lørdag, november 11, 2017

Trav og di.

Torsdagen jeg skrev om sist, den er for lengst blitt erstatta av flere dager, av rutiner og lanternefester og nye byggemøter og lagedager og andre møter og bilturer og problemstillinger rundt jallalading av elektronisk bil. Og ironien i at da skattepengene endelig kom, så dekker de nesten på krona det beløpet det koster for en ordentlig ladestasjon, den er beisk og sur som magesyre.
Men man bør ikke klage. Man krummer nakken mot vinden og regnet og fortsetter ned leia.
Vi lever godt, har mat, jobber, tak over hodet, pass med den fjollete løva med øksa. Ungene på privatskole. Vi har mer enn hva vi trenger, i motsetning til mange andre.


Men denne Torsdagen, jeg dro litt tidlig hjem fra jobb, siden jeg hadde begynt så ukristelig tidlig på morgenen. Det var tut og kjør hjemme. Høye stemmer og kaos da jeg kom inn i gangen, sko og sekker, matbokser og vannflasker, ytterjakker utover gulvet, jeg lukka døra. Stengte høsten ute.


Vi dro mot Randaberg igjen, Ingrid og jeg. Jeg måtte lide meg igjennom etter skoletid på Radio Super, med sine fjollete programledere og formaterte popmusikk på norsk. Og Ingrid leser misnøyen min, men uten at det plager henne nevneverdig, for avtalen er at hun bestemmer radio på veien bort, og jeg på veien tilbake.
Hun har fått ridestøvler og hansker. Hun liker det - å ha utstyret i orden - og vi er tidlige som vanlig. og vi liker å være tidlige. Vi parkerer bilen, og Ingrid må høre ferdig en sang av Markus og Martinus, men jeg slipper, så jeg tenner en Camel og venter utenfor bilen, og det er faktisk et forunderlig fint lys her på Randaberg denne Torsdagsettermiddagen som holder på å bli kveld, og ikke regner og blåser det heller. Ingrid kommer ut av bilen, plundrer med å låse den, og imot oss kommer en liten, hvit hund med en liten ball mellom tennene. Han kommer bort til meg og er ufattelig glad, og han vil at jeg skal kaste ballen, men han vil slett ikke slippe den, og det kommer en lav knurring fra strupen hans når jeg forsøker å lure ballen ut av den låste kjeften. Jeg snakker til han, men selv om jeg løfter han opp etter ballen, så henger han fast og vil  ikke slippe. Ingrid er fascinert av dette, for det er ikke så vanlig at hun ser meg i interaksjon med dyr. Til slutt får jeg avleda den lille kjøteren, og røska ballen ut av kjeften hans, og nå er han så ivrig at han nesten eksploderer, blikket hans er fiksert på det jeg har tatt fra han, som er blankt av sikkel, og jeg gjør ingen finte, og når jeg kaster, så har han allerede tjuvstarta, og fanger og overmanner byttet sitt etter et par dabb i bakken. Han kommer mot oss igjen, i triumf, og også denne gangen nekter han å gi slipp. Han blir nesten skuffa når jeg ikke prøver hardere. Vi går inn i stallen, og må vente i ti minutter før Bruno og gjengen er tilbake, Ingrid finner salen og en ridehjelm og når hester og folk kommer inn, så er vi klar.
Jeg skal ikke kjede dere i hjel med detaljer. Vi lærer ting. Eller særlig Ingrid lærer ting, men jeg også. Nå rir hun selv, uten at jeg holder i spilltauet, hun tar instruksjon på et vis som ikke slutter å imponere meg, og denne smått magiske Torsdagsettermiddagen skal vi ri en runde i den kjølige høstlufta, og vi er først, så vi slipper å se inn i ei hesterumpe, og det lukter deilig av høst, og i vest går sola ned, og etterlater en spektakulær rødfarge på himmelen.
Bruno er i brukbart humør også.
Ikke noen tjuvtriks, og nesten frivillig traving i ridehallen etterpå. Det er i sannhet en fin kveld, vi skynder oss langsomt ned til bilen, jeg finner P13 som har radioresepsjonen over DAB-båndet eller hva faen det heter. Jeg ler høyt flere ganger, og må dempe lyden hver gang det kommer noe som er for drøyt. Det går ikke å forklare det drøye til en åtteåring, at det er det at det er så drøyt som gjør det så morsomt.
Vi svinger mot Storhaug, der Rållså er på svømming med Endre, jeg setter telefonen på ringing og skifter sko og jakke, og der tar Rållså telefonen, og jeg avleverer datter og nøkler og traver - minst like fint som Bruno - og sikkert dobbelt så fort - nedover mot jernbanen, for å komme meg til biblioteket i Sadness, der eventen starter om omtrent en time.
Konduktørføkken straffer meg med et gebyr på 40 spenn fordi jeg ikke har appen, og ikke har kjøpt billett på forhånd. Når jeg skal betale, så røsker han kortterminalen ut av hånda på meg, som om han tror at jeg hadde tenkt å ta den på lomma og stikke av med den.
Noen ganger er det vanskelig å tro det beste om folk, men kanskje han bare hadde en dårlig dag.


tbc







Ingen kommentarer: