Jonas i fjellets buk
Jeg var på hyttetur av typen syv mann med alt for mye øl i ei lita stue i helga.
Ved slike anledninger blir det gjerne fortalt en del anekdoter.
Ofte husker man hendelser forskjellig.
Runar og jeg snakket en del om en felles bekjent som gikk under tilnavnet Jonas i hine hårde dager. Av meg var han riktignok mer enn en bekjent. Han var en barndomsvenn. Selv om vi strengt tatt ikke hadde valgt hverandre. Snarere har livene våre fulgt hverandre i snirkler og skygger siden tiårsalderen. Men det startet med at foreldrene våre begynte å omgås, og så ble vi ungene med på lasset, på Søndagskaffe. Vafler. Unger i noenlunde lik alder som finner hverandre i ulik grad. Jonas og jeg kom begge fra gård. Vi var like gamle, og mødrene våre kom fra samme landsdel. De ytre forutsetningene var altså tilstede for at vi kunne bli kompiser. Og det ble vi også, slik smågutter gjør. Vi hadde en slags kontakt da vi ble eldre også.
Jonas hadde en imponerende samling kulørte magasiner med bilder av lettkledde og (tilsynelatende) villige unge kvinner. Det var stas.
Senere delte vi en interesse for skytevåpen som var alt annet enn sunn. Jeg tror aldri foreldrene våre var så bekymret som de burde ha vært.
En gang helt på begynnelsen av nittitallet skulle Jonas og jeg - sammen med våre daværende kjærester - og en gårdshund, jage sauer på sommerbeite.
Sauene tilhørte Jonas' far, og var av rasen dala. Det er ikke sikkert at det sier dere noe. Dalasauen er tung, hvit og ganske dum. Det var ikke en veldig stor drift. Kanskje i underkant av hundre dyr totalt. Men det var et helt stykke å gå. Noe i veldig ulendt terreng. Harde stigninger. Lauvkratt. Bekk og mose og myrull. Tidvis spektakulær utsikt.
Når sant skal sies så har jeg aldri vært av typen som liker turer i skog og mark. Jeg er mer hjemmehygge.
Det har vel først og fremst bakgrunn i at de turene jeg hadde vært på som regel var knyttet til oppdrag som dette. Sauejaging i en eller annen form. Gjerne sammen med noen som var i langt bedre form enn meg. Slike som tok to meters skritt og gynget når de gikk.
Som jeg - 'indianeren snublefot' - svett og kavende - og småsnublende over stein og tuer - ikke klarte å holde følge med. Hverken med eller uten sauer.
I dette driftelaget var jeg likevel fullt på høyde med de andre.
Dagen vi satte ut var det ganske varmt. Det var dagen før St.Hans. Vi skulle drive omtrent en tredjedel av veien den første ettermiddagen. Så skulle vi overnatte i ei sankehytte, og sauene skulle hvile 'på hegnå' - i en innhegning, og så skulle vi gå det siste stykket dagen etter.
Det å drive sauer er ikke bare enkelt. Man må hele tiden forsøke å holde dem noenlunde samlet på stien. Noen vil styrte avgårde opp bakkene, andre vil se seg om etter mat. Noen vil bli gørrslitne i motbakkene og legge seg ned fordi de ikke orker mer. Og alle sammen vil de breke intenst og ustanselig på hverandre.
Hunden gjorde den beste jobben. Hun var lykkelig, og føyk opp og ned og jaget og bjeffet, og hele kroppen hennes sitret av glede.
Varmen gjorde det relativt tungt å gå, og den første kvelden med driving var ganske krevende. Det var mye stigning også. På kort tid.
Det ble tungt for flere enn meg.
De feiteste sauene måtte dyttes opp den siste lia, men stemningen var likevel ikke så verst.
Den spartanske sjarmen i disse sankehyttene er noe jeg alltid har likt.
Et byslag hvor trette driftemenn og kvinner kunne sette skoene fra seg.
Selve hytta er gjerne ett rom.
En vedovn. Køysenger langs den ene veggen.
Et grovt tilvirket spisebord med voksduk. Stoler. En kjøkkenbenk. Et åpent skap med kjørler.
Det eneste innslaget på denne hytta som kan ha vært anderledes da enn femti år tidligere var et propan kokeapparat som sto på kjøkkenbenken.
To vinduer. Ett på kortveggen. Ett ved bordet.
Til alle hytter av dette slaget hører en utedo som også gjerne inneholder et vedlager. Ti-femten meter fra hytta.
Når det brenner i ovnen, våte sokker er byttet med tørre, og man har spist seg mett, og man sitter med en kald pils som man har kjøpt inn og båret på ryggen til akkurat dette formålet - da er det ingen plass i verden som er bedre.
Og etter en slik tur holder gjerne sauene kjeft også.
Del to i dette eposet følger snart. Før dere aner. Før jeg aner. fuglene vet
Ved slike anledninger blir det gjerne fortalt en del anekdoter.
Ofte husker man hendelser forskjellig.
Runar og jeg snakket en del om en felles bekjent som gikk under tilnavnet Jonas i hine hårde dager. Av meg var han riktignok mer enn en bekjent. Han var en barndomsvenn. Selv om vi strengt tatt ikke hadde valgt hverandre. Snarere har livene våre fulgt hverandre i snirkler og skygger siden tiårsalderen. Men det startet med at foreldrene våre begynte å omgås, og så ble vi ungene med på lasset, på Søndagskaffe. Vafler. Unger i noenlunde lik alder som finner hverandre i ulik grad. Jonas og jeg kom begge fra gård. Vi var like gamle, og mødrene våre kom fra samme landsdel. De ytre forutsetningene var altså tilstede for at vi kunne bli kompiser. Og det ble vi også, slik smågutter gjør. Vi hadde en slags kontakt da vi ble eldre også.
Jonas hadde en imponerende samling kulørte magasiner med bilder av lettkledde og (tilsynelatende) villige unge kvinner. Det var stas.
Senere delte vi en interesse for skytevåpen som var alt annet enn sunn. Jeg tror aldri foreldrene våre var så bekymret som de burde ha vært.
En gang helt på begynnelsen av nittitallet skulle Jonas og jeg - sammen med våre daværende kjærester - og en gårdshund, jage sauer på sommerbeite.
Sauene tilhørte Jonas' far, og var av rasen dala. Det er ikke sikkert at det sier dere noe. Dalasauen er tung, hvit og ganske dum. Det var ikke en veldig stor drift. Kanskje i underkant av hundre dyr totalt. Men det var et helt stykke å gå. Noe i veldig ulendt terreng. Harde stigninger. Lauvkratt. Bekk og mose og myrull. Tidvis spektakulær utsikt.
Når sant skal sies så har jeg aldri vært av typen som liker turer i skog og mark. Jeg er mer hjemmehygge.
Det har vel først og fremst bakgrunn i at de turene jeg hadde vært på som regel var knyttet til oppdrag som dette. Sauejaging i en eller annen form. Gjerne sammen med noen som var i langt bedre form enn meg. Slike som tok to meters skritt og gynget når de gikk.
Som jeg - 'indianeren snublefot' - svett og kavende - og småsnublende over stein og tuer - ikke klarte å holde følge med. Hverken med eller uten sauer.
I dette driftelaget var jeg likevel fullt på høyde med de andre.
Dagen vi satte ut var det ganske varmt. Det var dagen før St.Hans. Vi skulle drive omtrent en tredjedel av veien den første ettermiddagen. Så skulle vi overnatte i ei sankehytte, og sauene skulle hvile 'på hegnå' - i en innhegning, og så skulle vi gå det siste stykket dagen etter.
Det å drive sauer er ikke bare enkelt. Man må hele tiden forsøke å holde dem noenlunde samlet på stien. Noen vil styrte avgårde opp bakkene, andre vil se seg om etter mat. Noen vil bli gørrslitne i motbakkene og legge seg ned fordi de ikke orker mer. Og alle sammen vil de breke intenst og ustanselig på hverandre.
Hunden gjorde den beste jobben. Hun var lykkelig, og føyk opp og ned og jaget og bjeffet, og hele kroppen hennes sitret av glede.
Varmen gjorde det relativt tungt å gå, og den første kvelden med driving var ganske krevende. Det var mye stigning også. På kort tid.
Det ble tungt for flere enn meg.
De feiteste sauene måtte dyttes opp den siste lia, men stemningen var likevel ikke så verst.
Den spartanske sjarmen i disse sankehyttene er noe jeg alltid har likt.
Et byslag hvor trette driftemenn og kvinner kunne sette skoene fra seg.
Selve hytta er gjerne ett rom.
En vedovn. Køysenger langs den ene veggen.
Et grovt tilvirket spisebord med voksduk. Stoler. En kjøkkenbenk. Et åpent skap med kjørler.
Det eneste innslaget på denne hytta som kan ha vært anderledes da enn femti år tidligere var et propan kokeapparat som sto på kjøkkenbenken.
To vinduer. Ett på kortveggen. Ett ved bordet.
Til alle hytter av dette slaget hører en utedo som også gjerne inneholder et vedlager. Ti-femten meter fra hytta.
Når det brenner i ovnen, våte sokker er byttet med tørre, og man har spist seg mett, og man sitter med en kald pils som man har kjøpt inn og båret på ryggen til akkurat dette formålet - da er det ingen plass i verden som er bedre.
Og etter en slik tur holder gjerne sauene kjeft også.
Del to i dette eposet følger snart. Før dere aner. Før jeg aner. fuglene vet
Kommentarer