lørdag, november 26, 2016

En sylynn toer



Chelsea-dama hadde rett.
Det var enda bedre i andre etasje.
Vi var fortsatt nesten alene i konserthuset.
Vi gikk forbi en puttifluttipott-salgsstand der de solgte julete effekter til barn til skandaløse priser.
Vi satte oss i de dype skinnstolene med ryggen mot regnet.
Min nevø og jeg fant til vår store glede et strålende trådløst nettverk, kobla opp Sumo - og forsvant inn i andre omgang av Southampton-Liverpool.
Det ble en hel del brøling og frustrasjon over brente sjanser. Antakelig mer enn hva som er vanlig i disse lokalene. Min nevø på 13 smilte og kikka seg rundt, og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var beskjemmelse eller beundring i blikket han sendte sin engasjerte onkel.
De minste barna gikk på oppdagelsesferd i bygget med de skinnende korridorene, leende og småløpende.
2-3-4 toalettekspedisjoner.
Det kom flere mennesker. Nisseluekledde, forventningsfulle unger. Besteforeldre rullet i parfyme og aftershave. Foreldre i fuktige ytterklær, med mobiltelefonen i den ene hånda og en unge eller to i den andre.
Min flokk oppførte seg eksemplarisk. De største passa på at de minste var med, og jeg hadde over åtti prosent kontroll. Vi gikk opp trappa og fant setene våre. De var fremst på tredje balkong. Min eldste niese sa snusfornuftig at de som absolutt ville sitte ved siden av hverandre måtte få velge, men det ble nedstemt av meg.
Eg bestemme. Alle sitte der di sitte!
"Putti Plutti Pott og Julenissens skjegg er en norsk barnemusikal skrevet og komponert av artisten Per Asplin i 1969. Musikalen forteller eventyret om nissegutten Putti Plutti Pott som reiser til Onkel Per, Petter og Caroline med Julenissens trylleskjegg"
(kilde: Wikipedia)


Det har blitt laget mye søppel og elendig musikk og sjokkerende dårlige show og konserter merka med merkelappen 'Jul'. Faktisk så mye at det har blitt en egen sjanger.
Innholdsmessig er Putti Plutti Pot helt i bånnskiktet i så måte.
Onkel Per og Petter og Caroline får besøk av en liten nissegutt (PPP). Han faller ned i peisen deres, han har knabba et trylleskjegg (!), De drar til nisseland, hvor en agent (nisse med solbriller og frakk) stjeler skjegget fra dem, men det går bra til slutt.
Alt er kompa med overarrangert orkester-gladjazz som er en prøvelse for mange av oss som har en viss kritisk sans når det gjelder musikk.
Til alt overmål er musikken på boks, mens synginga er live.
Sånn sett er det å gå på denne forestillingen helt der ute med da jeg dansa med tøysjiraffen Lollo på Mallorca for halvannet år siden.


Det er så krampaktig koselig at det får Vidar Lønn-Arnesen til å virke som en melankolsk og mystisk fyr.


Men livet er fullt av kompromisser - alle de seks ungene jeg hadde med meg - fra 7 til 13 koste seg.
Jeg satt og kikka på dem, de lo og ropte til dem på scenen: NEI! DU GÅR FEIL VEI!, de sang med på sangene - de likte faktisk dette rælet. Veldig godt.
Man kan ikke være prinsipiell surpomp når man er med unger på show.
Skuespillere og dansere og regi og kulisser - alt det der var helproft.
Etter en times tid var det pause.
Ungene ville selvsagt ha noe i kiosken. De var seks stykker. Stive priser. De eldste var så beskjedne at de syntes det var 'alt for dyrt' for meg å kjøpe til alle seks. Hjertet mitt knuste med et skjørt lite pling.
Det ble en kartong juice på hver, og to ruller Smil på deling. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe risengrynsgrøt, men allerede mens vi sto i køen, opplyste stemmen på høyttaleren o at det var fem minutter til andre akt skulle begynne.
Det var mye av det samme. Voksne og unger som liksom var nisser, foroverlent, med skøyeraktige blikk, overdimensjonerte ører, og hendene på knærne.
Flørten med salen (med hovedvekt på den yngre delen av publikum) fortsatte med uforminsket styrke, og den generelle stemningen var aldeles upåklagelig.
Hvorfor regissøren har valgt at 'reinsdyrene' skal spilles av jenter i slutten av tenårene, iført pinntrange, avslørende trikoter, vet ikke jeg.
En kollega av en kjenning hadde beskrevet hele forestillingen som 'pedofil' på grunn av disse. Det får stå for hennes egen regning, men jeg skjønner hva hun mente, for å si det sånn. En skal ikke nødvendigvis ha særlig skitten fantasi for å se at disse reinsdyra hadde en forhåpentligvis utilsikta seksuell utstråling.
Vi forlot konserthuset i flokk, og ute hadde regnet gitt seg. Og på veggen på Beverly blunka Justin Bieber lurt i Novemberkvelden.
Neste år blir det Svartnissen, tenkte jeg for meg selv. Og trilla en syltynn toer.

















Ingen kommentarer: