I'd rather wear fur than go naked

I min ungdom var jeg pelsdyroppdretter.
Dette er den rene og pure sannhet og ikke noe jeg har kokt sammen for å provosere hjernedøde fjortiser eller forvirrede supermodeller eller andre folk fra urbanistan. Folk som ikke evner å se den åpenbare sannheten i at menneskets eksistens og vår vestlige levestandard er tuftet på dyr i fangenskap. På den ene siden klager man på hvor dyrt det er med mat og over hvordan bønder suger penger i milliardvis ut av statskassa. Og så er alle bønder generelt og pelsdyroppdrettere spesielt dyremishandlere av verste sort.

Lipgloss = minkpenis på tube.

Det å forsvare pelsdyroppdrett er i dag mer provoserende enn å være kirkebrenner, være barnemorder eller karikaturtegner med profeten Muhammed som spesialområde. Det er verre enn å pushe heroin, verre enn å livnære seg av å denge og rane eldre og uføre. Litt verre enn å fange hval tilogmed. Men bare litt.

Mascara = kvernet lever fra sølvreven.

Jeg vet det for jeg har en fortid i bransjen.

Hadde jeg vært ung og lovende skulle jeg startet et musikalsk prosjekt som hyllet pelsdyrbransjen og dens fortreffeligheter. Og jeg skulle stikke nåler i små kosedyr på scenen. Og det skulle bryte ut slåsskamper blant publikum og alle skulle være sinte utenom meg. Som skulle spytte ut mitt pelsdyroppdrettsforherligende budskap - ispedd blasfemi - og selfangsthyllester.

Men det er jeg ikke lenger. Om jeg noengang var det. Men jeg vil gjerne si dette omigjen. Jeg var pelsdyroppdretter som ung og jeg skammer meg ikke. De aller fleste norske pelsdyr har det kjipt men okei. De lider ikke nevneverdig. Noen veldig få gjør det kanskje. Jeg foreslår at dere fokuserer litt mer på MENNESKERS lidelser. Der skulle det være en hel del å ta tak i.

Mmm..lipgloss.