Kindergarten Cop

Det har seg slik at barnehagen som ungene går i skal legges ned fra høsten av. Det var rett og slett ikke rom for dem i herberget mer, og det har skapt hodebry for de ansatte og for foreldrene til tilsammen et drøyt tjuetalls barn.
Eller - noen hodebryr seg mer enn andre - det er ofte mødre fra øvre middelklasse. De er tydelige på hva de ønsker, og over gjennomsnittlig bekymret for hvordan det skal gå.

Å, hvor skal vi bo i natt?
Tanna her er sleip og glatt
Å, jeg er så sint så sint
at jeg nesten flyr i flint

Rållså og jeg tilhører forsåvidt den gruppen vi også (selv om jeg er industriarbeider). Vi vil ihvertfall ikke ha dem i den enorme barnehagemaskinen som ligger veggivegg som de fleste snakker drit om, men noen er kjempefornøyde med. Og så er det logistikken og framtidige skolekretser og trygge rammer og være sammen med unger de kjenner fra før, og så er jo neste år det siste året før skolen begynner, og så er det miljø ditt og miljø datt.
Aller helst skulle vi ønske at de kunne bli der de er det siste året, for vi er kjempefornøyd med personalet, og selv om hverken lokalitetene eller uteområdet er det beste, så er jo det tross alt det viktigste.

Men våre unger er jo tvillingser, så de vil uansett ha hverandre.

Skulle ha avslutta med noe snappy, men sparer det til en seinere anledning.


( Lenger oppe har jeg brukt utdrag fra Thorbjørn Egner's Karius og Baktus)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke