Lars Monsen - stikk å piss - part 2

Han var som forvandlet, Endre. Dro pinnen etter seg. Kilte meg med den, jaget meg som en gammal stut innover skogsveien. Snakka og snakka. Alt han så, alt han tenkte boblet ut av munnen hans.

Når han ble lei av pinnen var det ei kongle eller en stein. Som han kunne få til å flyte eller lage ringer i vannet. Noen ganger kom toget plystrende forbi. Tuut tuut! Sa Mona i vogna.
Og så var det så varmt at Bubba forsøkte å overtale henne til å ta av seg den tjukke bamsedressen, men det kom ikke på tale. Det var mye vilje i den lille kroppen.

Siden alt skulle kommenteres, testes eller kjennes på, gikk det ganske seint sørover mot Egersund.
Men veien var super, slett og tørr. Og traséen var akkurat passe kupert. Ikke altfor bratt, men den svingte seg inn mellom knatter og små tjern og høstlig lauvskog på innbydende vis.
Og Endre og jeg sprang i forveien og gjemte oss bak en stein, og hoppet fram for å skremme de andre to, og da sa Beelzebub at han blei så redd at han tisset på seg, og da lo Endre så voldsomt at han han holdt på å falle om, og ville seinere gjemme seg bak hver en stein og hvert et tre for å gjenskape øyeblikket.
Rundt halveis stoppa vi for å spise.
Det var Endre som bestemte hvor. Kakao, sjeva, sjokolade, vann. Mat smaker ekstra godt ute i friluft. Jeg veit ikke hvorfor.
Han klaga ikke, Junior. Men snakket mer og mer om det toget vi skulle nå i Eigersund. Og så tulla Beelzebub med at trollet hadde gjemt seg en plass, og Endre konstruerte scenarioer om hvor, og selv da Bubba tok grep for å få av Mona den alt for tjukke dressen - til ville protester - selv da, økte han bare volumet. Me må springa! TROLLET komme! Jeg måtte be ham holde igjen.

Han tok motvillig tegninga. Og så måtte han tisse, og da støttet jeg han der han sto og tisset i en lang bue gjennom gjerdet og ned mot et tjern.
Det var den eneste gangen at andre turgåere rynket på nesa av oss. Men det brydde vi oss ingenting om.

Den siste delen av turen ble litt drøy for junior, så jeg tilbød meg å bære ham på skuldrene, og det likte han godt, og da jeg slapp ham av på Statoil i Egersund, der den mye diskuterte isen befant seg, hadde han så vondt i låra på grunn av blodsirkulasjonen at han krøp på alle fire bort til frysedisken. 'Sanvissh' er favorittisen, og den hadde han ærlig fortjent. Vi skrøt over hvor flink han var til å gå, og han nøt det, den lille finingen.
Så var det en kort togtur, og inn i bilen og 44 rett hjem. Og knib til Mona og Beelzebub for selskapet og turen.

Det viser seg at indianeren snublefot har avlet et friluftsmenneske. Hvem skulle tro der?

Kommentarer

Anonym sa…
Det er jo bare helt fantasisk faktisk! Herlig historie! :) I :)
Rånni le tekk trø sa…
Vil bare nevne at jeg sykklet nordsjørittet på samme rute i fjor. Frarådes på det sterkeste. Omringet av hjernedøde idioter og en rimelig ømm stump i en uke etterpå. Dessuten er det drit- dyrt denne dagen. Ruten kan sykkles gratis de resterende 364 dagene i året.
paaskeharen sa…
På en måte imponert over at du gadd å sykle nordsjørittet. Forresten fint å få bekreftet fordommene sine.

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke