Herr Samvittighetens
Det var ei sånn helg som var litt av alt.
Den begynte tidligere enn vanlig. Klokka ett på Fredagen var jeg innkalt til 'Kontrollkomiteen' i firmaet.
Jeg grua meg. Det hadde noe 'muntlig eksamensk' over seg. Og selv om Jobben som Hovedverneombud er noe som jeg ikke akkurat higa etter i utgangspunktet, så vil jeg jo gjøre en best mulig jobb. Si og gjøre de riktige tingene. Jeg kan ikke gi faen. Og vil ikke.
Herr Samvittighetens hadde tatt livet av meg.
Det gikk ganske greit. Ikke noe tredjegrads. Jeg blei lytta til. Adresserte noen problemstillinger.
Jeg følte at jeg hadde bestått da jeg gikk ut derfra. Leita etter veien ut. Fant til slutt den riktige døra. Den som gikk igjennom kantina og førte til trappene og utgangen i første etasje.
Og så kikka jeg på klokka, og jeg hadde bare vært inne i en drøy halvtime, og enda så slett moral jeg har, så syntes jeg ikke at jeg kunne gå hjem klokka fem over halv to.
Jeg tusla inn i bilen og kjørte ned igjen på jobben.
Jeg dro hjemover igjen i tretiden. Opp Sandvikveien, forbi hovedkontoret og parkeringsplassen med Rarehuset på venstre hånd. Igjennom rundkjøringa ved Rimien. Nedover Hillevågsveien, forbi Sjildn, opp Haugåsveien. Til Høyre mot Barnas Hus i Bekkefaret.
Jeg parkerte utenfor skolen og tusla mot barnehagen. Omen av glade unger overdøva støyen fra trafikken. Det var en av disse blanke dagene, kanskje det var den siste sommerdagen, hva vet vel jeg.
Jeg kikka mot ungenes avdeling og så at de ikke hadde kommet seg ut enda. Endre og kompisen bøyd over legoen i enden av langbordet. Jeg gikk inn døra, forbi knaggene og hyllene og skostativene som er merka med navn. Nikka til en fyr i Everton-drakt. Respekt.
Ingrid pusla et prinsessepuslespill, hun smilte da hun så meg. Junior lata som han ikke hadde sett meg. Det passa ikke at jeg kom. Ikke mens han holdt på med legoen.
Det er i det hele tatt sjelden at det passer når jeg kommer.
Det nytter ikke å bare avslutte. Han trenger tid til å gjøre seg ferdig. Jeg setter meg ned ved siden av ham. Bygger et stupebrett. Med et hemmelig rom. Kompisen hans hjelper meg med trappene.
Pelle tar allti dei klossane så eg ska ha, sier Endre. Ja, men sånn e det jo. Det e barnehagen sine klossar. Då må dåkke dela.
Han strever med å forstå det. Det er ikke mange som er født som Sosialist.
Klaffen på bordet faller ned i den andre enden. Noen fingre blir klemt, men det er ikke alvorlig. Sjokket og behovet for trøst utløser tårene. Slik som jeg ser det. Trøst får hun.
Jeg prøver å pumpe ungene for hva de har gjort den dagen, men det er til slutt de voksne som forteller meg. At de har holdt på med vann, for å se sammenhengen mellom mye og lite. Hvordan en liter er mye i et litermål, men ser ut som nesten ingenting i ei tiliters bøtte.
Ka ska me gjer i mårå, då? Spør Ingrid når vi har satt oss i bilen. Jeg stryker henne over håret etter å ha festa selen hennes.
Dåkk ska synga med Knøttekoret.
Jeg sier ingenting om at det er åpen dag på Brannstasjonen på Lørdagen. Jeg kjører vinduene deres helt ned.
Vi kjører hjem til Rållså med vind i håret.
Den begynte tidligere enn vanlig. Klokka ett på Fredagen var jeg innkalt til 'Kontrollkomiteen' i firmaet.
Jeg grua meg. Det hadde noe 'muntlig eksamensk' over seg. Og selv om Jobben som Hovedverneombud er noe som jeg ikke akkurat higa etter i utgangspunktet, så vil jeg jo gjøre en best mulig jobb. Si og gjøre de riktige tingene. Jeg kan ikke gi faen. Og vil ikke.
Herr Samvittighetens hadde tatt livet av meg.
Det gikk ganske greit. Ikke noe tredjegrads. Jeg blei lytta til. Adresserte noen problemstillinger.
Jeg følte at jeg hadde bestått da jeg gikk ut derfra. Leita etter veien ut. Fant til slutt den riktige døra. Den som gikk igjennom kantina og førte til trappene og utgangen i første etasje.
Og så kikka jeg på klokka, og jeg hadde bare vært inne i en drøy halvtime, og enda så slett moral jeg har, så syntes jeg ikke at jeg kunne gå hjem klokka fem over halv to.
Jeg tusla inn i bilen og kjørte ned igjen på jobben.
Jeg dro hjemover igjen i tretiden. Opp Sandvikveien, forbi hovedkontoret og parkeringsplassen med Rarehuset på venstre hånd. Igjennom rundkjøringa ved Rimien. Nedover Hillevågsveien, forbi Sjildn, opp Haugåsveien. Til Høyre mot Barnas Hus i Bekkefaret.
Jeg parkerte utenfor skolen og tusla mot barnehagen. Omen av glade unger overdøva støyen fra trafikken. Det var en av disse blanke dagene, kanskje det var den siste sommerdagen, hva vet vel jeg.
Jeg kikka mot ungenes avdeling og så at de ikke hadde kommet seg ut enda. Endre og kompisen bøyd over legoen i enden av langbordet. Jeg gikk inn døra, forbi knaggene og hyllene og skostativene som er merka med navn. Nikka til en fyr i Everton-drakt. Respekt.
Ingrid pusla et prinsessepuslespill, hun smilte da hun så meg. Junior lata som han ikke hadde sett meg. Det passa ikke at jeg kom. Ikke mens han holdt på med legoen.
Det er i det hele tatt sjelden at det passer når jeg kommer.
Det nytter ikke å bare avslutte. Han trenger tid til å gjøre seg ferdig. Jeg setter meg ned ved siden av ham. Bygger et stupebrett. Med et hemmelig rom. Kompisen hans hjelper meg med trappene.
Pelle tar allti dei klossane så eg ska ha, sier Endre. Ja, men sånn e det jo. Det e barnehagen sine klossar. Då må dåkke dela.
Han strever med å forstå det. Det er ikke mange som er født som Sosialist.
Klaffen på bordet faller ned i den andre enden. Noen fingre blir klemt, men det er ikke alvorlig. Sjokket og behovet for trøst utløser tårene. Slik som jeg ser det. Trøst får hun.
Jeg prøver å pumpe ungene for hva de har gjort den dagen, men det er til slutt de voksne som forteller meg. At de har holdt på med vann, for å se sammenhengen mellom mye og lite. Hvordan en liter er mye i et litermål, men ser ut som nesten ingenting i ei tiliters bøtte.
Ka ska me gjer i mårå, då? Spør Ingrid når vi har satt oss i bilen. Jeg stryker henne over håret etter å ha festa selen hennes.
Dåkk ska synga med Knøttekoret.
Jeg sier ingenting om at det er åpen dag på Brannstasjonen på Lørdagen. Jeg kjører vinduene deres helt ned.
Vi kjører hjem til Rållså med vind i håret.
Kommentarer