2017 første avsnitt

Hvert år - når det nærmer seg slutten - snurrer avisene og fjernsynskanalene oppsummeringer og lister over hvordan det foregående året har vært.
Jeg antar at det kan kalles closure.
Hvordan har været vært?
Hvem har gitt ut de beste platene?
Hva var de beste bøkene?
Hvem tapte og hvem vant?
Hvem er vi og hvor kommer vi fra og hvem har nachspiel?
Og så bortetter.


Storpolitisk har det kanskje vært et av de verste årene ever. Han over dammen med det oransje hentehåret og den ekstremt usympatiske personligheten har faktisk overgått alle forventninger. Det er så en må klype seg i armen.
De som styrer her på knatten følger fint opp. Men nå blei jeg deppa, og går litt nærmere navlestrengen. Kikker rundt meg og ser at 2017 så langt - på privaten -har vært et bra, og ganske innholdsrikt år.
Familien teller like mange som i fjor, men ganske ofte savner jeg dem som forlot oss. Og i det siste har jeg tenkt at livet er en slags stafett, hvor noen er mer kompetitive enn andre, og lengden på etappene våre varierer ekstremt fra menneske til menneske, og noen av oss suller kanskje planløst rundt, uten konkrete målsetninger, uten at det nødvendigvis er noe verre eller bedre enn alternativet.
Det er ingen fasit.
I 2017 har vi solgt og kjøpt hus. Vi har flytta fra leilighet til rekkehus. Vi har kjøpt elektronisk bil. Vi har fortsatt jobber.
Ingrid har gått på ridning, og sammen har vi blitt kjent med ponnivallaken Bruno, som har mye personlighet, og er litt tung i sessen, men som instruktøren sier: I nybegynnerfasen er det bedre at de har for lite gass enn for mye. Jeg kjenner at det er fint å gjøre dette her sammen med Ingrid, hun er sabla fin å henge med. Det er bonus å få kontakt med dyr igjen. Jeg skjønner meg antagelig bedre på dyr enn på folk.
Allerede nå ser jeg at dette blir en føljetongoppsummering. Fortsettelse følger.
Takk til alle som fortsatt slenger innom!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke