fredag, januar 30, 2015

Påskeharen blogger om å være i livet

Bilen vår ble kondemnert, og føyer seg altså inn i rekken av kjøretøyer som har vært i mitt eie, for så å ende opp ute på skraphaugen på Forus.
I kjent stil hadde vi akkurat investert i nye vinterdekk og fiksa bremsene til en samlet pris av 15 000 kroner.
I dag er vår første virkelig bilfrie dag siden 2006, og i den anledning fyrer værgudene avgårde en skikkelig kavalkade i den ytterste enden av registeret. Det er slaps, snø, regn og noe som minner om storm i kastene. Hatter fyker av, hender fryser til istapper, delvis skjult under jakkeermene.

I heimen har vi hatt en diskusjon hvor vi har veid for og imot eierskap i en bil. Vi har regna på det. Uten å regne verditap og denslags så koster det oss rundt 4000 i måneden å ha bil.
Mer når vi kræsjer mye enn når vi kræsjer lite.

Trenger vi bil? Egentlig?

Rållså sa mye fint om livene våre, i leiligheter og hus, hvor vi tilbringer tiden vår sammen, men isolert, og så setter vi oss inn i bilene våre, og rundt oss sitter andre folk i sine biler, sine mobile utposter av hjemmet, med barneplater og radio og kulepenner og bompengebrikker og barneseter og isskraper og matrester og tomme vannflasker og uvaskede kaffekopper og alskens oransje lys og plingelyder som gjør oss oppmerksomme på at det er feil på en airbag eller at det snart er tid for service, eller at det mangler vindusspylervæske eller bensin.

Når man reiser kollektivt så er man ihvertfall i livet, sa Rållså, og jeg forstår hva hun mener. På bussen er det mennesker, pensjonister, innvandrere og skoleelever. Man smiler kanskje over noen, hører bruddstykker av hva de snakker om. Andre lukter kanskje litt funky, eller overparfymert. Idiotene er der også, kanskje særlig på de sene avgangene, men man er i livet. Sjåføren kjører kanskje alt for heftig, slik at man nesten faller når man har betalt og ikke får tid til å sette seg, og når han kjører det brostensbelagte stykket mellom bussstasjonen og Klubbgata, så rister og skramler absolutt alt i hele bussen. Men de fine folkene er på bussen også, ikke bare idiotene, for slik er det å være i livet, der hvor de andre menneskene er.

Når man bor såpass sentralt som oss, så skulle det være mulig å klare seg uten bil, selv om det krever litt mer planlegging og er mindre behagelig.

Jeg føler meg litt friere allerede, i noe som nesten må være en motsetning til den Amerikanske drømmen, så får vi se hvor den bærer oss.

2 kommentarer:

Her på Sandaker sa...

Åh, ja! Vi har bil, men gjennom hverdagene står den stort sett i garasjen. Vi går til barnehagen, trikker til jobb, på besøk, til byen. Jeg blir stresset av bilkjøring, og liker å være sånn i livet. God helg!

Plinkyplonky sa...

to av mine gleder: Påskeharen OG Frk Figenschou.(Lappegnag)Plutselig er jeg utestengt fra Lappegnag. La meg få beholde Påskeharen værsåsnill.