Vårherre og havet


Den dagen jeg kjøpte båt, begynte det å regne.
Vi snakker ikke duskregn. Det var som om regnet var oppspart i månedsvis der oppe. Med kun ett mål for øye: å teste tålmodigheten min.
Jeg er av seigt blod.
En lang, uavbrutt rekke med bønder og fiskere og gruvearbeidere. Med treller i hendene,og nakkene bøyde for vår herre, og forsynet.
Jeg vet hva det er å slite.
Riktignok har mine siste ti år i byen satt sine preg på meg.
Tv, Playstation og grøftefyll er ikke nødvendigvis gjøremål som bidrar til å skjerpe ur- instinktene.
På dette tidspunktet mente jeg likevel at jeg var i besittelse av såpass store mengder vestlandsk trass, at om det så var syndfloden som kom, så skulle jeg ta henne hjem.
Jeg slapp fortøyningene- baug først, og senere akter, og lot henne gli ut på fjorden.
Jeg elsker lukten av havet, hvordan det skifter farge og blir nesten sort når den blygrå himmelen legger seg over det. Som et teppe av vann på vann.
Og når solen speiler seg i det, og det ligger blankt og stille, som den sovende kjempen det kan være.
Havet har fødd folket langs kysten siden tidenes morgen. Og krevd liv i pant.
Tankene mine trakk uvilkårlig mot det som hadde skjedd ute i havgapet her for ti år siden.
To gutter på fjorten år ble offer for høststormen og havet. Den ene ble funnet kort tid etterpå. Sugd tom for liv. Det var en jævla tragedie.
Den andre lette de etter i ukevis. Mellom holmene og skjærene , i fjæresteinene, til lands og til vanns. Til slutt ga de opp å finne liket, og hadde en begravelses-seremoni fra en båt. Det ble kastet kranser og blomster uti det mørke havet, og tårene til de etterlatte blanda seg med det salte vannet, og høstlukta var klar og rein rundt de røde ansiktene deres.
Det hadde gått ei uke. En sauebonde fra en av øyene i havgapet hadde lagt ut på en søndagstur langs den steinete fjæra.
Han hadde sett blomstene først, de sterke fargene fra roser og liljer og nelliker mot guttens blåhvite hud – ute på neset.
Bonden fortalte senere at øynene hans hadde vært lukket, og at det var som om han var blitt løftet opp av en gigantisk hånd. Som om havet hadde ombestemt seg, og levert tilbake hva det hadde krevd.
’Her har dere ham’.
Jeg kjente jeg ble svimmel ved tanken.
Tresnekka jeg hadde kjøpt tøffet gjennom den tunge sjøen, som et vesen fra en svunnet tid. Det er bare gamliser og entusiaster som kjøper trebåter nå til dags.
Det moderne, bemidlede mennesket kjøper hvite plastbåter, cabincruisere, skjærgårdsjeeper. Det brydde meg ikke lenger. Jeg syntes hun var vakker.

Kommentarer

Sympatisør sa…
Superdupert skrevet. Har du virkelig kjøpr en båt, eller er dette fiksjon? (Unnskyld dersom min plumphet ødelegger magien av selve teksten.)
lederslangen sa…
Du skriver bra med 'nerve' uten at det blir plumt, og det i seg selv er en utfordring. Jeg er litt forvirret ang. tema. Har du båt ? Hvis ja, koffer då ikkje ?
paaskeharen sa…
Miiiin bååt eeeer så liiiiten ooooog haaaaveet så stooort foor jeeeeeesuuus har greeepet min hånd. trallalla..
paaskeharen sa…
Beklager at jeg tok litt av der, altså- det er seks år med søndagsskole som kicker inn. Nei, jeg har ingen båt, men i sommer var jeg nær ved å kjøpe en bestemt liten snekke. Fornuften seiret dessverre til slutt (da slabbedasker av mitt kaliber vanligvis ikke bruker forsommeren til å pusse og gnikke gammelt tre slik at det blir blankt). Men det ble jo en sags historie utav det.

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke