En toukers del 3: Danske pølser er goe
Vi Blei virkelig vekka av en hyggelig stemme som sa noe om en dejlig frogost og at vi var en time unna Hirtshals, og la oss for sikkerhets skyld gå ut fra at sola hadde stått opp og blinka forsiktig ned i havet utenfor vår lugar med begrensa utsikt.
Vi kunne bare pakke greiene våre og halvskynde oss ut i korridoren og ned trappene mot dekk fem, og jeg tror ikke vi krangla, ikke på det tidspunktet. Og ikke hadde vi vært i taxfree-butikken, for det å spare noen hundrelapper på billigere røyk og sprit er ikke lenger så essensiellt som det en gang var. Ikke for meg ihvertfall. Men det er som kjent en tid for alt.
Vi var klar til å kjøre av. Under de industrielle lampene i skipets buk. Opp med porten, ut på veien. Det slår en jo, det der med at det nesten ikke finnes svinger på danske veier, nesten ikke bakker, nesten ikke femtisoner. Nesten ikke køer heller. Alle vet at det skyldes geografien, men det er like uvant likevel. Sånn med det samme.
Vi plystra nedover i godt driv. Rållså bøyd over kartet, jeg over rattet. Ungene småsure i baksetet på grunn av litt lite søvn.
Og samtidig dette nye som først vekket undring - se! Ei vindmølla! , men som senere bare ble møtt med likegyldighet. Det er ikke rare utsikten langs E 45. Bare mil på mil med asfalt. Biler som vår - i 110 sørover. Mot Ålborg eller Århus eller Kolding eller Flensburg eller - som i vårt tilfelle - Haderslev.
Alt var i grunnen mer eller mindre som forventa.
Bilen var litt for varm, og siden vi ikke har aircondition måtte vi velge mellom alternativ a: Varmt og stille, og b: lunka og bråkete. Vi gikk for det siste. Og da måtte Prøysen skrues ytterligere opp, og så er det ofte en unge som må tisse når det ikke er noen do i nærheten, så det blir en del stopp som ikke nødvendigvis er planlagt. Og da går det vanligvis litt tid til å handle noe å spise og drikke, strekke på beina, og overtale den ungen som ikke må tisse til å ta et toalettbesøk likevel. Selv om han/hun bedyrer at han kan holde seg uten problemer. Lett som bare det.
Jeg vet ikke hvor mange timer vi bruker nedover. Det blir ganske mange. Og så oppstår det svikt i kommunikasjonen mellom kartleser og sjåfør, og plutselig er vi på vei mot Fredricia og det blir litt surt, og jeg kjører litt kvassere enn jeg strengt tatt burde, jeg som har med alt som jeg har kjært under ett tak. Det er idioti. Vi har jo ferie. Jeg kan liksom ikke ha noen i ryggen. Jeg kan ikke være proppen, jeg må forbi, jeg vet ikke hvorfor.
Vi stopper i Haderslev, ved en junkfoodsjappe inni sentrum, det er en lekeplass der, ungene må på do i tur og orden. Det er varmt. Det lukter solkrem og is. det surrer fluer rundt søppelkassene. Rållså spør noen om veien. Det virker.
Vi plundrer litt for å finne hvor vi skal plukke opp nøklene. En spar-butikk i et tettsted som jeg ikke husker navnet på. Vi provianterer med det samme. Syv poser fødevarer og en haug med ubrukelige leker i billig plast. Vi laster inn i bilen. den er søkklasta, jeg føler at det når meg til halsen. Endre's lekehelikopter går i stykker før vi når ferja.Når vi svinger inn i ferjekøen i Årøsund (som består av 2 biler) har ungene sovna i hvert sitt sete. Jeg sniker meg ut og tar en røyk. Stryker Rållså over hånda. Jeg går inn i terminalbygget og får (etter et hav av plunder kjøpt billetter til ferja. Det er pokker så ironisk, tenker jeg. Ei ferje som tar 11 personbiler har automat for betaling.
Og det er tur/returbilletter.
Tenk det.
Vi kunne bare pakke greiene våre og halvskynde oss ut i korridoren og ned trappene mot dekk fem, og jeg tror ikke vi krangla, ikke på det tidspunktet. Og ikke hadde vi vært i taxfree-butikken, for det å spare noen hundrelapper på billigere røyk og sprit er ikke lenger så essensiellt som det en gang var. Ikke for meg ihvertfall. Men det er som kjent en tid for alt.
Vi var klar til å kjøre av. Under de industrielle lampene i skipets buk. Opp med porten, ut på veien. Det slår en jo, det der med at det nesten ikke finnes svinger på danske veier, nesten ikke bakker, nesten ikke femtisoner. Nesten ikke køer heller. Alle vet at det skyldes geografien, men det er like uvant likevel. Sånn med det samme.
Vi plystra nedover i godt driv. Rållså bøyd over kartet, jeg over rattet. Ungene småsure i baksetet på grunn av litt lite søvn.
Og samtidig dette nye som først vekket undring - se! Ei vindmølla! , men som senere bare ble møtt med likegyldighet. Det er ikke rare utsikten langs E 45. Bare mil på mil med asfalt. Biler som vår - i 110 sørover. Mot Ålborg eller Århus eller Kolding eller Flensburg eller - som i vårt tilfelle - Haderslev.
Alt var i grunnen mer eller mindre som forventa.
Bilen var litt for varm, og siden vi ikke har aircondition måtte vi velge mellom alternativ a: Varmt og stille, og b: lunka og bråkete. Vi gikk for det siste. Og da måtte Prøysen skrues ytterligere opp, og så er det ofte en unge som må tisse når det ikke er noen do i nærheten, så det blir en del stopp som ikke nødvendigvis er planlagt. Og da går det vanligvis litt tid til å handle noe å spise og drikke, strekke på beina, og overtale den ungen som ikke må tisse til å ta et toalettbesøk likevel. Selv om han/hun bedyrer at han kan holde seg uten problemer. Lett som bare det.
Jeg vet ikke hvor mange timer vi bruker nedover. Det blir ganske mange. Og så oppstår det svikt i kommunikasjonen mellom kartleser og sjåfør, og plutselig er vi på vei mot Fredricia og det blir litt surt, og jeg kjører litt kvassere enn jeg strengt tatt burde, jeg som har med alt som jeg har kjært under ett tak. Det er idioti. Vi har jo ferie. Jeg kan liksom ikke ha noen i ryggen. Jeg kan ikke være proppen, jeg må forbi, jeg vet ikke hvorfor.
Vi stopper i Haderslev, ved en junkfoodsjappe inni sentrum, det er en lekeplass der, ungene må på do i tur og orden. Det er varmt. Det lukter solkrem og is. det surrer fluer rundt søppelkassene. Rållså spør noen om veien. Det virker.
Vi plundrer litt for å finne hvor vi skal plukke opp nøklene. En spar-butikk i et tettsted som jeg ikke husker navnet på. Vi provianterer med det samme. Syv poser fødevarer og en haug med ubrukelige leker i billig plast. Vi laster inn i bilen. den er søkklasta, jeg føler at det når meg til halsen. Endre's lekehelikopter går i stykker før vi når ferja.Når vi svinger inn i ferjekøen i Årøsund (som består av 2 biler) har ungene sovna i hvert sitt sete. Jeg sniker meg ut og tar en røyk. Stryker Rållså over hånda. Jeg går inn i terminalbygget og får (etter et hav av plunder kjøpt billetter til ferja. Det er pokker så ironisk, tenker jeg. Ei ferje som tar 11 personbiler har automat for betaling.
Og det er tur/returbilletter.
Tenk det.
Kommentarer