Out for drinks and funerals part 1.

'Han hadde sikkert vært flau over at så mange kledde seg opp på grunn av han' sa Rållså mens jeg sto og knappet skjorta.
Det tror jeg også.

Jeg hadde grudd meg hele uka. Det var vi nok mange som hadde.

Utenfor kirka var det kondolanseprotokoller. Og stemmen hans lød lavt igjennom høyttalerne. Jeg vet ikke hva låten het. Men den var melankolsk og myk på samme tid. Han sang i sin egen begravelse. Jane sto i inngangspartiet og delte ut programmer. Jeg så at hun var knust. Sa ingenting da. Lang klem.

Det var en kald og klar høstdag i går. Striper av blekt sollys strakk seg igjennom kirkevinduene mot der kista hans sto.

Det er først når man ser kista at det virkelig går opp for en.

På en skjerm ble det vist bilder fra et 35 år langt liv. Og noen fikk en til å smile og andre til å grine.

Fem minutter før klokka ett hørte man en energisk klikking av boots mot kirkegulv og jeg tenkte at nå kommer Timmy og det gjorde han. Han strenet nedover midtgangen med blikket i gulvet og satte seg på fremste rad.
Det fikk meg til å kjenne på at: Hvis jeg - som ikke kjente JK så veldig godt var så glad i ham - følte meg så hul - hvordan måtte det da ikke være for de som stod han nærmest?

Presten dukket fram etter at kirkeklokka hadde ringt og en fiolin og et orgel hadde spilt noe Bach. Det var nydelig og det var helt stappfullt og jeg tenkte at jeg håper at presten har forberedt seg skikkelig og ikke legger alt for stor vekt på det åndelige. Han klarte seg helt greit på sørlandsdialekten sin og i talen klarte han å mane fram et bilde som var gjenkjennelig.
Han kunne kanskje tonet ned prydhage og rosebusk-faktoren men han gjorde virkelig en hederlig innsats.


Jeg har aldri vært i en begravelse hvor man kunne skue så mange hestehaler. Rene Pennyklubben.
Radene fremst på høyre side besto av en imponerende samling plommetjuver. Det ble ikke sunget så mye der vi satt. De fleste sangene var ukjente. De fleste sleit vel med tanken på å synge og grine på en gang. Det gjorde jeg.

Søstrene hans hadde oversatt favorittsangen hans til norsk og den ene leste den høyt med skjelvende stemme. Det var ikke mange som klarte å holde tårene tilbake da.

Prestens streiftog inn i det åndelige ga pusterom fra den kollektive sorgen. Som reklamesnutter inni verdens tristeste film.

Jeg så ikke at kista ble senket ned i jorda. Men jeg sang med på 'Så ta da mine hender'.

Kommentarer

l-m sa…
Jeg er sikker på at han hadde vært rørt - at alle hadde pynta seg for hans skyld, og så hadde han etterligna presten med tullestemmen sin og rulla på r'ene som han og Timmy gjør...

Han har flere ganger sagt at søsteren er den tøffeste og sterkeste jenta han kjente, og det kan jeg si meg enig i...

Jeg husker ikke at jeg så kista i det hele tatt - jeg tror jeg må ha blokkert det...

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke