Du må ikke sove

Noen ganger forteller jeg ungene små anekdoter fra min barndom.Om hva jeg likte å gjøre, om oppveksten min på Randøy, om søsknene mine og foreldrene mine. Og noen gange hører de etter, og andre ganger vil de heller prate om noe annet. Jeg tror jeg gjør dette mest for å holde minnet om far levende for dem - så lenge som mulig - men de var bare et drøyt år gamle den dagen da alt ble forandret. For dem vil han aldri være noe mer enn en skikkelse fra fortiden.

I går, da vi satt sånn ved spisebordet, etter at jeg hadde skrudd av fjernsynet i sjutiden, til ville protester, og Rållså hadde kjølt Ingrids varme panne med en kald klut, og jeg hadde funnet fram kavringer til kvelds og satt ved siden av Ingrid, og leiligheten var fylt med kaotisk harmoni og smuler og smatting og flekker av smør og jordbærsyltetøy, da spurte Ingrid meg:

Når du va liden, gleda du deg veldigt te å bli voksen, då?

Jeg svarte som sant var - at det gjorde jeg - at jeg lengta etter friheten til å bestemme over meg selv - til å bli gammel nok til å kjøre bil, og ha mine egne penger, til å være oppe så lenge jeg selv ville om kvelden, og denslags.

Men nå tenke eg ofta på at det sko vèr herligt å vèr liden igjen, for når du e store så må du gå på jobb, og du må huska på å betala regningar og bensin, og du må rydda og vaska kler og støvsuga og sånnt. Når du e liden kan du lega med ka du vil, og du har voksne som plukke opp itte deg. Det einaste du og Endre trenge å gjer e å rydda av tallerkenen og glasset itte at dåkke har spist, og å henga klenå i skapet når dåkke komme inn.
Någen ganger har eg bare lyst te å spela på ipaden.

Det e derfor du lige så godt å spela Hayday.  Repliserer Ingrid.

Det ble en fin samtale. Rållså hadde satt i gang brødbakemaskinen for første gang på to år, og den sto borte i kroken og elta og knadde deigen, og det kunne man se igjennom et lite glass, og jeg lot ungene ta pauser i spisinga og gå bort til kjøkkenbenken for å kikke oppi.

Jeg tenker ofte at jeg ikke gjør nok for å forandre verden. At verden ikke er noe bra sted - for ganske mange - selv om det er helt fantastisk der som jeg er. Vi er. At noen få stikker av med nesten alt. At Israel kan bombe sykehus på Gazastripen akkurat som de selv vil. At Tony Blair er god for en kvart milliard. At bøndene i USA kan rettsforfølges hvis de renser sitt eget såkorn. At de skal innføre tiggerforbud i Norge. Ene og alene fordi man ikke orker å forholde seg til andre folks fattigdom. At Australierne internerer flyktninger i fangeleire.

Jeg cruiser passivt med, på toppen av overfloden, og i bakhodet leser Arnulf Øverland med dirrende stemme:

DU MÅ IKKE SOVE!

Og så tenker jeg at det følger ansvar med det å bli voksen. Utover det å betale sine egne regninger. Man har en plikt til å kjempe for det man tror på.
Og sånne verdier trodde far på. Han ga seg ikke. Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.



Kommentarer

Flott betraktning, nydelig skrevet.
Anonym sa…
For et flott innlegg!

Å være foreldre er et stort ansvar, vi oppdrar dem som skal overta det hele - og på mange måter er det vår skyld om ungene ikke klarer å leve i denne verden vi selv har vært med å skape. Jeg tror det er lurest å ikke fullt ta det innover seg. Det kan bli for mye.

Alle kan gjøre litt, men ingen kan gjøre alt.
Rålls sa…
Kjerest!
Anonym sa…
Godt skrevet igjen... tror ikke det finnes en eneste forelder som ikke nikker og kjenner seg igjen i dette. Voksen blir man jo uansett om man får unger eller ikke, men følelsen av at man burde gjort noe mer, noe annet, noe viktig.. for å gjøre verden til et litt bedre sted, men ikke evner å skjønne hvor eller hva man skal begynne med.... Den følelsen tror jeg er veldig relatert til at man har bidratt til en neste generasjon.
Registrerer også med stor glede at du har byttet design og fjernet den svarte bakgrunnen! Om ikke annet så gjør i hvertfall det min verden litt bedre :-) Gro

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke