Drageid
Det som gjorde mormor spesiell i sin generasjon var at hun var så frittalende. I Ryfylke er det ikke så vanlig å snakke fritt, og jeg tror mange folk derfra lot seg fortrylle eller forskrekke av den kjappe og friske replikken hennes. Hvis de i det hele tatt forsto den brede trønderdialekten. Men hun lo mye, og det er jo også universelt, men heller ikke så vanlig på disse kanter.
Vi ungene høsta anerkjennelse blant vennene våre for å ha en så kul dame til mormor. Hun kunne tulle med alt, og si ting som ingen andre besteforeldre ville drømme om.
Evnen til å bli fornærmet var også framtredende, selv om det kanskje bare var vi nærmeste som opplevde henne sånn.
Hun kunne bli så fornærma at hun ikke snakka til folk på flere dager, men det gjaldt ikke for oss som var barnebarn.
Hun var overbevist arbeiderpartist, og i hennes øyne kunne ikke GHB (Gro Harlem Brundtland) si eller gjøre noe feil, og ingen av dem før henne heller, Gerhardsen og gjengen.
Mormor gifta seg med morfar da hun var veldig ung, og han var nylig blitt blind i ei gruveulykke. Jeg tror det var 25 år i aldersforskjell, og dette til tross, så var det hun som var ubestridt kaptein på skuta hjemme på Malm.
Vi mennesker er alle kuler i dette gigantiske flipperspillet som er livet.
Vi blir prega av tiden vi vokser opp i, av valgene vi tar, og alle disse tilfeldighetene som går på hvem man møter, og hvilke dører som åpner eller stenger seg, og hvor veien svinger, og om den sædcella eller den finner veien til det egget, eller bommer med en hundredels millimeter. Eller et tusendels sekund.
Mormor var arbeiderklasse, og bar etternavnet Drageid før hun blei en Sætran en gang på 40-tallet.
Jeg elsker etternavnet Drageid. Det er liksom noe mytisk og urtids med det. Som det også var med mormor.
Jeg har i ettertid vært lei meg for at jeg ikke hørte bedre etter når Mor og Mormor fortalte om slekta oppi Flatanger. Jeg klarte aldri å skille mellom alle navnene, mellom naboer og slektninger og venner, jeg hørte det bare i lukta av kaffe og sigaretter på kjøkkenet oppunder jul, mens regnet spilte mot ruta, omtrent som i dag.
Vi ungene høsta anerkjennelse blant vennene våre for å ha en så kul dame til mormor. Hun kunne tulle med alt, og si ting som ingen andre besteforeldre ville drømme om.
Evnen til å bli fornærmet var også framtredende, selv om det kanskje bare var vi nærmeste som opplevde henne sånn.
Hun kunne bli så fornærma at hun ikke snakka til folk på flere dager, men det gjaldt ikke for oss som var barnebarn.
Hun var overbevist arbeiderpartist, og i hennes øyne kunne ikke GHB (Gro Harlem Brundtland) si eller gjøre noe feil, og ingen av dem før henne heller, Gerhardsen og gjengen.
Mormor gifta seg med morfar da hun var veldig ung, og han var nylig blitt blind i ei gruveulykke. Jeg tror det var 25 år i aldersforskjell, og dette til tross, så var det hun som var ubestridt kaptein på skuta hjemme på Malm.
Vi mennesker er alle kuler i dette gigantiske flipperspillet som er livet.
Vi blir prega av tiden vi vokser opp i, av valgene vi tar, og alle disse tilfeldighetene som går på hvem man møter, og hvilke dører som åpner eller stenger seg, og hvor veien svinger, og om den sædcella eller den finner veien til det egget, eller bommer med en hundredels millimeter. Eller et tusendels sekund.
Mormor var arbeiderklasse, og bar etternavnet Drageid før hun blei en Sætran en gang på 40-tallet.
Jeg elsker etternavnet Drageid. Det er liksom noe mytisk og urtids med det. Som det også var med mormor.
Jeg har i ettertid vært lei meg for at jeg ikke hørte bedre etter når Mor og Mormor fortalte om slekta oppi Flatanger. Jeg klarte aldri å skille mellom alle navnene, mellom naboer og slektninger og venner, jeg hørte det bare i lukta av kaffe og sigaretter på kjøkkenet oppunder jul, mens regnet spilte mot ruta, omtrent som i dag.
Kommentarer