Desemberkveld

Han husket at sangheftene deres hadde sett ut som måker som fløy mens koret sang.
Ellers husket han svært lite av hele seansen.
Nåja, det var en dame som hadde agert ekko- gjentatt noen av linjene som sopranen hadde sunget.
Og hele domkirken hadde vært full av gråmankede mennesker.
Han prøvde virkelig å være åpen, han gjorde det.
Han forsøkte å riste av seg de like deler av ungdommelig arroganse og gammelmanns-fordommer som
drev ham til å uttale seg (oftest negativt) om anliggender han bare hadde skrapet overflaten av.
Fordommer er egentlig en uting vi er alle slaver av dem- i ulik grad, men vi lar oss styre.
Det er mye enklere å lire av seg fraser om at man ikke liker ting enn å innrømme at man
EGENTLIG ikke forstår dem.
Nåja, han hadde gitt Johann Sebastian Bachs`"juleoriatorie" en sjanse- mest for å glede henne.
Han ville gjøre hva som helst for å glede henne.
HUN elsket Bach.
Så hadde de gått igjennom desember-kvelden det korte stykket fra food-story hvor han hadde spist en
hamburger og hun hadde satt til livs en brent baguette med ost. Det hadde vært en ekstremt regnfull dag,
Selv for Stavanger-som er en regnfull by. De enorme regnskyllene var kun avvekslet av haglbyger- og
kastevind.
Domkirken er i sannhet en vakker bygning. Det var montert en stall utenfor-som denne fredagen tjente som ly
for russugne ungdommer. Jeus-barnet derimot-glimret med sitt fravær.
De fant setene sine. Han trodde han hadde sett en tåre i øyenkroken hennes når de første tonene ble spilt.
Og det rørte noe ved han, helt inn ved hjerterøttene.
Han hadde fått henne til å le uti fotestillingen en gang. Mens han bladde febrilsk i programmet for å finne
ut hvor langt de egentlig hadde kommet. Tekstene sto på tysk og oversatt til norsk og med gjentakelser
om en annen.
Så hadde han holdt papirheftet oppned
(han skjønte like mye da-eller like lite) o.g hun hadde merket det og ledd en ristende, lydløs latter.
Det var på mange måter de to høydepunktene for kvelden.
Tåren og latteren.

Han kjente en uro.
Han kjente alltid en uro. Med utspring i mageregionen. Han fomlet en del- klarte ikke å holde hendene i ro, og blikket hans vek
når han møtte andres. Og han klarte ikke ¨å skjule det. Ikke for henne ihvertfall.
Det var ikke noe poeng i å skjule det for henne heller. Når han tenkte seg om.
Hun var alt han kunne drømme om, og han var ellevilt forelsket i henne.
Før kvelden var omme ville han gråte i håret hennes.
Tunge tårer ville renne ned fra øynekrokene hans.
Og verden ville bli regnbuefarget.