Et Slaskamarkå-kyss er ingen spøk

Det skjer så mye om dagen at jeg ikke får gjort noenting.

Jeg kjørte ungene ned til Fiskepiren på Lørdag, akkurat som jeg pleier, det var høy stemning og Ludvigsens Hostesaft på stereoen, og alle tre var fornøyd.
Kanskje særlig de to som satt bak, som så fram til å henge med to av sine favorittpersoner i verden resten av dagen.
Han som satt bak rattet var også fornøyd, for bedriften han jobbet i hadde akkurat utbetalt noen tusen i bonus, som gjorde et ellers trangt budsjett litt romsligere enn det pleide å være.

Jeg syns jeg har fått bra dreis på bykjøring etterhvert. Rållså signaliserer ofte med kropsspråket sitt (og noen ganger med det andre språket også) at jeg er skøyten, som betyr at hun synes jeg er for offensiv i bilkjøringa.

Noen ulykker skjer i hjemmet.

Jeg liker å ha god tid når jeg skal noen plass, og det innebærer ofte en del venting. Så også på Lørdag. Det er fint å sitte sånn inni bilen og vente med ungene.

Kan eg ta av meg selen, Pappa?
Kan eg òg ta av meg selen?
Kan eg komma fram og sidda med deg?

Klart det.

Ingrid åpner sin dør, smiler over hele fjeset, smeller den igjen og åpner døren på passasjersiden før hun fornøyd setter seg i setet ved siden av meg.

Lukke du dørå?
Javel, Pappa.

Så er det å utforske alle de mer og mindre smarte små rommene rundt dashbordet og omegn. Plukke ut CD-er og solbriller.

Oj! Et kart! Hun sender det bak til broren, som egentlig har falt i egne tanker, men som våkner til nå, og begynner å brette veikartet for SørNorge ut over baksetet

OJ! ET KJEMPESTORT KART! Gjentar han som et fjernt ekko av søsteren.

Det blir rotete i bilen. Mer rotete i hodet. Som er rotete nok fra før. Jeg får kartet når jeg ber om det.

Der komme ferjå.

Ingrid har med seg tøykaninen 'Lulla', som for anledningen har ørene samlet i en hårstrikk, og en bandasje av maskeringsteip rundt hodet, og så har hun et skjørt av en vaskeklut, som også er festa med en hårstrikk.
Endre har med seg 'Jupiter' og en Brannmann Sam eller to. Vi går ut av bilen, napper med oss Ikea-nettet i bagasjerommet, og går mot ferjelemmen.
De holder lydig i hver sin hånd. Det har begynt å regne litt. Jeg setter meg ned på huk. Ungene setter seg på hvert sitt kne.
MS/Hardanger - som har et tvilsomt rykte - selv til Tau-ferje å være, er i rute. Hun legger inntil på tredje forsøk, jeg ser Svigerfar der, han får øye på oss også, og ansiktet hans lyser opp i et lykkelig smil.
Det varmer helt inn i hjerterota.
Når folk slippes i land, stormer ungene mot ham, og det blir kork når han bøyer seg ned og løfter opp Ingrid, men vi bryr oss ikke.
Jeg løfter Endre opp på den andre armen hans, alle smiler. Ja, klare du begge ennå, sier jeg. han må ha båret dem i flere mil siden de ble født. Båret og båret, nynnet folketoner for dem.
Det er et nært og sterkt vennskap mellom Bestefar og ungene mine.
Jeg tror de som passerer merker det, dette forunderlige lyset som de deler, og som skinner litt på meg også her jeg står.
De fyker avgårde som en vind, jeg får et halvhjertet vink fra hver.

Og så kjører jeg hjem til Slaskemarka, og så skal jeg bare ha noe småtterier på Prixen, og tror du faen ikke jeg sneier borti en parkert Opel med bakskjermen (som har sneia borti her og der før).
Opelen har fått riper på framskjermen. Rød lakk langs hjulbuen.

Jeg banner lavt for meg selv. Skriver lappen og legger den under viskeren. Faen.

Så vet jeg i hvert fall hva jeg skal bruke de ekstra pengene til.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke