Fråtsere og syndere (skal ingenlunde arve guds rike) for den som tror på slikt
Så er vi altså på Mallorca, denne brunsvidde ferieøya plassert på den 'riktige' siden av Middelhavet. 4 blåhvite kropper rullet i solkrem faktor 30, i shortser og sommerkjoler og sandaler og t-skjorter, på vei mot frokostsalen i hotellet, som er halvt inne og halvt ute, med utsikt over havet.
Vi har plastikkarmbånd rundt håndleddene, de minner på alle måter om backstagepass fra back in the days - Artist - Access all areas. All inclusive Det er et konsept som gir tilgang i frysebokser og i restauranter og uteserveringer over hele Sun Wing (de som elsker ferie, du vet) sitt område. Uten at det koster noe ekstra. Utover det vi har betalt på forhånd.
Det er bare å hogge inn. For de har selvsagt alt - både tenkelig og utenkelig - i buffeten sin. Pannekakene blir fort en hit hos ungene. For meg er Kaffe kapteinen på frokostbordet, men jeg lør på med egg og bacon og bønner og sopp og appelsinjuice og har det ganske så bra.
Det viser seg utover i oppholdet, når vi kommer til lunsjen - som også er overdådig - og middagen - som er i samme gate - at all inclusive-konseptet har sine klare negasjoner. Det er rett og slett for mye. Ungene (og særlig Ingrid) vil ha tallerkenen stappfull, spiser halvparten, og så vil hun heller ha noe annet. Og vanligvis - hjemme hos oss - hvor utvalget er vesentlig mer begrenset - er ikke det noe problem. For alt går i grisen (meg). Stort sett. Hvis det ikke er alt for grapsete. Men på tur orker jeg simpelthen ikke å spise opp alt, så vi må sette igjen mat. Hvert eneste måltid. Som igjen kastes, og det plager meg. Og når jeg snur meg rundt i lokalet, så gjør alle akkurat det samme. Hvis man heller vil ha noe annet, så kan man man bare hente seg en ny tallerken, for det koster ikke noe ekstra likevel.
Av alle de syv dødssyndene er fråtseri den mest motbydelige. Jeg synes det er helt forferdelig å kaste mat. Særlig med tanke på at folk sulter, og jeg lurer på hva de kjempehyggelige servitørene og kelnerne tenker om oss - der vi velter oss i vår overflod av mat og drikke. Vi kommer til helvete hele gjengen. mens lukta av svidd bacon pirrer nesegangene.
Jeg er det motsatte av en livsnyter. Jeg er en jævla puritaner, for jeg VIL faktisk at alle skal spise tallerkenen sin tom. Jeg vil at de skal takke for maten. Jeg vil at de skal rydde av etter seg. Og jeg vet ikke om det er Hans Nilsen Hauge eller Øystein Dvergbøy eller hvem faen det kan være som har planta det frøet i meg. Men det vokser, og er en del av ryggraden min. Av den jeg er.
Thomas Kuk skal redde verden, Sun Wing elsker ferie, og om ikke lenge skal jeg danse med plysjsjiraffen 'Lollo'. Mens Rållså filmer og ungene ler.
Vi har plastikkarmbånd rundt håndleddene, de minner på alle måter om backstagepass fra back in the days - Artist - Access all areas. All inclusive Det er et konsept som gir tilgang i frysebokser og i restauranter og uteserveringer over hele Sun Wing (de som elsker ferie, du vet) sitt område. Uten at det koster noe ekstra. Utover det vi har betalt på forhånd.
Det er bare å hogge inn. For de har selvsagt alt - både tenkelig og utenkelig - i buffeten sin. Pannekakene blir fort en hit hos ungene. For meg er Kaffe kapteinen på frokostbordet, men jeg lør på med egg og bacon og bønner og sopp og appelsinjuice og har det ganske så bra.
Det viser seg utover i oppholdet, når vi kommer til lunsjen - som også er overdådig - og middagen - som er i samme gate - at all inclusive-konseptet har sine klare negasjoner. Det er rett og slett for mye. Ungene (og særlig Ingrid) vil ha tallerkenen stappfull, spiser halvparten, og så vil hun heller ha noe annet. Og vanligvis - hjemme hos oss - hvor utvalget er vesentlig mer begrenset - er ikke det noe problem. For alt går i grisen (meg). Stort sett. Hvis det ikke er alt for grapsete. Men på tur orker jeg simpelthen ikke å spise opp alt, så vi må sette igjen mat. Hvert eneste måltid. Som igjen kastes, og det plager meg. Og når jeg snur meg rundt i lokalet, så gjør alle akkurat det samme. Hvis man heller vil ha noe annet, så kan man man bare hente seg en ny tallerken, for det koster ikke noe ekstra likevel.
Av alle de syv dødssyndene er fråtseri den mest motbydelige. Jeg synes det er helt forferdelig å kaste mat. Særlig med tanke på at folk sulter, og jeg lurer på hva de kjempehyggelige servitørene og kelnerne tenker om oss - der vi velter oss i vår overflod av mat og drikke. Vi kommer til helvete hele gjengen. mens lukta av svidd bacon pirrer nesegangene.
Jeg er det motsatte av en livsnyter. Jeg er en jævla puritaner, for jeg VIL faktisk at alle skal spise tallerkenen sin tom. Jeg vil at de skal takke for maten. Jeg vil at de skal rydde av etter seg. Og jeg vet ikke om det er Hans Nilsen Hauge eller Øystein Dvergbøy eller hvem faen det kan være som har planta det frøet i meg. Men det vokser, og er en del av ryggraden min. Av den jeg er.
Thomas Kuk skal redde verden, Sun Wing elsker ferie, og om ikke lenge skal jeg danse med plysjsjiraffen 'Lollo'. Mens Rållså filmer og ungene ler.
Kommentarer