Gutten i bekken

Mange dager er nesten helt like og kommer i en strøm og blander seg sammen. Mange dager kan ikke skilles fra hverandre i annet enn nyanser. Særlig når man er så gammel som det jeg er, eller ihvertfall kjenner meg noen ganger.

Jeg var hjemme på krøkkje i sist uke. Det er fint der ute når høsten står på sitt mest glorete. Heter det høyhøst, forresten? Slik som det heter høysommer?

Stillheten er påtagelig og hyttebyasene har dratt for gardinene i hyttene sine og frest hjem i de store blanke BMW'ene sine. Og er lannasene riktig heldige så ser de ikke snurten av dem før påske.

Det som er enda mer merkverdig enn stillheten er kveldsmørket. På krøkkje er det eitrandes, kølandes mørkt nå i Oktober og da jeg var ute på plenen en kveld (enkelte kvelder går jeg ut for å nyte en sigarett for å få bekreftet at jeg ikke er avhengig av tobakk) da tenkte jeg at jeg hadde glemt hvor mørkt og stille det er der inne. Noen ganger ser man billys som liksom søker seg innover i skogen eller det øvrige landskapet. På vei til eller fra.

Da kom det andre ting jeg hadde glemt også. At jeg for noe som kjennes som tusen år siden fanget ørret med ruse i bekken som het paddebekkjen men som min driftige far har lagt i rør nå.

Jeg var tilknyttet noe som het settefiskelaget som drev og fanget ørret i overbefiskede vann og satte dem ut i fjellvann hvor det ikke bodde så mange fisk.

Jeg likte det. Jeg hadde en turkis ruse i plastikk-innsatt revenetting med en bred åpning fremst-som gradvis ble smalere slik at fisken ikke kunne komme seg ut igjen.

Denne plasserte jeg i bekken med åpningen nedover og så bygde jeg rundt den med steiner slik at rusa var den eneste veien fisken kunne svømme for å komme seg oppover for å hekke.

jeg var vel kanskje tolvtretten år da jeg begynte i den gesjeften og allerede i August pleide jeg å sette ut redskapen for å fange hver eneste liten ørret som vurderte en svømmetur oppover. Jeg fikk betalt mellom åtti øre og en drøy krone for hver fisk. De minste fikk jeg mest for - for de hadde størst sjans til å omstille seg og overleve i fjellet.

Jeg sjekket daglig. Hjem rett etter skolen og ned i bekken. I September begynte det å komme litt fisk. To-tre om dagen, kanskje. Det var fantastisk spennende. Sorte fiskekropper i kontrast til den turkise nettingen. Jeg tømte dem over i en oppsamlingsruse som jeg hadde plassert lenger oppe i bekken (slik at de ikke kunne sladre til sine medfisker på vei oppover). Slik kunne det gå i noen uker. 2-3 fisker om dagen, men så plutselig ville det komme masse regn og bekken ville gå stri og på èn natt kom det oppimot hundre fisker.

Det var helt absurd. Det var som om de kollektivt hadde bestemt seg for at i natt skjer det! Og fiskerusa mi var fylt til randen og hjertet banket hardt og fort. Og når jeg dro rusa på land var det såvidt jeg klarte å løfte den og de sprellet som besatt og luktet sterkt i den kalde høstlufta den korte stunda det tok å få tømt dem over i samleburet.

De neste nettene ville det bare komme noen få ørreter igjen. Og så ville det være helt slutt. Og jeg ringte til en mann som het Austivåg eller noe som hentet fisken min og tømte dem over i en tank på en biltilhenger og kjørte avgårde med dem.

Og det ville være et år til neste gang.

Men en gang fikk jeg en ål på sommeren og ble livredd.

Kommentarer

Madame Mim sa…
Dette har jeg glemt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta