fredag, september 16, 2016

Et guttehjem

Første gangen jeg fikk et rom som var mitt eget må ha vært i 1978, da nyhuset på kåda sto ferdig
Det var ett av i alt 4 soverom i andre etasje.
Jeg husker at jeg fikk velge tapet, husker lukta av plast fra store permer, jeg bladde meg igjennom striper og brunfarger og strietapet og småblomstret tapet, og til slutt valgte jeg en litt ruglete en med bilder av mørkebrune seilskip som førte krig mot hverandre på et opprørt, blågrønt hav.
Stort tøffere ble det ikke i 1978.
Bergljot valgte seg et med nette, rosa blomster.
Det å ha et eget rom, der jeg selv kunne henge plakater på veggene og Donald-klistremerker på senga og døra var en fin ting.
En plass der den døra kunne lukkes, og kassettspilleren skrus opp, og jeg kunne putle på med mitt uten innsyn fra plagsomme søsken eller foreldre.
Det at det var låser med nøkler til på dørene utløste en lek mellom Bergljot og meg: Vi låste hverandre inne på og ute fra rommene, og det var vel jeg som begynte leken med å klatre ut vinduet fra mitt rom og over i naborommet. Selv syntes jeg ideen var genial. Bruset i magen i øyeblikket jeg hang med èn arm og èn fot inn i hvert vindu var helt fantastisk.
Det bør nevnes at denne leken fikk en brå slutt da farfar ble vitne til at jeg hang og dinglet med ratata ut mot gårdstunet, 4-5 meter over bakken.
I følge far kikka han opp bakken mot huset - og frøs til da han fikk øye på meg - før han lynraskt tok av seg brillene og pusset dem og satte dem på nesen igjen, for å forsikre seg om at han virkelig så det han så.
Så kom brølet. det forplanta seg og laget ekko mellom bygningene.
Et ganske klart gult kort.


Det var relativt stor slitasje på mitt rom. Jeg hadde en liten armbrøst av plast som jeg skjøt legoklosser med, mot indianerfigurer stilt opp i den brunbeisede vinduskarmen.
I en periode haddde jeg dessuten en dartskive inne på rommet, og pilene som bomma på målet smalt inn i gipsveggene og etterlot seg dype merker.
Senga, som var fra 60-tallet sto plassert under skråtaket, og mot motsatt vegg sto det en skrivepult - som også var fra 60-tallet. Det var liksom der man skulle gjøre lekser og strekke seg mot eplene som hang høyt oppe på greinene i kunnskapens tre.
Det må likevel innrømmes at jeg oftere lå i senga og leste Hardyguttene eller Sølvpilen og drømte meg vekk.
Om sommeren skinte sola på huset, og varmet opp bordkledningen og H-pannene på taket, og rullegardina på rommet mitt var som en ovn, og alt var varmt og tungt, og det var nesten umulig å få sove.
Som gutt var jeg disponert for angst, men ikke for atomvåpen eller den kalde krigen, eller miljøet eller noe sånt.
Jeg lå i mørket og så skyggene ta form av groteske figurer og skumle, kappekledde menn med store, vortete neser og gule tenner.
Det var mor som var min trygghetsperson, men far var det fysiske skjoldet mot ytre trusler. Når han ikke var hjemme var jeg reddere enn ellers.
Lydene ute i kvelden. Mørket. Kattugla som tuta under kådafjellet : KLE LIK! KLE LIK!
Hunden som gjødde mot noe eller noen. Billykter som sveipa inn over veggen på soverommet. Ukjente skritt over singelen utenfor vinduet.
Men aller skumlest var kanskje stillheten I seg selv.
Jeg hadde knallpistolen under puta. Jeg greip om den mens hjertet hamra  brystet.
Jeg klarte aldri å spare på knallen uansett, så i en krise hadde jeg hatt lite å fare med.




Som mange andre guttunger, på mange andre gutterom, så utvikla jeg en altoppslukende interesse for lettkledde damer.
Det å få tak i lektyre som viste nakne kvinnekropper var ikke enkelt. Men suget i magen var så stort at man strakk seg langt. Og noen ganger lenger enn langt.
Det var forbundet med skam, innhylla i taushet, det som foregikk under dyna i halvmørket.
Man snakka ikke om sånt. Drifter og pubertet og seksualitet og sånn.
Jeg gjemte de få bladene jeg fikk tak på. Under madrassen, i den låsbare skuffa i pulten - innerst i klesskapet - alltid livende redd for at mor eller noen av søstrene mine skulle finne dem og konfrontere meg med at jeg var i ferd med å bli en mannsgris, min unge alder til tross.


Da jeg kom opp i tenåra ble jeg tildelt rom i den andre enden av huset. Det var litt større enn de andre tre, og på døra hang det en diger plakat av Rambo i Sylvester Stallones skikkelse.
I hendene hadde han en rakettkaster.
SO HOW WILL YOU LIVE, RAMBO?
DAY BY DAY.
Men gutterommet var en fin plass å være på, og noen ganger lengter jeg tilbake.
Men de fleste ganger ikke.

2 kommentarer:

Frøken Frekkesen sa...

Det er ikke så ofte jeg oppdager nye ting om dere som er mine aller nærmeste fra oppveksten. Men noe av dette visste jeg ikke og det var fint å lese. At jeg aldri har funnet lettkleddblader på rommet ditt er nærmest et bevis på at jeg ikke snoket så mye som du har påstått i alle år. Selv om jeg ikke har vært disponert for engstelse husker jeg at jeg ble veldig urolig da du og Bergljot flyttet på hybel. Syntes det var vanskelig å sove, var redd for brann og at ingen ville komme og redde meg nå som dere var borte. Heldigvis brant det aldri. Men dere er fremdeles trygghetspersonene mine, sammen med noen ganske få andre mennesker.

paaskeharen sa...

Hei. For en fin kommentar.
Ditto. Det er fint å ha noen. Det er ikke alle som har det.
Knib.