Morgenstemning av Grieg
I går var jeg hjemme med Endre, for han var sjuk, hadde hosta og snørra i over ei uke, og han hadde ingenting i mot å være med meg, for han hadde en brannstasjon i Lego som lå i ruiner etter fødselsdagsfeiringene.
Ingrid ville absolutt ikke være hjemme, så henne fulgte jeg bort til barnehagen i nitiden, lys og lett til sinns, susende avgårde på sparkesykkelen med hjelmen på snei.
For henne var det et eventyr å gå i barnehagen uten broren, for mens han (og jeg) misliker situasjoner som kaster oss ut på dypt vann, så elsker Ingrid alt som gir variasjon og viker fra rutinene. Hun er høyt høyt oppe.
Fine tupsi.
Endre satt på knærne på gulvet på lekerommet da jeg kom inn døra. Rållså dreiv og føyk fram og tilbake og laga seg niste, småstressa mellom klokka og skjærebrettene og de små plastboksene, og jeg skulle jo spise jeg også, så da blir vi gående i veien for hverandre der inne på kjøkkenet. Helt utilsikta. Jeg tenker at vi er som to basketballspillere, hvor den ene spiller angrep, og den andre liksom følger etter med hele kroppen på de små flatene der inne på kjøkkenet. Stresset hennes fester seg i brystet mitt, men det får bare være.
Det er alltid ei ferje å nå hvis man jobber på den siden av fjorden. Alltid noen nøkler man ikke finner eller et ferjekort eller en perm eller noe som man hadde kontroll på før, men som er borte nå.
Jeg spiser i relativ stillhet. Endre synger Brannmann Sam- melodien i fistel. Han har bygga en båt, nei, to båter som i realiteten er to små, firkanta legobrett med en halv stige fra en legobrannbil festa på hver. Då kan de være landgangar, som han sier. Den ene har små politimenn som mannskap, mens den andre er bemanna av et par shady typer i stripete overdeler. Tyvane.
Jeg sorterer innholdet fra de tre skittentøyskurvene våre på stuegulvet, og velger den haugen som er størst. Stapper den oppi vaskemaskinen og vrir hjulet over på 40 grader. Den starter villig, jeg kan høre lyden av vann som tappes inn, trommelen som drar et par forsiktige omdreininger før den begynner på første etappe av dagens maraton.
Jeg legger sammen de klærne som er tørre, på mitt ikke altfor pertentlige vis. En bunke til hver.
Så må Rållså gå. Hun gir Endre en lang klem, og meg en litt kortere og fyker ut dørene, og bare lukten av parfymen hennes henger igjen etter henne. Fem minutter senere er hun inne igjen for å hente hva det nå er hun har glemt. Så strener hun ut døra igjen. Bilen starter opp der ute og triller ut fra parkeringsplassen.
Vi rydder av bordet, Endre og jeg. Vasker av den eplegrønne voksduken og plasserer restene av den smadrede brannstasjonen der. Så setter vi oss tett inntil hverandre og blar i bruksanvisningen.
Fortsettelse i morgen. Eller i ettermiddag. Hvis jeg får tid.
Ingrid ville absolutt ikke være hjemme, så henne fulgte jeg bort til barnehagen i nitiden, lys og lett til sinns, susende avgårde på sparkesykkelen med hjelmen på snei.
For henne var det et eventyr å gå i barnehagen uten broren, for mens han (og jeg) misliker situasjoner som kaster oss ut på dypt vann, så elsker Ingrid alt som gir variasjon og viker fra rutinene. Hun er høyt høyt oppe.
Fine tupsi.
Endre satt på knærne på gulvet på lekerommet da jeg kom inn døra. Rållså dreiv og føyk fram og tilbake og laga seg niste, småstressa mellom klokka og skjærebrettene og de små plastboksene, og jeg skulle jo spise jeg også, så da blir vi gående i veien for hverandre der inne på kjøkkenet. Helt utilsikta. Jeg tenker at vi er som to basketballspillere, hvor den ene spiller angrep, og den andre liksom følger etter med hele kroppen på de små flatene der inne på kjøkkenet. Stresset hennes fester seg i brystet mitt, men det får bare være.
Det er alltid ei ferje å nå hvis man jobber på den siden av fjorden. Alltid noen nøkler man ikke finner eller et ferjekort eller en perm eller noe som man hadde kontroll på før, men som er borte nå.
Jeg spiser i relativ stillhet. Endre synger Brannmann Sam- melodien i fistel. Han har bygga en båt, nei, to båter som i realiteten er to små, firkanta legobrett med en halv stige fra en legobrannbil festa på hver. Då kan de være landgangar, som han sier. Den ene har små politimenn som mannskap, mens den andre er bemanna av et par shady typer i stripete overdeler. Tyvane.
Jeg sorterer innholdet fra de tre skittentøyskurvene våre på stuegulvet, og velger den haugen som er størst. Stapper den oppi vaskemaskinen og vrir hjulet over på 40 grader. Den starter villig, jeg kan høre lyden av vann som tappes inn, trommelen som drar et par forsiktige omdreininger før den begynner på første etappe av dagens maraton.
Jeg legger sammen de klærne som er tørre, på mitt ikke altfor pertentlige vis. En bunke til hver.
Så må Rållså gå. Hun gir Endre en lang klem, og meg en litt kortere og fyker ut dørene, og bare lukten av parfymen hennes henger igjen etter henne. Fem minutter senere er hun inne igjen for å hente hva det nå er hun har glemt. Så strener hun ut døra igjen. Bilen starter opp der ute og triller ut fra parkeringsplassen.
Vi rydder av bordet, Endre og jeg. Vasker av den eplegrønne voksduken og plasserer restene av den smadrede brannstasjonen der. Så setter vi oss tett inntil hverandre og blar i bruksanvisningen.
Fortsettelse i morgen. Eller i ettermiddag. Hvis jeg får tid.
Kommentarer