En toukers med familien, del 4 : Et hoppeslott i gult og blått

Ferja kom sakte drivende innover og la til ved det smale ferjeleiet. Det kjørte fire biler av. Tre tyskere og èn danske. Vi kjørte ombord, men  plutselig vinka han ene ferjemannen frenetisk mot oss og ropte YOU HAVE TO PAY! Jeg stoppa, rulla ned vinduet og ga ham billetten som jeg hadde kjøpt i den fancy automaten. Det kom noe formildende over faktene hans, han reiv et lite hakk i billetten og vinka meg videre framover. Jeg smilte til ferjemann to : Eg hadde kje tenkt å snyda dåkke altså, sa jeg gjennom det åpne vinduet mitt. Han ville ha meg tre millimeter lenger fram. De vil alltid det.
Det var tydelig at han ikke forsto hva jeg sa.

Rållså og jeg kjente på ironien ved å kjøre igjennom hele Danmark for å reise til en plass hvor vi måtte ta ferje til og fra når vi skulle ut på noe.

Årø er ei flat, grønn øy uten de store severdighetene. Det finnes to campingplasser. Vi spotta den ene, den som ligger like ved ferjeleiet i det samme vi trilla av ferja. En kiosk og et digert hoppeslott i gult og blått. Dit ville ungene, som begynte å våkne til i baksetet, særlig Ingrid, som kasta lengselsfulle blikk mot underverket. Kan me gå der? Kan me gå der? Kan me gå der?  Vi skulle være to uker. Det ville bli nok tid til hopp og sprett og tjo og hei senere. Veien var aldeles smal. Vi kjørte igjennom et tun i 30 kilometer i timen. Det var et serveringssted på hver side. En buss med tyske pensjonister var sluppet løs på den ene. De leide ut sykler til tohundre kroner dagen.
Jeg like veier hvor man ikke må ta så mange valg hele tiden, slike som denne som bare snirkler seg, og ikke har noen trafikk. Randøy var slik før. Før det blei ei ferieøy. Vi hadde sjøen ute på høyre side, og grønne kornåkre på venstre. det vokste løvtre helt inntil veien. Det plystra og sang og kurra i busk og i kratt. Vi fant sommerhuset vårt på andre forsøk. Det var typisk dansk, et lavt, brunmalt bygg med store vindusflater. Veranda rundt hele greia. Det var bare et par år gammelt, og i nærheten var flere, lignende bygg under oppføring. Men med luft mellom seg. Ikke tett i tett.

Jeg svingte inn på singelen og slapp ungene ut fra baksetet. jeg fikk en tekstmelding fra telenor om at nå hadde jeg brukt opp de 400 kronene som var grensa for datatrafikk i utlandet. Jeg hadde ikke brukt telefonen i det hele tatt. Gudene vet hva den hadde bedrevet på egenhånd. Jeg skrudde den av. Helt. Kjente suget etter den med det samme.

Det var et fint hus. Reine hvite vegger. Vi dro alt stasjet vårt inn. Satte maten i kjøleskapet, la på sengklær, la klærne våre inn i skuffer og skap. Lette etter strømmåleren i et par timer. det var Rållså som fant den.
Ungene var høyt og lavt, både ute og inne. Fant en sandkasse. Sprang ut og inn med sko. En kunne se at det gjorde dem godt å bevege seg.
Ryggen min var stiv og skeiv som ei gammal bjørk. Det var en stut som rauta borti en busk. Det fikk meg til å smile.
Jeg fikk ikke TV'n til å virke. Det var VM og alt. Jeg prøvde å skjule hvor fortvila jeg var. Jeg sa til Rållså at det ikke gjorde så mye, men jeg veit ikke om hun trodde meg.
Det var Mandag kveld og vi var framme. Og det var tross alt det viktigste.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke