The Devil and the deep blue sea

Jeg sitter på toget fra Egersund. Jeg er alene. Stavekontrollen på telefonen ville velge avkristnet istedenfor alene. Og det er forsåvidt Spot.On. Hvor gammel var jeg da jeg ble avkristnet?
Jeg tipper et sted mellom ti og elleve. Før det mislikte jeg det når kompisene fra byen bannet. Det ble så farlig, alt sammen. De fra Randøy brukte egenkomponerte uttrykk som Fy nisse. Eller mildere versjoner som hekkan, salikatt eller sallan. 
Første gangen jeg møtte djevelen var sammen med bykompisene mine. De som leide det lille røde huset på nabogården. Somrene sammen med 'gutta ' var magiske. Det er ikke noe annet ord som beskriver det. Våre hjemmelagde pil og buer - pilene som suste over hyttetaket- klatringa på steinene og i trærne. Lukta av ristet brød og jordbærsyltetøy. Kaffe. Frokost med gutta- mens sola strakte seg inn igjennom de småruta vinduene.
Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på dette - tenk det : etter alle disse årene så skammer jeg meg fortsatt.
Jeg kan ha vært elleve år. Kristoffer ti. Broren hans het Rolf og var kanskje åtte. Han var bare snill og glad og rund. Han lo mye og lot seg begeistre av alt mulig.
Det var en sommerdag- en sånn som Ryfylke kan by på- men som ikke bør tas som noen selvfølge- sauene var sendt til fjells- kyrne gikk og beita og slo vekk fluer med halen - og vi skulle ut med båten- deres båt. En velstelt 15 fots trebåt med 7.5 hesters Mercury påhengsmotor. Det var Daniel og Kristoffer og Rolf og meg, og jeg tror at mammaen deres også var med. Karin. Karin med trykk på I en.
Rolf hadde funnet seg ei lita seljegrein eller en pinne, eller i hvert fall en hjemmelaga dings som unger kan bli så begeistra for,  som han syntes var helt fantastisk, han hadde tatt av barken, så den var glatt og hvit, og mens han lekte med den laget han små frydefulle lyder, helt inne i sin egen verden.
Det var en hel seremoni, det der å komme seg på sjøen.
Da vi kom ned tok Kristoffer øsekaret og begynne å ause. Dan låste opp døra til naustet til Peder Kåda, der han fikk oppbevare greiene deres i en krok, en fiskekasse med tre harper, ei fiskestang og noen sluker. Noe blått nylontau og redningsvester som hang på hver sine spikre under takbjelkene, ei bensinkanne, ei litersflaske med totaktsolje og tanken til påhengsmotoren. Det var et lite vindu ut mot sjøen der sola skar seg igjennom.
Peder hadde en benk og verktøy der, noen garn oppunder taket. Det lukta annerledes enn alt annet. Kanskje en blanding av råtten fisk og olje, støv og gamle garn. Daniel fant bensintanken, fiskeutstyret og redningsvestene. Bøyde den lange ryggen sin da han passerte døra. Vi andre sto med armene ned langs siden og kjente oss til overs. Jeg tok på meg min vest. Festa den blå plastspenna, surra igjen oppe og nede. Rune, lekte med pinnen sin og var irriterende glad. Når Kristoffer med fregnene var ferdig med å ause, langa Daniel bensintanken over. Slangen blei kobla til, og så kunne vi andre gå om bord. Kristoffer og Daniel satte seg på aktertofta, Karin og jeg på den midtre, og Rolf med pinnen i baugen. Plaska ned i vannet med den. Det lukta salt sjø
 Det kan bare forklares som et mørke som bygde seg opp i meg, som fylte meg, som jeg ikke kjente igjen eller klarte å stanse.
I det fortøyningene ble løsna og vi seig ut fra brygga, tok jeg kjeppen til Rolf, røska den ut av hendene hans og heiv den på sjøen. Han sendte meg verdens mest vantro blikk, før han begynte å gråte.
Jeg angra med det samme. Alle de andre 3 reagerte med sinne og vantro.
Koffor gjorde du det?
Ka e det du holde på med?
Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde kjent meg så alene. Jeg fikk ikke til å si noe. Kjempa med gråten. Og bøyde nakken i skam.
Anklagen hang over meg hele veien og snørte seg i halsen. Til Skartveit og hjem igjen, men gikk kanskje over til slutt.
Men for meg var det likevel  som om jeg hadde ødelagt noe, som om stjernestøvet hadde dryssa ut av posen og gjort forestillingen om noe magisk til noe helt ordinært.