Jeg hater å vaske opp
Jeg leser Knausgård.
Det er ekstremt inspirerende.
I del 2 av 'Min Kamp' åpner han med å kle av de hippe kulturfolka i Stockholm. Han er hjemmeværende pappa. Bruker dagene på å kjede seg og trille barnevogna rundt i byen. Observere magre småbarnsmødre i designerklær med små barn i designerklær i parkene, drikke kaffe på kafeene, få glassene med babymat varmet opp av motvillige ansatte.
Han kler av omgivelsene, skriver om hvordan han egentlig bare vil sitte for seg selv og lese, og så kjenner han på denne dårlige samvittigheten man får når det nære ikke er nok.
Det er en sekvens der han skriver om da han var på babysang med datteren som jeg har bladd tilbake og lest flere ganger. Det er det morsomste jeg har lest siden Volvo Lastvagnar av Erlend Loe.
...det er sånn Helvete må være - varmt og mykt - og fylt med andre folks babyer.
Ellers går dagene som før. Vi har feira nesten ferdig. Ungene har begynt så smått i ny barnehage. Skattepengene har kommet.
Jeg har gått til behandling for ryggen i sommer, og det har vært en blanda fornøyelse, for jeg har jo gått omkring som ei fjellbjørk i årevis, og når disse naprapatene begynner å elte på en plass, så flytter muskelknutene seg opp og ned og ut i skuldrene og armene, og flere ganger har jeg vært inne på tanken på å gi opp, men nå er jeg tålig bra.
Det er særlig ett grep hun behandlerdama har tatt som får meg til å føle meg ukomfortabel. Jeg ligger på behandlingsbenken med hodet ned, og så løfter hun hodet med hånden under haken min og ber meg slappe av. Så brekker hun nakken til siden, og det kommer et hørbart knekk. Og så til den andre siden, hele tiden mens jeg forsøker å slappe av.
Sist jeg var der spurte jeg henne om hun hadde sett en film som heter The long kiss goodnight med Gina Davies.
Det hadde hun ikke. Jeg beskriver scenen hvor rollekarakteren dreper en påkjørt hjort ved å knekke nakken på den. Ute i snøføyka. Og jeg er liksom hjorten da. Slik føler jeg meg.
Jeg har fått en del øvelser som jeg kan gjøre hjemme, men har vel ikke gått 110 prosent inn for det. Prøver å få det til en gang for dagen, selv om jeg har fått beskjed om to. Jeg har aldri klart å motivere meg for hjemmelekser.
Utenom disse tingene skjer det ikke så allverdens i livet mitt. Oppvaskmaskinen har gått til helvete. Rett før eller etter at garantitiden er ute.
Jeg hater å vaske opp.
Det er ekstremt inspirerende.
I del 2 av 'Min Kamp' åpner han med å kle av de hippe kulturfolka i Stockholm. Han er hjemmeværende pappa. Bruker dagene på å kjede seg og trille barnevogna rundt i byen. Observere magre småbarnsmødre i designerklær med små barn i designerklær i parkene, drikke kaffe på kafeene, få glassene med babymat varmet opp av motvillige ansatte.
Han kler av omgivelsene, skriver om hvordan han egentlig bare vil sitte for seg selv og lese, og så kjenner han på denne dårlige samvittigheten man får når det nære ikke er nok.
Det er en sekvens der han skriver om da han var på babysang med datteren som jeg har bladd tilbake og lest flere ganger. Det er det morsomste jeg har lest siden Volvo Lastvagnar av Erlend Loe.
...det er sånn Helvete må være - varmt og mykt - og fylt med andre folks babyer.
Ellers går dagene som før. Vi har feira nesten ferdig. Ungene har begynt så smått i ny barnehage. Skattepengene har kommet.
Jeg har gått til behandling for ryggen i sommer, og det har vært en blanda fornøyelse, for jeg har jo gått omkring som ei fjellbjørk i årevis, og når disse naprapatene begynner å elte på en plass, så flytter muskelknutene seg opp og ned og ut i skuldrene og armene, og flere ganger har jeg vært inne på tanken på å gi opp, men nå er jeg tålig bra.
Det er særlig ett grep hun behandlerdama har tatt som får meg til å føle meg ukomfortabel. Jeg ligger på behandlingsbenken med hodet ned, og så løfter hun hodet med hånden under haken min og ber meg slappe av. Så brekker hun nakken til siden, og det kommer et hørbart knekk. Og så til den andre siden, hele tiden mens jeg forsøker å slappe av.
Sist jeg var der spurte jeg henne om hun hadde sett en film som heter The long kiss goodnight med Gina Davies.
Det hadde hun ikke. Jeg beskriver scenen hvor rollekarakteren dreper en påkjørt hjort ved å knekke nakken på den. Ute i snøføyka. Og jeg er liksom hjorten da. Slik føler jeg meg.
Jeg har fått en del øvelser som jeg kan gjøre hjemme, men har vel ikke gått 110 prosent inn for det. Prøver å få det til en gang for dagen, selv om jeg har fått beskjed om to. Jeg har aldri klart å motivere meg for hjemmelekser.
Utenom disse tingene skjer det ikke så allverdens i livet mitt. Oppvaskmaskinen har gått til helvete. Rett før eller etter at garantitiden er ute.
Jeg hater å vaske opp.
Kommentarer