fredag, januar 16, 2015

One of these nights

Det er natt, det må være natt.
Jeg dras motvillig ut av søvnen av at noen kryper inn under dyna mi og klamrer seg til meg. Det er Endre. Han skjelver. Jeg drar dyna godt over ham og stryker ham over det bustete hodet.
Vi sier ingenting. Sovner ikke. Ikke først.  Jeg tar opp telefonen. Den lyser opp hele rommet, jeg holder hånda over skjermen for å unngå at den lyser direkte i øynene hans. Halv fem.
Det er en form for angst som griper meg. Fra de mørkeste krokene av sinnet. Som en klo om hjertet.
Regnet dundrer mot vinduet. Han vrir seg. Jeg vrir meg. Snur meg i senga. Det er god plass til oss begge, men han trenger at jeg er nær ham.
Og så må jeg ha sovna likevel, for når jeg våkner er klokka halv åtte. Og jeg begynner på jobb sju. Da er Rållså der også. Kroppen kjennes som om den har vært på fylla. Det. Har den ikke.

Du må forstå at når eg komme oppi te deg om nåttå, så e det fordi eg e redde, sier Endre til meg. Og jeg forstår det bedre enn han aner.

1 kommentar:

Anonym sa...

Alt blir så stort om natta! Ting man kan tenke på som små hverdagsutfordringer på dagtid, eller ting man slett ikke en gang reflekterer over på høylys dag, blir plutselig uoverkommelige problemer og man er redd og engstelig for ting man ikke helt visste at man tenkte på! Da er det fint å vite at man ikke er alene! Uansett om man er 4, 40 eller 100 år! Gro ( Godt nytt år forresten)