Mobiltelefonen

-

Jeg husker min fars første mobiltelefon.
Året var 1987, og modellen var en Ericsson som bestod av en diger kasse- på størrelse med en stresskoffert, samt en tjukk, krøllete ledning med et røslig telefonrør i enden. Den var montert fast i fars bil, og var nok- på denne tiden å betrakte som et slags statussymbol.
Nesten 20 år har gått, og mobiltelefonen har for lengst blitt allemanns-eie. Selv har jeg vært i besittelse av ulike varianter av vidunderet sammenhengende siden 1996. Runar var den første i min omgangskrets som gikk til anskaffelse av en, og jeg kommer aldri til å glemme fjeset hans den gangen jeg jekket en pils med den. Det var et såkalt 'Kodak moment'.
Innførselen av mobilen gjorde det mulig for oss å være tilgjengelige for hverandre hele tiden. Man kan med rette spørre seg om hvordan vi fikk tak i hverandre før.
Selv synes jeg at det å SNAKKE i telefon(uansett type) er et ork. Jeg har blitt flinkere å svare når jeg blir ringt til, men jeg foretrekker langt på vei SMS-meldingen som kommunikasjonsform. Dette til tross for at forlabben min (les: tommelen) er stor nok til å presse ned alle tastene på min vesle nokia på en gang.
Ikke pianofingre, akkurat. Men SMS-en er liksom en blanding mellom muntlig og skriftlig og muntlig form som passer meg bra- om det går litt tregt. Nå har mor også tatt denne nyvinningen i bruk, og i en alder av 36 år har jeg begynt å motta sms-er fra min gamle mor i gata:'ka du gjer på'?, 'kor du e'?, og 'du trenge kje' ver så hemmelighetsfulle, vel?'. Jeg har langt på vei blitt ti år igjen, under oppsikt av min mor. Jeg svarer henne så ofte jeg kan. Alt er av kjærlighet gjort, skal man vite.
PS:Det kan gå noen dager før det kommer oppdateringer, da jeg skal til Pølzetyskland en tur. For de som skulle lure.

Kommentarer

Rållserau sa…
Jeg husker hvor teit jeg synes det var med mobiltelefon. Helt til jeg bodde på Dragvoll, langt utenfor sentrum av Trondheim, og flere ganger kom hjem til blinkende lys på telefonsvareren: Hei, vi skal på kino/fest/rållsogtull, vil du være med? Og jeg ikke orket å dra helt ned til byen igjen når jeg nettopp var kommet hjem. Fikk da min første svarte lille klump av en moblitelefon. Etter det har jeg vært med på ALT! JUHU!
12:15 p.m.
Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

-
I MIDDELHAVET SARDINER SVØMMER - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTE DER SVØMMER DU - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU. IN MIDDELHAVSKI SARDINSKI SVIMMSKI - Å PUSKIDUSKI - Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTSKI DER SVIMSKI DUSKI - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU. IN MITTELHAVET SARDINEN SCHWIMMEN - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU - ABER IN MEIN HERTZ SCHWIMMST JA DU - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU. IN MIDDELOCEAN SARDINES ARE SWIMMING - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU - BUT IN MY HEART ARE SWIMMING YOU - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU. Dette er Endre og Ingrid's soleklare favorittsang om dagen. Rållsings svinger på armene deres og ser dem inn i de bittesmå ansiktene mens hun synger og det synes de er så gøy at de knegger høyt.
Les mer

Midt i hjerta

-
 Det er lørdag formiddag, tiende i tolvte tjuetjuetre. Jeg sitter helt inntil scenekanten på Spor 5, sammen med Anja, og cowboyene tar plass der oppe. Det er jul for cowboys, og Dag åpner på vokal, og Morten og Rune faller inn, og bandet er så samspilt at de spiller og puster som èn organisme og salen lytter andektig, og Rållså og Rållsingene sitter på første rad, og jeg har den finfine muligheten at jeg kan betrakte det musikken gjør med dem, og samtidig se dem der oppe. Og høre. Det er stor hengivenhet, og kjærlighet mellom scene og sal, og her sitter jeg, som er så heldig å få være med på, og bli kjent med disse menneskene igjennom ei hel helg. Synge èn låt på hver forestilling, og ellers bare være i det. Shane Mac Gowan's `Rainy night in Soho' er neste låt, og den blir så utrolig sterk og fin i denne versjonen, og jeg griner for første, men ikke siste gang denne dagen,  Det blei nydelig musikk, med mye gode tekster, fem fulle hus, hyggelige tilbakemeldinger, latter og en fe
Les mer