torsdag, mai 02, 2013

Vibbometeret går amok

Alle menn liker fotball.

La meg omformulere det. Mange menn liker fotball, men slett ikke alle.

Men flere menn enn kvinner har glede av ulike sider av dette spillet.

Noen menn liker øl bedre enn fotball.

Mange menn liker begge deler. og undertegnede faller i den sistnevnte kategorien.

Forleden dag - den siste i April - ble jeg lokket ut på pub av min venn Kjallas - for å se returoppgjøret i mesterligaen mellom Real Madrid og Boroussia Dortmund.

Han hadde vært ute en stund før jeg kom meg på banen, og bar preg av det, men han var ikke vanskelig å snakke med eller noe.
Det var fullt på sportscafeeen. Ikke stappfullt, men fullt nok til at vi måtte stille oss fremme i baren for å få fri sikt til en skjerm.
Ulempen med å stå i baren er først og fremst at man blir et medium, eller en knuffepute, en buffer mellom de øltørste og dem som betjener kranene.
Det trenger ikke å være et stort problem, så lenge mannen i gata (eller som i dette tilfellet - mannen på puben) er noenlunde høflig, noe det ikke finnes garantier for.

Selv er jeg ikke utpreget begeistret for å gjøre nye bekjentskaper i tide og utide. Det hører med til sjeldenhetene at jeg aktivt tar kontakt med andre mennesker.

Det viste seg at Kjallas - i det humøret han etterhvert ble løftet inn i - hadde en helt annen og langt mer utadvendt profil.
Blid, og ikke så rent lite sjarmerende, snakket han med folk rundt seg som om han skulle ha kjent dem hele livet.
Først en ung fyr til venstre for oss. Løkradaren min slo ut tidlig på han. Løkradaren er en del av vibbometeret mitt - den gjør utslag på slike jeg absolutt ikke vil snakke med - det blinker varsellamper og sirenene kviner i ørene mine. Jeg sank ned med ølen, og overhørte bare bruddstykker av samtalen, men festet meg ved dette:

(Kjallas støtter et lag fra Manchester hvis navn er kjent for mange. For kampen sin del håpet han at Real Madrid skulle få et tidlig mål (de lå under med tre etter den første semien). Dessuten syntes han ikke det var noe stas at det så ut til at det ville bli to tyske lag i finalen på Wembley)

Da det varte og rakk uten at RM klarte å score, sier Kjallas til løken i Real Madrid-drakt: Egentlig holde eg me junaited, så eg dride i det.

-Eg og.

Det er da jeg ikke klarer å holde meg lenger: Ka faen e det med dåkke united-folk, jævla medgangssupporterar, dåkke e jo faen heilt ude av stand te å takla motgang! Har du Bayern Munchen - drakten din henganes klar te finalen?

Løken forstår endelig at vi ikke har noe mer å snakke om. Kjallas flirer bare, for han kjenner meg. Dessuten er han bedugget.

Senere kommer det en til som skal ha øl, og han er full, og han er fra Sarpsborg, og han har en tjukk lenke av gull rundt halsen, hentehår og er i slutten av førtiåra. Han vil jeg ihvertfall ikke ha noe med å gjøre, men forsyne meg har Kjallas slått av en hyggelig prat med ham også.
Det går så langt at jeg må ta han i hånda og la ham latterliggjøre navnet mitt, mens jeg later som jeg bryr meg om hans.
Så peker han mot kjæresten og kaller henne Min rose fra Rekkefaret.

Kampen er slutt, og Kjallas forsøker å få meg med på bare ei øl te. Det er en kjent taktikk. Jeg har blitt forsøkt lokket før, for å si det sånn. Jeg blir med under forutsetning av at vi rister av oss gullgutten og rosa hans før de blir enda bedre tjommier.
Jeg lykkes, og holder min del av dealen.

Jeg går hjem igjennom Vålandsskogen i vårnatta. Det er fint å lufte seg litt.

2 kommentarer:

MM sa...

Løkradar! Hahaaa! Ordet er herved opptatt i mitt vokabular og vil bli flittig brukt.

paaskeharen sa...

Jeg syns at jeg får kontakt med mer enn min del av løkene. Men stiller man seg i baren, så har man på en måte lagt opp til det selv.