Forbrytelse og straff.

Som barn var jeg forholdsvis medgjørlig.
Det lille opprøret som fantes i meg ble effektivt kvalt av fars naturlige autoritet. Som regel holdt det med et strengt blikk og en bøtte kjeft. Bergljot var eldst (og er det fortsatt) og hun var langt striere enn meg (og er det også fortsatt).
Selv om far var av den gamle skolen i barneoppdragelsessammenheng brukte han ikke fysisk tukt. Selv ble jeg truet med ris èn gang. Det foregikk omtrent på denne måten:

Vi hadde Lørdagsbesøk av noen folk som far kjente fra Hjelleland. I den anledning var de på befaring i skiferbruddet som ligger i forholdsvis bratt terreng over gården hjemme. Jeg tror de skulle kjøpe noe stein til å mure med eller noe. Jeg husker at vi gikk og luffet rundt der oppe og da vi hadde gjort det en stund gjemte jeg meg bak et tre og der lå jeg musestille og fniste for meg selv. Resten av følget oppdaget at jeg var borte da vi skulle gå hjem. Da begynte de å lete og rope navnet mitt men jeg ga meg fortsatt ikke til kjenne og jeg tror at særlig far ble veldig redd for at jeg kunne ha falt utfor et stup, og hvor lenge jeg gjemte meg før jeg dukket fram vet jeg ikke. Men jeg husker at far var rasende sint. Sintere enn jeg noensinne hadde sett ham før.

Jeg var jo ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen, og forsto ikke rekkevidden av den lille gjemmeleken min.

På veien hjem fikk jeg i oppdrag å plukke mitt eget bjørkeris. Og når vi kom hjem skulle jeg få ris.

Jeg gikk og gråt og knakk av bjørkekvister og grudde meg til oppgjørets time. Tanken på å få ris var aldeles uutholdelig. Det var ydmykende og sikkert jækla vondt.

Jeg mener at Bergljot flere ganger minte meg på dette med at jeg skulle få ris - med en viss skadefryd - men helt sikker er jeg ikke. Det kan godt være at jeg tar feil for vi var ikke akkurat perlevenner på den tiden.

Det drøyde og rakk etter at vi kom hjem og mine handlinger ble fordømt på det aller sterkeste - selv mor som i de fleste tilfeller sympatiserte med meg - støttet opp om at straff måtte til.

Omsider skulle dommen fullbyrdes. Det skulle skje på badet. Der sto jeg og ventet. Han kom inn og det ble ikke noe ris, men jeg måtte love å aldrialdri foreta noe slikt stunt igjen. Det var lett å love det og selv om jeg var lettet så hadde jeg en tung klump i brystet i lang tid etterpå.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært. Kanskje et sted mellom syv og tolv år. Og etter det var ikke gjemmeleken gøy lenger.

Kommentarer

Bergljot sa…
Hø? Fikk du ikke ris? Det gjorde jeg, sommeren 1979. Ett rapp, med selplukket bjørkekvist. Det var ikke så veldig vondt, for det var nok mest for å statuere et eksempel.
Bolla sa…
Som det heter i sangen ; Rekna dom lyckliga stunderna blott, og gløm dom som sorjer deg gjer...

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke