fredag, mai 24, 2013

De tre kvinnene i mitt liv. Del tre - Den store kjærligheten

For mer enn et år siden startet jeg en 'trilogi' som jeg kalte De tre kvinnene i mitt liv.
Det høres ut som noe som kunne være skrevet for kiosk, men er det ikke.
Jeg har skrevet om Mor og om min datter Ingrid, og så begynte jeg på denne her om Rållseraua, men så syntes jeg det ble så vanskelig at det ble liggende som et utkast - helt til jeg kom over det nå - og siden Rållså har dag i dag, så kunne det være en passende anledning til å fullføre prosjektet.

Eg grue meg te det bler min tur, sa Rållserau i Mars 2012 da hun så overskriften på det nyeste bloggprosjektet mitt. Kadåfor?, spurte jeg. Du e jo nødt te å skriva det som e sant. Det er jeg forsåvidt uenig i. Jeg skriver hva jeg vil. Innenfor rimelighetens grenser. Men jeg er enig i at det bør inneholde en kjerne av sannhet. Tuftet på min egen - høyst subjektive virkelighetsoppfatning. Dessuten er Rållså den eneste av de tre store jeg har valgt selv. De andre er biologi.


Jeg har alltid likt jenter. Helt siden min første barndomskjæreste i fireårsalderen. Rållså er kvinnen i mitt liv. Kvinnen med stor K. Hun sier at hun husker første gang hun så meg. Da var jeg nitten år, hadde alpelue og deltok på en evert taube - forestilling. Jeg husker kvelden. Men ikke rållså. Det gikk vel firefem år før jeg så henne synge. Det gikk rett til bunns i meg. Og jeg syntes hun var nydelig. Uoppnåelig, men nydelig. Det synes jeg fortsatt (selv om jeg ikke sier det ofte nok. Jeg kunne ikke fatte hva hun så i meg. Men i henne så jeg et helt spesielt menneske. Jeg har aldri vært så forelsket. Dere vet den følelsen hvor man ikke går, men nesten løftes fram, og alt blir lett lett. Alle vet at virkeligheten ikke er sånn. Virkeligheten kan fort bli mer som en litt sidrumpa vals. En tung lett lett.

Sidrumpa nok ikke er et ord som karakteriserer fordholdet mellom R og meg. Rållså er nok den eneste som kunne overtalt meg til å både kjøpe leilighet, kjøpe bil, pusse opp leilighet, få barn, og gifte meg. Teknisk sett er det jo jeg som spurte henne om det med giftingen. Men det jeg prøver å si er - at summa summarum - så har rålls en ganske sterk påvirkningskraft på meg. Jeg har enorm respekt for meningene hennes.

Det er ingen som Rållså. Det er ingen som gjør meg så irritert eller rasende forbannet. Vi er så dårlige til å utføre praktiske gjøremål sammen, at jeg ofte griper meg selv i å undres på hvorfor vi fortsatt begge to er i live. Rållså har en fantastisk latter som høres over alle de sju fjell. Hun er i én person den mest systematiske og den mest kaotiske jeg kjenner. Hun er ekstremt direkte i hva hun mener om ting. Hun er en fantastisk mor. Ungene forguder henne. Og det at hun er så kreativ og sprudlende er veldig inspirerende for oss som er hennes nærmeste.
Dessuten vet hun hvor skapet skal stå. I både direkte og overført betydning

Det ER vanskelig å skrive om kvinnen i mitt liv. Mye vanskeligere enn de to foregående. Det er ikke alt jeg kan skrive. For det er én ting å utlevere seg selv, men en ganske annen å utlevere sin klart bedre halvdel.
Rållså er raus, og hun ser andre på en måte som jeg misunner henne, hun er min største inspirasjon, hun er den første jeg viser ting jeg har skrevet til, for jeg vet at hun vil si det hun mener. Ofte blir jeg sur hvis jeg får kritikk, men noen ganger har hun rett. Ganske ofte, faktisk.

Rållserumpa er min store kjærlighet, og jeg kjenner meg heldig og priviligert som får være mannen hennes.

4 kommentarer:

Bergljot sa...

Så fint skrevet! Rollså er strålende, og det er du også. God helg! Sonen gler seg til lordag.

Rånni sa...

He shoots aaaaand scores!!!!

Anonym sa...

Her har du jo talen til bruden :) bare å ta sats og gje gass! Fantastisk! I :)

Hegeslilleboble sa...

Flott skrevet til sjølvaste rållså:).