Legg ner telefonen for Natas

På Fredag var Rållså og Timmy og jeg på konsert med Mari Boine på Tau scene.
Maskinhallen er et veldig dekadent konsertlokale, publikum er hovedsakelig menn og kvinner i alderen 30 til 60 år.
Vi kjøper oss noe å drikke og stiller oss helt framme, og lokalet bobler av forventning, og jeg bobler jeg også, og jeg er ikke engang brisen.
Det går en lydtekniker over scenen, han stopper ved hver mikrofon for å kontrollere at det er lyd. Bøyer den lange ryggen sin ned til den i midten, fortsetter forbi oss og ut ei dør til høyre.
Og der går bandet på, stemningen stiger, bass og trommer begynner å murre og 50-60 mobiltelefoner blir løftet mot den lille dama i den oransje og svarte kjolen.
Men hva faen er det med disse mobiltelefonene? Hvem er det som filmer på konsert? Og hvorfor gjør de det?
For meg betyr samspillet mellom sal og scene enormt mye, det tilstrebes en suggererende tilstand, et ønske om å nå og bli nådd, om å gynge med, og følge rytmen og forsvinne inn i det. Å gi seg hen er sterke ord, men sånn er de beste konsertene for meg. Hodet kobles ut, og jeg forsvinner i øyeblikkets magi.
Det er mange faktorer som kan ødelegge en god konsertopplevelse - de mest opplagte er gjerne at bandet eller låtene eller formidlingen ikke holder mål. Det kan være lyden som er dårlig eller at man er for full eller for edru eller av andre grunner ikke blir nådd.
Vel - for meg er det først og fremst menneskene rundt meg - mitt medpublikum som har en tendens til å bryte den skjøre magien - for det ofte er en eller annen idiot som har drukket for mye som står og jabber mens bandet spiller, eller hun står og filmer med mobilen sin med lommelykta på - på første rad - og hun gjør det på alle høydepunktene, bryter det skjøre for dem rundt seg, og periodevis klarer jeg å la være å irritere meg, men mye energi går med i forsøket.
Men hvorfor? Hvorfor filmer dere? Klarer dere ikke å ta imot? Er det for å skryte på sosiale medier? En mobilfilm kan aldri fange det som øyeblikket kan. Aldri. Så hvorfor være halvveis til stede igjennom en skjerm? Hva faen er greia?
Blondie ved min side legger telefonen ned for å være med på samjoiken på siste ekstranummer. Det høres helt jævlig ut.
Til tross for at dette vilt ukjente mennesket gjorde sitt beste for å ødelegge  min opplevelse, så var det en sekser. For Boine utstråler og kommuniserer både varme og autoritet, den lille dama på seksti år, dansende over scenegulvet, og det fantastiske bandet hennes, som ga låtene atmosfære, galskap og dynamikk. Jeg bøyer meg i støvet. Helt ned.
Og neste gang jeg er på konsert og noen filmer med lykta på, så kan det hende at jeg er så uheldig å søle litt øl på vedkommende.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke