Kort og godt
Det er jul om ei uke, og det hender at folk spør meg om jeg er i rute. og med det mener de nok med julepresanger, eller julekort eller innkjøp som er relatert til denne høytiden som har vært markert på de underligste måter siden dinosaurenes tid. Helt siden våre forfedre tok det radikale valget det tross alt er - det å forlate trærne - til fordel for et liv på bakken.
Det blir nok jul i år også.
Jeg skriver om jula hvert år - i fjor var det en hel føljetong om mormor og meg - og det kan være verdt å nevne at det er høy mimrefaktor når jeg skriver om jula, og det er nok bare ett av flere tegn på aldring, på klokka som kverner og går, og de små, men mange skrittene mot det å surne helt og gå ut på dato.
Gæmliser mimrer bakover, og de minste gleder seg fremover, og noen har et behov for å distansere seg fra hele greia, men få takker nei til fridagene eller kakene, det er tross alt ikke så vanskelig å finne noe som man liker ved jula.
I dag sitter vi og skriver julekort, og beklager til alle dere som ikke har fått, som jeg har glemt, eller alt sånt, og hvis dere driter i å få 2017-utgaven av Familien Mige Dvergbøy i postkassen, til oppheng på kjøleskapet eller i andre sentrale deler av kjøkkenet, så er det også greit.
Mor og far skreiv julekort. Det var en tradisjon de tok på alvor. Begge var over middels skriveføre, og hadde en stor bekjentskapskrets, og jeg forestiller meg at de hadde ei liste, eller mor hadde ei liste, og det var før det kom sånne fancy bildejulekort som vi har i dag, det var bare slike med snø eller nisser eller brennende lys utenpå, og et bilde kan jo være personlig, for unger og kjæledyr er jo tross alt ganske fotogene. Teksten var nok viktigere før.
Mor skreiv til de fleste, mens far skreiv til noen utvalgte få. Og det å skrive kort er et format som er vanskelig. Det er som en forgjenger til twitter, bare at det er på papir, og ikke tilgjengelig for all verden.
Jeg sliter litt med å holde meg til formatets begrensninger, for tenk om man begynte på noe, og så var det ikke mer plass til å skrive ferdig, og så blir jeg hemma av det.
Et godt kort er som en klem eller et lett kyss på kinnet, som et streif av noe. Jeg er glad i deg. Jeg ser deg. Vi har det fint. Jeg har ikke glemt deg, det bare..Ha en fin jul, da.
Neste år må vi bruke mer tid på hverandre, være mer sammen. Takk. Takk for at du var der da jeg trengte deg.
Sånne kort har jeg skrevet. Men i år har jeg gått for litt enklere løsninger.
Og nå har jeg slikka på limen på konvoluttene, så nå er det likevel for seint.
Ta det rolig og god helg.
Hareparen.
Det blir nok jul i år også.
Jeg skriver om jula hvert år - i fjor var det en hel føljetong om mormor og meg - og det kan være verdt å nevne at det er høy mimrefaktor når jeg skriver om jula, og det er nok bare ett av flere tegn på aldring, på klokka som kverner og går, og de små, men mange skrittene mot det å surne helt og gå ut på dato.
Gæmliser mimrer bakover, og de minste gleder seg fremover, og noen har et behov for å distansere seg fra hele greia, men få takker nei til fridagene eller kakene, det er tross alt ikke så vanskelig å finne noe som man liker ved jula.
I dag sitter vi og skriver julekort, og beklager til alle dere som ikke har fått, som jeg har glemt, eller alt sånt, og hvis dere driter i å få 2017-utgaven av Familien Mige Dvergbøy i postkassen, til oppheng på kjøleskapet eller i andre sentrale deler av kjøkkenet, så er det også greit.
Mor og far skreiv julekort. Det var en tradisjon de tok på alvor. Begge var over middels skriveføre, og hadde en stor bekjentskapskrets, og jeg forestiller meg at de hadde ei liste, eller mor hadde ei liste, og det var før det kom sånne fancy bildejulekort som vi har i dag, det var bare slike med snø eller nisser eller brennende lys utenpå, og et bilde kan jo være personlig, for unger og kjæledyr er jo tross alt ganske fotogene. Teksten var nok viktigere før.
Mor skreiv til de fleste, mens far skreiv til noen utvalgte få. Og det å skrive kort er et format som er vanskelig. Det er som en forgjenger til twitter, bare at det er på papir, og ikke tilgjengelig for all verden.
Jeg sliter litt med å holde meg til formatets begrensninger, for tenk om man begynte på noe, og så var det ikke mer plass til å skrive ferdig, og så blir jeg hemma av det.
Et godt kort er som en klem eller et lett kyss på kinnet, som et streif av noe. Jeg er glad i deg. Jeg ser deg. Vi har det fint. Jeg har ikke glemt deg, det bare..Ha en fin jul, da.
Neste år må vi bruke mer tid på hverandre, være mer sammen. Takk. Takk for at du var der da jeg trengte deg.
Sånne kort har jeg skrevet. Men i år har jeg gått for litt enklere løsninger.
Og nå har jeg slikka på limen på konvoluttene, så nå er det likevel for seint.
Ta det rolig og god helg.
Hareparen.
Kommentarer