransje. Blomstene og sangene skulle speile deg. Den fargerike personligheten din. Jeg sang for full hals. Det var godt å synge selv om gråten snurpet stemmebåndene og gjorde noen av tonene skjeve.

Det var meldt så dårlig vær. Da vi bar kista di ut av kirka til outroen av 'jeg er en seiler på livets hav' og kirkedørene åpnet seg slo en voldsom byge imot oss. Jeg klarte ikke å løfte blikket da vi gikk igjennom kirka. Jeg så ingen mennesker utenom mor og søsknene mine. Men jeg følte dem som en stor og varm vegg av sympati og medfølelse.

Det er ikke så ofte det er begravelser på den vesle gravplassen over huset på Radøy. Vi kjørte den drøye mila bak bårebilen og da jeg så i speilet så jeg en kjempelang kolonne av biler som fulgte bak oss. Og en buss. Været ble litt bedre og 'finsk fjernsynsteater-faktoren' ble mindre enn vi hadde fryktet. Kista di som ble senket ned i jorda. Et hav av folk. Snufsing og spredt gråt. Det var jeg som skulle takke de fremmøtte på vegne av familien. Stemmen min ble tynn da.

Da jeg løftet blikket så jeg Runar, Arnstein, Einstein og Candy. De var der for meg. Det var dypt rørende og uventet. Jeg klemte dem hardt etter tur. På vei til minnestunden så jeg den brede ryggen til Reinert også. Senere fikk jeg vite at det var enda flere av 'mine' folk som var der.

I minnestunden sto vi fem søsknene sammen og talte til deg - om deg - for deg. Det var mindre krasst enn i sekstiårsdagen din for drøyt tre år siden. Det var bare fint. Det var mye fint å si.

Og de som fulgte på lista var også fulle av lovord om hvilken helstøpt, ærlig og kraftfull venn de hadde mistet. Vi delte deg med mange og de kjenner tomrommet de også.

Jeg kunne visst ha skrevet en bok om deg og meg. Og om forholdet oss imellom. Men det får bli en annen gang. Ingrid og Endre får aldri bli kjent med deg og det er forferdelig synd. Og jeg må prøve å tette igjen den veggen som mangler med noe provisorisk.

Og gå videre.

Kommentarer

Hei.

Utrolig flott og rørende skrevet, jeg sitter her med tårer i øynene. Synes det var så forferdelig trist da jeg hørte hva som var skjedd, og har snakket litt med din andre halvdel om dette også.

Kunne ikke la være å kommentere på dette innlegget ditt og vil bare si at jeg tenker på dere.
paaskeharen sa…
Takk for det. Og takk for blomstene.
Anonym sa…
Veldig fint skrevet om faren din...og så trist...
Håpe det går bra med dere og at vi ses snart!

Klem Leah
Janet sa…
Høres ut som det var en flott far dere hadde. At han satt middag etter middag og tvang i deg fisken,- det vil jeg kalle omsorg!
Kanskje han sitter en plass inni cyberspace og får med seg orda dine? Kanskje han også venter på en bok?
jeg er glad for at du skrev dette innlegget.
slangen sa…
Flott Hare - både i form og innhold.
Jonna sa…
Fantastisk flott skrevet. Jeg føler med dere alle.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta