Highs and Lows
Det er dobbelt femårsdag og fest og glede i heimen.
I fjor feira vi på bydelshuset med absolutt alle ungene vi i familien Mige/Dvergbøy kjente på gjestelista.
Jeg tror det var rundt 25 til slutt. I dag kommer det 17, og vi skal ha festen hjemme. Det byr på utfordringer - først og fremst siden det er skralt med plass - og antogfremst fordi supersommeren har bestemt seg for å ta en heidundrende pause akkurat i dag.
Det første tordenskrallet lød over slaskamarkå rundt midnatt, og siden har det hølja og blitsa ustanselig.
Planleggingsministeren hadde planer om å bruke de fine utearealene, og så kjøpte hun en sånn paviljong, eller partytelt, eller hva de nå kaller det. I tilfelle det skulle komme regn.
Vi hadde et bittelite prøveselskap i går, med noen slektninger, og det gikk fint, men vi var ikke ferdige før i åttetiden, så klokka var vel nærmere ni da jeg bar pappesken med teltet ut på plenen for å montere.
Knotten beit ivrig rundt ørene, og jeg pakka ut, og røykte, og da jeg hadde fått et overblikk, så gikk det opp for meg at dette ikke var et vanlig partytelt, det var tre ganger så stort, og jeg hadde vært til behandling for ein vindskeiv rygg tidligere på dagen, og jeg talte rundt femti stenger og ti plasthjørner og finurlige koblinger, pluss duk, plugger og line. Og jeg ga opp etter en halvtime. Skulle jeg ha gjort et alvorlig forsøk kunne det ha gått riktig ille. Klokka ville tikka over på natta, og alle naboene ville ha blitt vitne til en meget agressiv mann i midten av førtiåra som brølte tabuord som var langt over det akseptable. Selv i Slaskamarka, hvor takhøyden er stor, og så ville jeg ha kasta hele dritten i søppelcontaineren. Sirkustelt utgår.
Vi fester innendørs. Svigers kommer oh hjelper til. Det blir så bra atte.
Men altså, det fineste jeg så i går var en ung mann som satt med noen papirer og en kassagitar og skreiv en sang under trærne. Helt inne i sin egen verden, og det gir meg helt ubegrensa tro på framtiden. Han minna om en ung Arnstein eller Ivan eller Beelzebub (selv om sistnevnte aldri har spilt gitar). Det er noe med ønsket om å skape noe, trykket i brystet som må ut. Ut via fingrene og ned på papiret.
Det er noe av det fineste jeg vet om.
I fjor feira vi på bydelshuset med absolutt alle ungene vi i familien Mige/Dvergbøy kjente på gjestelista.
Jeg tror det var rundt 25 til slutt. I dag kommer det 17, og vi skal ha festen hjemme. Det byr på utfordringer - først og fremst siden det er skralt med plass - og antogfremst fordi supersommeren har bestemt seg for å ta en heidundrende pause akkurat i dag.
Det første tordenskrallet lød over slaskamarkå rundt midnatt, og siden har det hølja og blitsa ustanselig.
Planleggingsministeren hadde planer om å bruke de fine utearealene, og så kjøpte hun en sånn paviljong, eller partytelt, eller hva de nå kaller det. I tilfelle det skulle komme regn.
Vi hadde et bittelite prøveselskap i går, med noen slektninger, og det gikk fint, men vi var ikke ferdige før i åttetiden, så klokka var vel nærmere ni da jeg bar pappesken med teltet ut på plenen for å montere.
Knotten beit ivrig rundt ørene, og jeg pakka ut, og røykte, og da jeg hadde fått et overblikk, så gikk det opp for meg at dette ikke var et vanlig partytelt, det var tre ganger så stort, og jeg hadde vært til behandling for ein vindskeiv rygg tidligere på dagen, og jeg talte rundt femti stenger og ti plasthjørner og finurlige koblinger, pluss duk, plugger og line. Og jeg ga opp etter en halvtime. Skulle jeg ha gjort et alvorlig forsøk kunne det ha gått riktig ille. Klokka ville tikka over på natta, og alle naboene ville ha blitt vitne til en meget agressiv mann i midten av førtiåra som brølte tabuord som var langt over det akseptable. Selv i Slaskamarka, hvor takhøyden er stor, og så ville jeg ha kasta hele dritten i søppelcontaineren. Sirkustelt utgår.
Vi fester innendørs. Svigers kommer oh hjelper til. Det blir så bra atte.
Men altså, det fineste jeg så i går var en ung mann som satt med noen papirer og en kassagitar og skreiv en sang under trærne. Helt inne i sin egen verden, og det gir meg helt ubegrensa tro på framtiden. Han minna om en ung Arnstein eller Ivan eller Beelzebub (selv om sistnevnte aldri har spilt gitar). Det er noe med ønsket om å skape noe, trykket i brystet som må ut. Ut via fingrene og ned på papiret.
Det er noe av det fineste jeg vet om.
Kommentarer