Savn/god bok/påskeharen får en idè
Etter at far døde, døde en del av skrivegnisten min også.
Kanskje fordi mange ting blir så små og ubetydelige sammenlignet med døden.
Sorgen sitter fortsatt tung i brystet. Noen ganger løser den seg opp i tårer.
Jeg leser ei fin bok nå: 'Før jeg brenner ned' av Gaute Heivoll. Den er delvis selvbiografisk. Jeg kan så lett relatere meg til outsider-rollen fortelleren beskriver igjennom oppveksten i et lite bygdesamfunn. Og sinnstilstanden, frykten for å gjøre noe 'galt'. Konsekvensene av det.
Hele boka dirrer. Fra første setning. Anbefales på det sterkeste.
Det var mens jeg leste i den - på båten i morges - at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle begynne å skrive dagbok.
Jeg har jo prøvd det før en gang, men som noen av dere kanskje vet, så kulminerte det i at den forsvant, for siden å bli gjenfunnet under senga til lillesøster Frekkesen. Dagboka til en atten år gammel bror, som attpåtil er i det millitære, og som attpåtil er stormforelsket, det må ha vært snadder for Frekkesen, en temmelig ufordragelig tolvåring med tjukke brilleglass, og utstyrt med en nysgjerrighet som var langt over middels.
Men for meg var det ikke så kjekt.
Den dagboka var ikke skrevet for at den skulle leses av noen andre. Jeg ser ikke bort fra at storesøster Bergljot også hadde snust på den.
Jeg skulle ønske at jeg hadde en kasse med dagbøker fra barne og ungdomsårene. Før jeg ble meg. For jeg husker bare vagt hvem jeg var. Noe er bevisst fortrengt. Noe har bleknet. Noe er farget av hva andre husker.
Denne bloggen har jo forsåvidt vært et redskap i så måte. De siste fem årene. Men nå renner tiden mye fortere enn før. Og livet er så anderledes.
Kanskje fordi mange ting blir så små og ubetydelige sammenlignet med døden.
Sorgen sitter fortsatt tung i brystet. Noen ganger løser den seg opp i tårer.
Jeg leser ei fin bok nå: 'Før jeg brenner ned' av Gaute Heivoll. Den er delvis selvbiografisk. Jeg kan så lett relatere meg til outsider-rollen fortelleren beskriver igjennom oppveksten i et lite bygdesamfunn. Og sinnstilstanden, frykten for å gjøre noe 'galt'. Konsekvensene av det.
Hele boka dirrer. Fra første setning. Anbefales på det sterkeste.
Det var mens jeg leste i den - på båten i morges - at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle begynne å skrive dagbok.
Jeg har jo prøvd det før en gang, men som noen av dere kanskje vet, så kulminerte det i at den forsvant, for siden å bli gjenfunnet under senga til lillesøster Frekkesen. Dagboka til en atten år gammel bror, som attpåtil er i det millitære, og som attpåtil er stormforelsket, det må ha vært snadder for Frekkesen, en temmelig ufordragelig tolvåring med tjukke brilleglass, og utstyrt med en nysgjerrighet som var langt over middels.
Men for meg var det ikke så kjekt.
Den dagboka var ikke skrevet for at den skulle leses av noen andre. Jeg ser ikke bort fra at storesøster Bergljot også hadde snust på den.
Jeg skulle ønske at jeg hadde en kasse med dagbøker fra barne og ungdomsårene. Før jeg ble meg. For jeg husker bare vagt hvem jeg var. Noe er bevisst fortrengt. Noe har bleknet. Noe er farget av hva andre husker.
Denne bloggen har jo forsåvidt vært et redskap i så måte. De siste fem årene. Men nå renner tiden mye fortere enn før. Og livet er så anderledes.
Kommentarer