En toukers del 7: Let me entertain you.


Etter som Danmarks-oppholdet vårt skred fram og fant sin egen rytme, ble turen vår til Legoland skjøvet foran oss, ut i randsonen av bevisstheten.
Den var allerede betalt, og enda viktigere: Vi hadde LOVET.
Lover du noe til to fireåringer så lar de deg ikke glemme det. Og verken de eller vi visste hva Legoland egentlig var. Er. De gleda seg som gale.

Vi var inne i siste uka. Visste vi måtte. Satte oss i bilen en tidlig morgen, og kjørte de to kilometrene
til ferjeleiet.
Vi hadde på ei lydbok av Roald Dahl om den kjempestore krokodillen, den er så fantastisk lest av

Haral Heide Steen jr at det er en fryd.
Det var unison latter i bilen og jevnt over god stemning.

Igjen valgte vi riksveiene foran Motorvegen, for da er det lettere å stoppe og ta pauser. Vi kjørte en time, tok pause - spiste is og gikk på do - og så kjørte vi en time igjen - tok pause osv.

Det er èn ting jeg må fortelle om som jeg opplevde litt spesielt for Danmark, som det riktignok finnes en variant av i Norge også, men som jeg først bare trakk på skuldrene av.
Ved riksveiene - så å si foran hvert eneste lille rup og strup - er det plassert sånne digitale tavler som måler farten din. - men når du kjører for fort blinker den.

Nesten alle tavlene vi passerte blinka frekt til oss- hver gang vi var ute og kjørte - og så slo det ned i
meg - som lynet selv : HVA OM DE MÅLER FARTEN OG TAR BILDE AV DEM SOM ER OVER ? OG SENDER BØTER I POSTEN?
Ei natt drømte jeg at hoppa en liten digital politimann ut av ei slik tavle, dro meg ut av bilen og ga meg juling med en diger batong av salami - foran øynene på mine egne barn - og han røska sertifikatet ut av hendene mine mens han ropte at jeg var en fare for meg selv og mine omgivelser.

'Slapp av', sa Rållså - 'i Norge har di ikkje lov te å sedda opp fartsmålerar uten å advara fysst'. Det er jo sant, men det er hundrevis av år siden Danskene og vi hadde samme lovverk. Jeg avventer fortsatt. Men holdes ikke våken om nettene ved tanken lenger. Det kan hende jeg skylder den danske staten 30-40 000 i bøter.

Vi fant Billund, parkerte bilen utenfor, på en gigantisk parkeringsplass og konstaterte tørt at vi ikke var alene der. Overalt var det figurer i lego, og ungene syntes det var helt fantastisk, og da vi nærma oss selve inngangen kjente jeg at hjertet dunka hardere i brystet. Heldigvis var det ikke så varmt, og heldigvis var det ikke så enormt mye folk, og heldigvis viste absolutt alle dem som jobba der seg å være selve inkarnasjonen på kosebamsedansker.
De som styrte køene, de som passa på karusellene  i cowboy-antrekk og high fivet med ungene - de i restaurantene, de som styrte brannstasjonen, og ikke minst : Høvdingen av indianerlandsbyen. Vi hadde kjøpt et sånt pannebånd med fjær til hver av ungene, et sånt stripete som jeg husker at kompisene mine hadde i barndommen. Da høvdingen så det, så kasta han seg over dem og sa at nå - nå skulle de være medlemmer av hans stamme - ungene fikk kulerunde øyne, og så sa høvdingen : DU - DU SKA HEDE LILLE SØDE MÅNESTRÅLE  og pekte på Ingrid OG DU SKAL HEDE STERKE VASKEBJØRN. Sa han til Endre, og de var så stolte at de holdt på å sprekke, og så tok ham dem med og viste dem det nye huset deres, som var en tipi borti en krok, og dere satt vi i omtrent to minutter mens krigstrommene dunket på stereoanlegget.

Og så gjorde vi slike ting som folk gjør i legoland. Vi sto i kø - tok et legotog - stilte oss i kø - tok en legobåt - stilte oss i kø - sendte ungene ut med legobiler, var med på kanotur (litt for skummelt for Ingrid)  - sto i kø - var med på en brannutrykning, så på alle de bygningene de hadde bygd, trykka her, så det spruta vann der - krangla om nødvendigheten av å gå på do kontra å holde seg - og Rållserauå og jeg var vel skjønt enige om at vi burde runde av snart, så vi gikk i Legobutikken og svei av en drøy tusenlapp som besteforeldrene hadde spandert. På  Brannstasjon og prinsesseslott og et lite havfrueslott.

Og så avslutta vi på en Italiensk restaurant ved utgangen. Spaghetti og tegnesaker, og inn i bilen igjen.

Da vi skulle kjøre ut ville ikke bommen åpne. Jeg måtte trykke på knappen.

Hallo?
Ja, hallo, ja?
Me står her på parkeringsplassen og komme ikkje ud.
Nåså? Har du femti kroner?
Ja.
Nåh! Hvilken bom er det du står ved?
Nummer 14.
Nåh - vent lige der - så kommer jeg!

Og det tok to minutter, og der kom det en kjempeblid fyr, jeg ga ham en femtilapp og ba om unnskyldning for bryderiet.
Jeg trodde ham da han med et smil sa: NÅH! DET GØR IKKE NOGET!

Og så måtte vi gasse på for å nå ferja, og den siste lystavla i 70-sonen på et eller annet rup viste 92 og blinka som en gal.

Kommentarer

Anonym sa…
Legoland ja! Husker meget godt seansen med egne barn for omtrent 15 år siden. Forferdelig greie med 28 varmegrader, evighetskøer og konstant panikk for at ungene skulle forsvinne. Sikkert veldig lurt å legge besøket til litt før fellesferien! Gro

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta