tirsdag, april 21, 2015

tast inn totalbeløpet

Det er Lørdag formiddag, klokka er omtrent fire på ettermiddagen. Rållså og ungene og jeg er på Værnes flyplass. Vi har reist en snau time i vår leiebil, som var en beige Toyota Corolla fra ca. 1992. Vi hadde levert bilen på Steinkjer, klemt all bagasjen inn i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen. Og så hadde vi tilbrakt to timer med min barndomsvenn Carlos, hans kjæreste og de to yngste ungene deres. Det hadde vært en super avslutning på en veldig vellykka tur. Men da vi satte oss på toget, og ungene krangla innbitt over hvem som skulle sitte hvor, så kjente jeg veldig på at det skulle bli helt greit å komme hjem til slaskamarkå også. Togturen varte nesten to timer. Toget krenga og rista. Og tuta i nesten hver sving. Og jeg var letta da vi kunne pakke sammen alle klistrebøkene og tegnesakene og hoppe av.
Vi hadde sendt bagasjen inn på droppet, og skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, og jeg ble kladda ned av kontrolløren eller hva faen han var foran mine egne barn, og jeg holdt sarkasmen tilbake, men egentlig ville jeg ha gitt han en på kjeften. 'Stikk-kontroll' hadde han kalt det. Og det samme hadde han på Sola gjort da vi reiste oppover. Det var vel det skjegget mitt igjen, som jeg kunne takke for den ekstra oppmerksomheten. Men jeg slapp inn til slutt. Vi gikk for å spise på en sportsbar, og her kommer vi til det egentlige temaet i denne posten.
Denne sportsbaren var som mange andre av den sorten. 8-10 skjermen plassert under taket. Bilder av klubbemblemer fra amerikanske basket-lag og vimpler og portretter. Men tydeligvis serieprodusert. Vi tok med en meny hver, på vei mot et (inntil nå) fredelig hjørne av cafeen. De viste Everton på det ene settet med skjermer, og noe tippeliga-greier på det andre.  Vi satte oss til å bla i menyene våre. Ungene vil bare ha ei brus hver. Rållså går for noe med kylling. Jeg blinker meg ut en burger. Det er relativt stive priser. Et par hundre spenn. Jeg går bort i baren for å bestille av en fyldig person bak kassen. Midt i bestillingen må jeg stoppe, for hun begynner å snakke med en kollega. Jeg begynner på ny, og når jeg skal betale, så virker ikke kortet mitt. Jeg prøver  enda en gang. Må spørre henne i baren hva som er årsaken.

'TAST INN TOTALBELØPET', siet hun. Jeg føler meg som et jævla gissel. Hva er det de forventer tips for? Er det den fantastiske servicen eller den deilige maten? Den som vi ikke har fått ennå? Er det for at brusen (den de selger kun i halvliterglass) er så eksepsjonelt god?
Hva er det for en forpult drittkultur som er lagt opp på en slik måte at man forventes å tipse på forhånd? Jeg er klar over at i yankeedoodelidoo så er tips en vesentlig del av lønna, for restaurantnæringa vil ikke betale sine ansatte skikkelig. Men slik er det da ikke her?  På Sportscafeen - hvor jeg følger Liverpool sammen med likesinnede - har de samme opplegget. Jeg kjenner at jeg blir sur. Tipser åtte kroner til den usjarmerende servitøren. Slik at hun slipper å sulte. Det er nesten ingen folk her. Vi venter en snau time på maten. Jeg håper de ikke har spytta under sylteagurken.
Jeg kan ikke vinne krigen mot tipskulturen den tvungne uten å framstå som en gammal gnier. Jeg er egentlig ikke så kjip, men jeg må si at jeg foretrekker at ting koster det som det står på prislappen.  Og klokka på mobiltelefonen viser 05:47, men nå har jeg skåret et lite bumerke i dagen med tollekniven min. Og jeg håper at dere alle får en fin dag.

Ingen kommentarer: