Råkkenråll - part 1

Siste dagen i vinterferien, som var Mandag, tilbragte jeg med mine to børn.
Rållså er god til å finne på kjekke aktiviteter med dem. Svømmehallen, Barnemuseet, Geoparken, og så videre.
Når vi er alle fire vil både Ingrid og Endre holde Rållså i hånda, og så blir jeg gående litt bak, uten noen annen funksjon enn å være han som er litt sur og litt utenfor. Flaks at det ikke er en popularitetskonkurranse.

Men de er fine sammen. Stemninga er som regel på topp, og lydnivået er enda høyere.

Når jeg har ungene alene er ofte opplegget mindre spektakulært. Rydder og vasker klær. Tar en tur ut hvis været er ok. Kanskje en tur på butikken.
Men på Mandag tenkte jeg at vi kunne dra ned til byen og besøke Geoparken eller en lekeplass ved Aftenbladet-bygningen som de kaller for Sjiraff-lekeplassen Det er virkelig en kul lekeplass, med modeller av eksotiske dyr, ei bru over ei liksom-elv.
En hai, en tiger, og et par sjiraffer.
Det er alltid et styr å komme seg ut, selv om det er mye MINDRE styr enn da de var mindre, for da var det alltid minst èn som gjorde bommelom i bleia etter at jeg hadde pakka dem inn i klærne. Og da måtte alt av igjen, og seansen måtte gjentas.

Nå består styret i å få dem til å gå på do før vi går, vaske hendene, pusse tennene, kle på seg (riktig vei og i riktig rekkefølge), og samtidig hindre eventuelle uoverenstemmelser, OG kle på meg selv, smøre niste, huske å ta med søpla ut, huske å finne nøkkelen, huske å fylle vann i vannflaskene, huske telefonen, finne og hjelpe ungene med hjelmene.. Jeg blir helt anpusten bare av å tenke på det. Jeg går gjerne rundt min egen akse noen ganger da.

Jeg er ikke skapt for multitasking. Til det er jeg alt for lat.

Da vi omsider hadde kommet oss ut dørene - de jublende og småspringende i retning sparkesyklene i kjelleren - jeg småstressa i retning kildesorteringa, da kan jeg omsider slippe skuldrene litt ned.
Jeg forteller dem at vi skal gå den andre veien - den forbi Mosvangen - mer jubel.

Der pleie me ikkje å gå med Mamma!.
Nå komme snart Våren, då vil eg gå barbeint heila tiå! Sier Ingrid. Hjelmen sitter litt skeivt på utenpå lua. Hun smiler i vårlyset. Hun haiker med meg opp bakken forbi SIF-brakka, og så kommer Endre og haiker han også, til vi er ved tunnelen. Da styrter de avgårde igjen.
Eg e fysstemann. NÆHÆI! DET E IKKE EIN KONKURRANSE!

De suser avgårde. Stopper bare når de er i tvil om veien. Det er en fin - akkurat passe bratt - nyasfaltert nedoverbakke mot Mosvannet og sentrum. Til slutt er de bare to prikker - èn blå og èn rosa - langt der framme. Han svinger ut der det er mest pytter eller gjørme. Helt konsekvent.
Jeg har slutta å rope etter dem for alt mulig.
Det blir motbakke igjen. De finner hver sin hånd og jeg drar dem opp. Opp over gangbrua som krysser over motorveien. Opp igjennom Vålandsskogen. Vålandsskogen har fått juling av vinterstormene. Det er rotvelter på begge sider av veien. Som om en diger kjempe eller John Cleese i rollen som Rødhette har trampa dem overende.

Helt på toppen av Vålandsskogen, der som husene begynner og skogen slutter, tar vi en pause. Jeg finner fram matboksen og vannflaskene. De setter seg på hver sin side av meg. Ingrid vil ha sjeva me banan, men ombestemmer seg og går for gulrot istedet. Endre vil ha sjeva me smør. Selv går jeg for ei med leverpostei. Vi snakker om at vi skal til Danmark til sommeren, til Legoland, og kanskje en tur til Tyskland.
TYSKLAND! JIPPI! DER HAR EG ALDRI VÆRT! Igjen denne voldsomme positiviteten.

fortsettelse følger


Kommentarer

Anonym sa…
Herligt! Gledesen! :))
Ole-i-Dole sa…
Posted at 4:19 - er du helt sinnsyk mann! Dette må meldes til foreldrevernet.

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke