Pyntegrønt
Mormor var veldig lite fotogen, noe hun selv var klar over. På de fleste bildene vi har av henne er hun på vei ut av fotografiet, gjerne med en grimase som sier det meste.
Jeg tror jeg kan telle på en hånd de bildene jeg har sett hvor hun ser bra ut.
Det var noe med måten hun vrei ansiktet på. Kanskje hun hadde angst for å bli fotografert, og det ville i så fall være fullstendig legitimt.
Men hun likte å pynte seg, med ringer på fingrene, armbånd om håndleddene, og store smykker om halsen.
Hun hadde langt, tjukt, grått hår som hun pleide ha i satt opp i en dult i nakken.
Hun gikk alltid i skjørt. Jeg syntes hun var ei flott dame.
Da jeg var i ferd med å bli en ung mann, innledet Mormor og jeg vår egen førjulstradisjon. Hun var i ferd med å bli en gammel dame, eller ei gammel kjerringa, som hun selv sa.
Hun hoppet nok ikke så høyt lenger, men replikken var like kjapp som den alltid må ha vært.
Vi hadde en ettermiddag sammen - hvor vi gikk ut og fant grønt til julepynt - på Kåda vokser det alskens vekster innunder fjellet.
Barlind, kristtorn, edelgran, furu, einer (Braje), nypebusker og så videre.
Jeg hadde en kniv i beltet (hvis jeg fant en, hvis ikke hadde jeg en halvsløv kjøkkenkniv), begge hadde støvler på, hun hadde lånt en allværsjakke av mor elle far, og hadde et skaut om hodet.
Hun snakka og snakka, og spurte meg om ting og jeg svarte, men ofte trakk hun sine egne slutninger før jeg egentlig hadde svart. Hvis det først hadde skjedd, så var det ingen vits i å korrigere henne.
Vi gikk over beitene, og der det var ulendt bød jeg henne armen min, eller hånda, og det kjente jeg at hun satte veldig pris på, og antagelig syntes hun at jeg var en ekte gentleman.
Jeg opererte som kutte-og kappe-ansvarlig, og var han som bar. Og hun var den som pekte på hva vi skulle ha.
Vi fant alltid rikelig av det vi trengte, og bakken lukta visnende løv, og de avkappa grinene lukta granbar, og jeg vet ikke om vi pleide å hente til Farmor også, men jeg tror ikke det, og når vi var ferdige var det begynt å mørkne, og sauene ville stå dørgende stille foran den enslige lyspæra som lyste på veggen, taust ventende på at døra ville bli åpna slik at de kunne komme inn.
I løa ville man høre noen som gikk ned trappa, og kyrne ville begynne å raute, og et menneske som kanskje var far ville skru på lyset - vri over den sorte bryteren, først på siden opp mot veien, og så den mot tjødnå, og så ville han renske fôrbrettet - først med en høygaffel, lempe det inn til kvigene som sto innerst, og så ville han gå over med kosten, før han kunne trille ut kraftfôr til ivrige kyr som sto og rugga på de store hodene sine.
Men Mormor og jeg ville gå sakte opp bakken mot huset og legge pyntegrøntet på trappa, og der ville jeg hjelpe henne av med støvlene.
No ska det smak godt me ein kopp kaffe, ville Mormor si.
Og det gjorde det alltid.
Jeg tror jeg kan telle på en hånd de bildene jeg har sett hvor hun ser bra ut.
Det var noe med måten hun vrei ansiktet på. Kanskje hun hadde angst for å bli fotografert, og det ville i så fall være fullstendig legitimt.
Men hun likte å pynte seg, med ringer på fingrene, armbånd om håndleddene, og store smykker om halsen.
Hun hadde langt, tjukt, grått hår som hun pleide ha i satt opp i en dult i nakken.
Hun gikk alltid i skjørt. Jeg syntes hun var ei flott dame.
Da jeg var i ferd med å bli en ung mann, innledet Mormor og jeg vår egen førjulstradisjon. Hun var i ferd med å bli en gammel dame, eller ei gammel kjerringa, som hun selv sa.
Hun hoppet nok ikke så høyt lenger, men replikken var like kjapp som den alltid må ha vært.
Vi hadde en ettermiddag sammen - hvor vi gikk ut og fant grønt til julepynt - på Kåda vokser det alskens vekster innunder fjellet.
Barlind, kristtorn, edelgran, furu, einer (Braje), nypebusker og så videre.
Jeg hadde en kniv i beltet (hvis jeg fant en, hvis ikke hadde jeg en halvsløv kjøkkenkniv), begge hadde støvler på, hun hadde lånt en allværsjakke av mor elle far, og hadde et skaut om hodet.
Hun snakka og snakka, og spurte meg om ting og jeg svarte, men ofte trakk hun sine egne slutninger før jeg egentlig hadde svart. Hvis det først hadde skjedd, så var det ingen vits i å korrigere henne.
Vi gikk over beitene, og der det var ulendt bød jeg henne armen min, eller hånda, og det kjente jeg at hun satte veldig pris på, og antagelig syntes hun at jeg var en ekte gentleman.
Jeg opererte som kutte-og kappe-ansvarlig, og var han som bar. Og hun var den som pekte på hva vi skulle ha.
Vi fant alltid rikelig av det vi trengte, og bakken lukta visnende løv, og de avkappa grinene lukta granbar, og jeg vet ikke om vi pleide å hente til Farmor også, men jeg tror ikke det, og når vi var ferdige var det begynt å mørkne, og sauene ville stå dørgende stille foran den enslige lyspæra som lyste på veggen, taust ventende på at døra ville bli åpna slik at de kunne komme inn.
I løa ville man høre noen som gikk ned trappa, og kyrne ville begynne å raute, og et menneske som kanskje var far ville skru på lyset - vri over den sorte bryteren, først på siden opp mot veien, og så den mot tjødnå, og så ville han renske fôrbrettet - først med en høygaffel, lempe det inn til kvigene som sto innerst, og så ville han gå over med kosten, før han kunne trille ut kraftfôr til ivrige kyr som sto og rugga på de store hodene sine.
Men Mormor og jeg ville gå sakte opp bakken mot huset og legge pyntegrøntet på trappa, og der ville jeg hjelpe henne av med støvlene.
No ska det smak godt me ein kopp kaffe, ville Mormor si.
Og det gjorde det alltid.
Kommentarer