tirsdag, april 28, 2015

Ut på tur

Da vi kom fram til Steinkjer, etter en drøy time med fly, en snau time med venting, og to timer med lokaltog, sto det i første omgang ikke noen leiebil utenfor stasjonsbygget - ikke som vi kunne se. Men etter en kiten stund fikk rållså telefonkontakt med en som sto parkert like ved, med 'lei et vrak'-doningen vår.
Jeg slengte sekken på ryggen, og trilla kofferten bak meg i høyre hånd. Jeg husker ikke hvordan mannen så ut, og normalt ville ikke det ha noen betydning, men i denne sammenhengen har det betydning. Det kommer jeg tilbake til seinere. Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midten av baksetet, og så skulle vi kjøre til firmaets kontor for å fylle ut papirene.
Det var en fantastisk bil. den hadde kjørt mer enn 250 000, og bare det å sette seg inn i et slikt kjøretøy var som å reise 20 år tilbake i tid.
Vi kom fram til kontorlokalene, som lå i andre etasje i en klosse av dekorbetong. Jeg fulgte etter mannen, opp trappa, jeg hadde sertifikatet i lomma, og han viste meg meg inn på et kontor hvor det satt ei eldre dame, og det var hun som skulle ta seg av kontrakten. Og kontoret var møblert litt tilfeldig fra de siste 3 tiårene, og dama snakka og snakka, og jeg hadde savna trønderdialekten, så jeg svarte safe på det jeg forsto, og la meg i selen for å være så hyggelig som jeg bare kunne.
De skulle avvikle (slik jeg tolka det) - hadde solgt firmaet - som var et familieforetak - til Automeisteren. Hun snakka om knea sine, som hun skulle operere, og mannen sin, og om bobilen de hadde kjøpt, og nede i trappa hørte jeg omen av familien min, på vei opp, i sedvanlig høylydt stil, og plysjsnømannen til Endre - han som er fra filmen dere vet - som heter Olav, hadde skitna seg skikkelig til i kontakt med leiebilen vår, så de forsvant inn på et toalett for å skylle av det verste.
Dama tok kopi av sertifikatet mitt, og så skreiv jeg under, og da hun tok imot visakortet mitt, så hadde hun ikke noen terminal, men et eksemplar av det vi i hine bekymringsløse dager kalte 'fjøl', en planke med et slags blåpapir som printa over de utfelte detaljene på kortet, ned på tynne papirer i 3 deler. Det var like før jeg begynte å grine. Jeg var fortsatt på 90-tallet. Jeg fikk den gule lappen som kvittering, og før vi dro, avtalte vi at han som leverte bilen og kjørte oss, skulle hente bilen den påfølgende Lørdagen. Det var bare å ringe. Ekte trøndersk gjestfrihet og service. Jeg gikk ned trappa, ned til bilen, sneik meg til to trekk fra en Lucky Strike, men sneipa den da jeg hørte ungene i døra.

Og så satte vi oss inn og kjørte mot namsos. Det føltes som 90-tallet, det gjorde det. det var rett før jeg tente meg en røyk bak rattet, så autentisk var det, men det var fjøla som toppa det.

Jeg liker landskapet i Nord-Trøndelag - de mykt rundede høydedragene - åkrene fortsatt sovende etter vinteren - i fin veksling med granskog. Det ga meg en indre ro.
Vett du ka di kvide huså der hette? Spør jeg Ingrid som sitter like bak meg.
Nei. Svarer hun uinterressert. Jeg burde tatt hintet, men kjører på. Trønderlån sier jeg. Hun gidder ikke svare. Det KAN hende jeg dytter i dem for mye fakta, det kan det.

Det er en drøy times kjøring til Namsos, til Tino's hotel. Ungene krangler om hvem som er mest kvalm. Det er visst uutholdelig for dem begge. Det er jeg som kjører, og kjører jeg seinere nå, så kan vi likegodt GÅ den siste biten. Det snakkes så mye om å være kvalm at jeg blir kvalm jeg også, selv om jeg kjører i 35 på en tilnærma rett veg.
Ihvertfall i Ryfylkemålestokk.

Ingen kommentarer: