Knask eller knep
Klokka er rundt halv fire, det er 31.Oktober. Dagen med stor D. Halloween.
Jeg har henta ungene på SFO, de har hatt zombietikken, og diskuterer høylydt, men er skjønt enige om at andreklassingene jukser i zombietikken når de 'sier timeout akkurat rett før me ska tikka di'.
Jeg er Halloweensjef hjemme, siden Rållså jobber, vi går innom Europris og kjøper to oransje bøtter som de skal fylle med snop i løpet av kvelden. Vi er litt i farten, ungene beiner avgårde på sparkesyklene sine, og småkrangler om hvem som skal holde meg i hånda i motbakkene.
Vi kommer hjem, og jeg lager hjernemassespaghetti, og de raser igjennom pianoleksene sine, lager pynt, spiser hjernemassespaghetti med blod (ketchup). Vi pynter terrassen med Halloweenballonger - annenhver selvlysende - Ingrid maler meg grønn i halve fjeset, og så kommer vennina fra Bekkefaret, de kler seg i de gamle sceneskjortene mine og sminker hverandre i fjeset. Stemningen er oppjaget, opprømt. Rett før klokka halv seks tenner vi gresskarlykta på trappa, jeg utstyrer ungene med refleks, og slipper dem ut i nabolaget. Jeg følger dem på avstand, og over hele Tjensvoll yrer det etter hvert av små spøkelser og blodige hekser og zombier.
Knask eller knep! Knask eller knep! Knask eller promp!
Det varierer fra små hekser og trollmenn på 6-7 år som går alene eller to og to, med foreldrene lurende bak Hekken - til store flokker med tenåringer - 10-15 stykker, og når de er så mange så minner de meg om foreldrene deres på gladmatfestivalen, eller i syden, eller russen på sitt mest usjarmerende. Det er ikke deres feil, eller det er det jo, men det er noe med konseptet mange mennesker i gruppe, den eskalerende oppstemtheten som oppleves som frastøtende eller skremmende eller, egentlig får du lyst til å be dem dra til helvete (noen av dem er kledd som om de er på vei allerede).
Ungene kommer tilbake - veldig fornøyde - med fulle bøtter, og setter seg ned på loftet, og sammenligner fangsten, og hele tiden ringer det på døra, og det nærmer seg slutten på knaskereservene, så jeg må rasjonere, men så har ungene fått tre poser lakrisbåter som de ikke vil ha selv, og all kjeksen i skapet går i bøttene, og til slutt har vi bare lakrisbåter igjen, men så sender jeg ungene ut med en tallerken dampet brokkoli som er tilovers fra middagen, og det er faktisk noen som takker ja til det, og så skreller jeg og skjærer opp noen gulrøtter, og det er det også noen som vil ha! Og veninna fra Bekkefaret sier at hun håper at alle ungene i hele verden kommer, slik at hun kan snakke med dem, og da må jeg le og spørre om det aldri blir nok, og omsider så minker det på måkeflokkene, og Endre er kvalm og har vondt i magen, og har sjokolade i munnvikene etter å ha stappa i seg mesteparten av snopet sitt, og når Rållså kommer, så er det ikke vanskelig å få overtalt ungene til å gå i seng, og jeg rydder sånn noenlunde, og hører omen av Mio min Mio der inne fra barneværelset, og når Rållså kommer ut, hører jeg Endre rope forsiktig på meg: Pappa? Fotbukt? Og når jeg går inn, og lager en brett i enden på dyna, og løfter føttene hans oppi.
Og ingen av dem orker å bøye seg over kanten for å gi meg en klem, og der sovner Rållså i en krøll også.
Og freden senker seg over Tjensvoll, og det har vært intenst, men gøy. og ungene er fornøyde, og man må vokte seg for å fremstå som en gammel surpomp, men ha empati med dem som ikke klarer det.
Og heldigvis er det snart jul.
Jeg har henta ungene på SFO, de har hatt zombietikken, og diskuterer høylydt, men er skjønt enige om at andreklassingene jukser i zombietikken når de 'sier timeout akkurat rett før me ska tikka di'.
Jeg er Halloweensjef hjemme, siden Rållså jobber, vi går innom Europris og kjøper to oransje bøtter som de skal fylle med snop i løpet av kvelden. Vi er litt i farten, ungene beiner avgårde på sparkesyklene sine, og småkrangler om hvem som skal holde meg i hånda i motbakkene.
Vi kommer hjem, og jeg lager hjernemassespaghetti, og de raser igjennom pianoleksene sine, lager pynt, spiser hjernemassespaghetti med blod (ketchup). Vi pynter terrassen med Halloweenballonger - annenhver selvlysende - Ingrid maler meg grønn i halve fjeset, og så kommer vennina fra Bekkefaret, de kler seg i de gamle sceneskjortene mine og sminker hverandre i fjeset. Stemningen er oppjaget, opprømt. Rett før klokka halv seks tenner vi gresskarlykta på trappa, jeg utstyrer ungene med refleks, og slipper dem ut i nabolaget. Jeg følger dem på avstand, og over hele Tjensvoll yrer det etter hvert av små spøkelser og blodige hekser og zombier.
Knask eller knep! Knask eller knep! Knask eller promp!
Det varierer fra små hekser og trollmenn på 6-7 år som går alene eller to og to, med foreldrene lurende bak Hekken - til store flokker med tenåringer - 10-15 stykker, og når de er så mange så minner de meg om foreldrene deres på gladmatfestivalen, eller i syden, eller russen på sitt mest usjarmerende. Det er ikke deres feil, eller det er det jo, men det er noe med konseptet mange mennesker i gruppe, den eskalerende oppstemtheten som oppleves som frastøtende eller skremmende eller, egentlig får du lyst til å be dem dra til helvete (noen av dem er kledd som om de er på vei allerede).
Ungene kommer tilbake - veldig fornøyde - med fulle bøtter, og setter seg ned på loftet, og sammenligner fangsten, og hele tiden ringer det på døra, og det nærmer seg slutten på knaskereservene, så jeg må rasjonere, men så har ungene fått tre poser lakrisbåter som de ikke vil ha selv, og all kjeksen i skapet går i bøttene, og til slutt har vi bare lakrisbåter igjen, men så sender jeg ungene ut med en tallerken dampet brokkoli som er tilovers fra middagen, og det er faktisk noen som takker ja til det, og så skreller jeg og skjærer opp noen gulrøtter, og det er det også noen som vil ha! Og veninna fra Bekkefaret sier at hun håper at alle ungene i hele verden kommer, slik at hun kan snakke med dem, og da må jeg le og spørre om det aldri blir nok, og omsider så minker det på måkeflokkene, og Endre er kvalm og har vondt i magen, og har sjokolade i munnvikene etter å ha stappa i seg mesteparten av snopet sitt, og når Rållså kommer, så er det ikke vanskelig å få overtalt ungene til å gå i seng, og jeg rydder sånn noenlunde, og hører omen av Mio min Mio der inne fra barneværelset, og når Rållså kommer ut, hører jeg Endre rope forsiktig på meg: Pappa? Fotbukt? Og når jeg går inn, og lager en brett i enden på dyna, og løfter føttene hans oppi.
Og ingen av dem orker å bøye seg over kanten for å gi meg en klem, og der sovner Rållså i en krøll også.
Og freden senker seg over Tjensvoll, og det har vært intenst, men gøy. og ungene er fornøyde, og man må vokte seg for å fremstå som en gammel surpomp, men ha empati med dem som ikke klarer det.
Og heldigvis er det snart jul.
Kommentarer