Det Blennel på Blonwins Kafè


Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Da jeg så alle folka og barnevognene utenfor brannstasjonen. Jeg hadde vel håpet at vi var såpass tidlige at vi slapp det verste trøkket.
Vi stålsatte oss og gikk av utenfor Politikammeret. Ei varm lita hånd i hver av mine.

Jeg husker godt da politistasjonen lå på Nytorget. Det er noen år siden nå. Jeg bodde litt lenger oppe i bakken, i Kongsteinsgata sammen med Tvitten. Mang en strandbu som var for sein til siste ferja på lørdagskvelden benytta seg av politikammerets noe spartanske overnattingstilbud. Da jeg bodde i Årdal overnatta jeg en gang i telefonkiosken nede ved kaien. Jeg hadde aldri våga å legge meg inn hos politiet. Bak ei dør som jeg ikke hadde nøklene til selv. Hva om de ikke ville slippe meg ut igjen?

Selv om politikammeret ikke har ligget på Lagårdsveien i så forferdelig mange år, så er det allerede merka. Det har ei historie. Det var her gjengen til David Toska blokka utkjørselen med en lastebil som de satte fyr på. Jeg glemmer aldri fjernsynsbildene fra den dagen. Røyken som steig opp over byen.
Uvirkeligheten i det som ble sagt.
Det var som et mini 11. September. Et traume kan man kanskje kalle det. En hel by som var under angrep.

Hvor lenge Brannstasjonen har ligget akkurat der, det vet jeg ikke. Så lenge jeg kan huske. Hele bygningen er gul, og det er et tårn der, som liksom rager over byen, og det har nok vært tanken også - da de bygde det - at de skulle sitte der med kikkert og holde byen under oppsikt, speide etter røyk, og så ringe med klokka hvis de oppdaga noe mistenkelig.

I garasjendelen står brannbilene tett - èn bak hver port - med nesene vendt mot Lagårdsveien. Vi skimter folkemengden der inne. Rundt bilene. Endre og jeg syntes brannbiler burde være røde. Slik at vi kan skille dem fra Politiet. Og sykebilene. De nyeste bilene har den der selvlysende gule fargen. Den som syklistene bruker. Den vi har på 'synlighetsklærne' våre på jobb.

Vi går inn i bakgården, der køen foran redningsliften allerede har rukket å bli 30 meter lang. En annen kø foran noen brannslanger. Spyle på blink.
Overalt er det folk som dulter borti oss, velmenende, oversminkede mødre med lange negler og glitrende mobiltelefoner som stinker parfyme. Fedre, som liksom blir litt breiale ved synet av brannbiler. Vil vise ungene sine at dette har de peil på. Jeg kunne vært Brannmann jeg - men oljå er bedre betalt.
Men her er vi alle like  mye verdt. Det finnes ikke noen VIP-kø. Det er turistklasse på oss alle.
Hurra for den sosialdemokratiske idè.

Veteranbrannbilen står like innenfor døra til venstre. Den som pleier å kjøre fremst i 17.Maitoget. Den er blank og fin. Jeg setter meg ned på huk sammem med ungene. Jeg synes synd på dem, som bare rekker en drøy meter over bakken. De vasser til over halsen i folk de ikke kjenner. De vil ha sånne røde hjelmer. Vi bruker en evighet for å finne ut hvor de har dem. Helt innerst i lokalet. Vi må gå ei slags løype med ti poster, jeg får to oppgaveark og en kulepenn. Vi finner ikke den første posten, men peiler oss greit inn på nummer to.
Hvorfor er det ikke lurt å ha vaskemaskinen på om natten?
Jeg spør ungene, men de blir forvirra av alternativene. De mener det er alternativ 2 som er riktig. Fordi det bråker sånn.
Det er meningen at vi skal lære av dette her. det er jo brannvernuke i barnehagen og greier, men de kaotiske omstendighetene tar fullstendig yven av meg, så jeg 'styrer' dem til riktig svar. På oppgave 3, 4, 5, 6, 7 og åtte. Vi har nesten brukt en time.
Jeg finner ikke ni og ti. Jeg fant ikke en heller. Jeg kikker over skuldera på en fyr som står og veiver med oppgavearket sitt. Jeg skriver av svarene hans. Far ville kalt det fjusk, men jeg gir faen. To enere og en X.  Vi stiller oss i køen for hjelmer og diplomer. Brannmann Elvis sjekker svarene våre mot en fasit. Vi har feil på oppgave 9, men vi får greiene våre, og det er stor stas.
Siden jeg ble pappa har jeg ofte ønska meg en arm eller to ekstra, og det gjelder denne Lørdagen også. To diplomer og to unger. To brus. To skamkokte Wienerpølser med ketchup. To servietter. Endre vil ikke ha skinnet på pølsa si, så jeg må liksom skrelle den for ham mens han tygger i seg innmaten. Skinnet er seigt som en gammal Hubbabubba. det er ingen plass å sette seg ned, egentlig. Men vi finner et slags hjørne. jeg setter meg på huk, og de setter seg på hvert sitt kne.

Da vi gikk var køen til heisebilen dobbelt så lang som da vi kom. Hjelmene blinker i dagslyset. Knøttekoret next.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke