Som en rakett

Sist Fredag ble ungene friskmeldt igjen.

På Lørdagen tok jeg dem med i bilen og reiste ut til en kollega og kjøpte to kjelker med ratt til den nette pris av 100 kroner stykk, og så bar det ut i akebakken.
Først var det helt magisk å se den gleden de utstrålte da jeg sendte dem utfor en slak bakke, vi gjorde det en trefire ganger, men så ble det kjedelig, og jeg tenkte at det er jo en litt brattere bakke også - litt lenger borte.

De er jo bare tre og et halvt år gamle, ungene mine. Så jeg turde ikke å sende dem alene utfor. Derfor stablet jeg begge inn på den samme kjelken. Endre og Ingrid byttet på å være styrmann in spe, og jeg var kaptein med det overordnede ansvaret for kurs og hastighet og sikkerhet.

De to første turene gikk kjempefint. Endre og Ingrid hylte av fryd - jeg anslo vekten på kjelken til å være - rundt hundre og tredve kilo med last.. Vi fosset av gårde. Som en rakett.

Den tredje turen ble imidlertid fatal. Det begynte med at jeg droppet bremsinga i den slake svingen midt i bakken.  Da jeg bremste var det alt for sent - vi kjørte oppi ei dump - og velta på trynet ut over en asfaltert gangsti ved foten av bakken. Jeg ser fortsatt fallet i sakte kino - begge ungene mine som daler med de små ansiktene sine mot asfalten. Og jeg som grabber tak i dem begge etterpå og trykker dem inn mot kroppen. De hylskriker. Ingrid har skrubbsår på haka, nesa, og i pannen. Endre har skraper i tinningen og et skrubbsår på den ene hånden. De har snø i munnen og i ørene. Luene ligger i snøen.

Og mens jeg forsikrer dem om at alt dette var min feil. (noe jeg mistenker dem for å ha funnet ut helt selv),
stilner gråten. Jeg kjenner meg som verdens dårligste pappa.


Jeg setter dem oppå kjelken og så aker vi ikke mer denne Lørdagen. Vi går hjem og hjelper Rållså med å pynte pepperkakehuset.

Kommentarer

her i landet aker ungene med hjelm på. du hadde blitt arrestert på flekken.

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke